Sentralbankfolk og ledende økonomiske embetsrepresentanter fra hele verden har kraftfullt innordnet seg og stilt på rekke bak krigserklæringen mot arbeiderklassen som ble avlevert av den amerikanske sentralbanksjefen Jerome Powell til Jackson Hole-konklavet i slutten av forrige uke.

I en rett på sak tale på bare ni minutter gjorde Powell det klart at det ikke ville bli noe opphør i Feds styringsrentehevinger, og for induseringen av en resesjon om det skulle viser seg nødvendig, for å banke tilbake påskyvet fra arbeidere for høyere lønninger for å kompensere for de daglige kuttene i deres levestandarder, som følge av den høyeste inflasjonen på fire tiår.

Powell sa at som et resultat av Feds politikk ville det bli langsommere vekst og slakkere arbeidsmarkedsrelasjoner, som ville «medføre noe smerte for husholdninger og businesses».

Det var signifikant at Powell i hans svært korte tale kom med to refereranser til tidligere Fed-styreleder Paul Volcker, utnevnt til stillingen av Demokrat-president Jimmy Carter i 1979, som på 1980-tallet påla rekordhøyre styringsrenter som del av krigen mot arbeiderklassen under Reagan-administrasjonen.

Volckers tiltak medførte økonomisk ruinerende ødeleggelser i USA, der hele seksjoner av industrien ble lagt ned, og arbeidsledigheten steg til det høyeste nivået siden Den store depresjonen på 1930-tallet, og etterlot konsekvenser som fortsatt føles i dag. Det produserte også tilsvarende betingelser internasjonalt, spesielt i Latin-Amerika, etter hver som andre regjeringer ble med på offensiven.

Fire tiår seinere har den kapitalistiske økonomiens råte og forfall utviklet seg med stormskritt, og finanskapitalens representanter er beredt til å gå enda lenger skulle de anse det som nødvendig.

Dette ble gjort klart i de sterkt etterlengtede kommentarene fra Isabel Schnabel, et styremedlem fra Den europeiske sentralbanken (ECB), til konklavet på lørdag. Hun sa det var en risiko for at inflasjonen kom ut av kontroll, og at enda større «oppofrelser» ville bli nødvendig.

«Sentralbanker vil med stor sannsynlighet konfrontere en høyere oppofrelse-relasjon [‘sacrifice ratio’], sammenlignet med 1980-tallet, selv om prisene skulle respondere sterkere på endringer i innenlandske økonomiske betingelser, ettersom globaliseringen av inflasjon gjør det vanskeligere for sentralbanker å kontrollere pristrykkene,» sa hun.

Schnabel pekte på nøkkelanliggendet som romsterer i tankene til sentralbankfolk og andre offisielle embetsrepresentanter – nødvendigheten for å undertrykke lønnskrav, uansett hva det måtte koste.

«Både sannsynligheten for, og kostnadene av at den nåværende høye inflasjonen blir forankret i forventninger, er ubehagelig høy,» sa hun. «I dette miljøet må sentralbankene handle kraftfullt.»

Forventninger om at inflasjonen skal bli «forankret» er kodeord på sentralbankspråk for arbeidere som presser på for lønnsøkninger i troen – bekreftet av deres daglige erfaring – på at levekostnadstrykkene vil stige enda mer.

Schnabel pekte også på de langsiktige risikoene for det internasjonale pengemarkedets stabilitet, som de siste 50 årene siden president Nixon trakk tilbake gullstøtten fra den amerikanske dollaren, ikke har blitt støttet av et verdilager [‘store of value’].

Hun sa at sentralbanker «må lene seg med besluttsomhet mot risikoen for at folk begynner å tvile på den langsiktige stabiliteten til våre fiat-valutaer».

François Villeroy de Galhau, toppsjefen for Den franske sentralbanken, var ikke like insisterende men hans uttalelser målbar det samme budskapet. Han sa det ikke burde være «noen som helst tvil» om ECBs beredskap og vilje til å heve styringsrentenivåene over den nøytrale raten, nivået som verken promoterer eller begrenser vekst, og at «vår vilje og vår kapasitet til å levere på vårt mandat er ubetinget».

Dette er en prognose om signifikante rentenivåhevinger fordi inflasjonsraten for august i eurosonen er forventet å nå 9 prosent – godt over bankens mål på rundt 2 prosent – når de nyligste tallene publiseres seinere denne uka.

Thomas Jordan, president for Den sveitsiske nasjonalbanken, advarte for at inflasjon ikke var et forbigående fenomen, og at den kunne vedvare i flere år framover på grunn av strukturelle faktorer i økonomien, sammen med tegn på at den begynte å bli bredt basert.

«Det er tegn på at inflasjonen i tiltakende grad sprer seg til varer og tjenester som ikke er direkte berørt av pandemien eller krigen i Ukraina,» sa han.

Rhee Chang-yong, guvernør for Bank of Korea, rettet oppmerksomheten på inflasjonsproblemene forårsaket av stigningen av den amerikanske dollaren, forårsaket av Feds monetære innstramming. I Korea, som i mange andre land, betyr dollarens oppgang og fallet i verdien av den innenlandske valutaen at prisene på importer – spesielt energi og andre viktige råvarer – stiger. Inflasjonen er følgelig importert.

«Vi er nå uavhengige av regjeringen, men vi er ikke uavhengige av Fed,» sa han i et intervju med Reuters.

«Så dersom Fed fortsetter å heve rentenivået, da vil det ha et devaluerende trykk på vår valuta.»

Et annet signifikant bidrag til diskusjonen var fra Gita Gopinath, den første administrerende direktøren for Det internasjonale pengefondet (IMF), etter tidligere å ha fungert som fondets sjeføkonom. Kanskje utilsiktet slapp hun katta ut av sekken med hensyn til regjeringers og sentralbankers ansvar for inflasjonen som nå river sin vei gjennom den globale økonomien.

Gopinath sa at «eksisterende modeller» ikke kan forklare inflasjonsoppsvinget, spesielt den såkalte Phillips-kurva, utviklet på 1950-tallet, som hevder å vise at inflasjon er tilknyttet lønnsøkninger, ettersom dagens inflasjon ikke blir ledet av lønninger.

Hun sa at høy inflasjon skyldes stimulansen besørget av regjeringer som resultat av Covid – de massive pengemengdene som ble delt ut av regjeringer til storselskaper. Hun nevnte det ikke, men kunne også godt ha referert til de billioner av dollar som ble pumpet inn i finanssystemet av verdens vesentlige sentralbanker, som en annen nøkkelfaktor.

Samtidig er det også «en sammentrekning i potensielt produksjonsvolum og sysselsetting».

Mens Gopinath ikke utdypet det fullt ut, pekte hennes uttalelser på de essensielle årsakene til inflasjonskrisa, som beror på responsen fra regjeringer og finansautoriteter på Covid-pandemien.

Da pandemien rammet gikk ikke regjeringer rundt om i verden til besluttsomme og avgjørende folkehelsetiltak, for at de ikke skulle forårsake ei krise på aksjemarkedene. I stedet forfulgte de i beste fall begrensede avbøtende tiltak, mens de sluste penger inn i finanssystemet – bare Fed pøste inn mer enn $ 4 billioner – etter at markedene frøys til i mars 2020.

Og deres nekting av å gå til handling for å eliminere Covid, da de skrotet sågar de begrensede tiltakene og vedtok «la-det-rase-agendaen», førte til store problemer i forsyningskjedene og en sammentrekning i arbeidsstyrken som nå har utløst en inflasjonsspiral, forverret av den USA-ledede stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.

Etter å ha skapt forutsetningene for det som utgjør et sammenbrudd av den globale økonomien, eksemplifisert mest skarpt i eskaleringen av inflasjon, er sentralbankenes politikk å få arbeiderklassen til å betale for dette gjennom sløyingen av reallønninger, og intensiveringen av utbytting pålagt gjennom et resesjon-induserende høyrentenivåregime. Dette er programmet sentralbankfolkene ble enige om på møtet i Jackson Hole.