Boris Johnsons avgang som leder av Det konservative partiet er en begivenhet av global betydning.
Johnson forblir på det nåværende tidspunkt statsminister og har ikke avlevert hans avskjedsbrev til dronninga. En bitter feide fortsetter innen Tory-partiet. Johnson insisterer på at han forblir i vervet inntil en ny partileder er valgt, konfrontert med forlangender om at han umiddelbart viker for en ivaretaker-statsminister.
Men uansett hva det neste trekket blir, Johnson er den første lederen av en stor imperialistmakt til å falle fra makten under NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina. Og den reelle årsaken til hans fall – skjult av de endeløse fromme referansene til hans løgner, mangelen på «integritet» og hans tilskitning av Tory-partiet – er at Storbritannias styringselite har mistet tillit til hans evne til å føre krig mot arbeiderklassen hjemme og krigen mot Russland, som truer med å spinne ut i en tredje verdenskrig.
USAs president Biden pekte på disse fundamentale bekymringene i hans budskap, der han lovet å videreføre «vårt tette samarbeid med Storbritannias regjering, så vel som med våre allierte og partnere rundt om i verden». Biden pekte spesielt på nødvendigheten av å «opprettholde en sterk og forent tilnærming til støtten for Ukrainas folk, der de forsvarer seg mot Putins brutale krig mot deres demokrati, og for å holde Russland ansvarlig for deres handlinger».
Johnson refererte i en bitter avskjedstale til hans angivelige prestasjoner: «Det å få Brexit gjort», «den raskeste exiten fra nedstenginger» og «å ha ledet Vesten de siste månedene, i å stå opp mot Putins aggresjon i Ukraina».
Før han kom med et skoldende angrep på hans egne parlamentsmedlemmer (MP-er) for deres «flokkinstinkt», fortsatte han: «Og la meg nå si til folket i Ukraina at jeg vet at vi i Storbritannia vil fortsette å støtte deres kamp for frihet, så lenge som det måtte ta.» Johnson har gjentatte ganger skrytt av Storbritannias ledende rolle i bevæpningen av Ukraina, og lovet så seint som i forrige uke å øke forsvarsutgiftene til 2,5 prosent av det britiske BNP.
Hans neste handling var å arrangere en personlig telefonsamtale med den ukrainske presidenten Zelenskyj, der han lovet at «Storbritannia vil fortsette å levere livsviktig forsvarsbistand» til Ukraina «så lenge den trengs». En talsperson for Zelenskyj takket Johnson «for hans avgjørende handling for Ukraina,» og konkluderte med å si: «Vi er ikke i tvil om at Storbritannias støtte vil bli opprettholdt, men ditt personlige lederskap og din karisma gjorde det spesielt.»
Johnson ble tvunget fra embetet av et opprør fra hans egne MP-er, med det uforlignelige tallet av 58 fratredelser fra regjeringsapparatet, fordi de til tross for hans løfter om å pålegge en thatcheristisk «Rødt kjøtt»-orientering både i økonomien og sosialpolitikken, og hans insistering på at han ikke måtte fjernes i en krigstid, anså ham som en belastning, og ute av stand til å levere på noe av det.
Han kom til embetet ved å utnytte den politiske forvirringen skapt over Brexit, der han kynisk manipulerte antiEU-sentimenter og den sosial misnøyen i utsatte arbeiderklasseområder. Han forsøkte å få lagt et populistisk ferniss på Tory-høyres thatcheristiske drømmer om et Storbritannia sluppet fri til å erobre globale markeder og sikre seg internasjonale spekulative investeringer gjennom en politikk med storskala dereguleringer og brutal utbytting av arbeiderklassen.
Hans forfølgelse av denne agendaen har gjort Johnson til den mest foraktede og utskjelte figuren i den britiske politikkens historie. For millioner av arbeidere vil han for alltid være kjent som en politisk kriminell, med hans «flokkimmunitet»-agenda for å få avsluttet nedstengningene som førte til nærmere 200 000 dødsfall, og etterlot millioner i sorg eller selv lidende av langvarig sykdom.
Mannen som hevder en forpliktelse til «oppgradering» har under pandemien presidert over den største overføringen av sosial rikdom til storselskapene og de superrike, og har utdypet millioners elendighet og nød i en levekostnadskrise uten presedens siden Den store depresjonen på 1930-tallet.
Ingen deltaker i den skitne maktkampen i Parlamentet er uenig i noen av forbrytelse Johnson har begått siden han ble valgt for tre år siden, reint bortsett fra kritikken av hans politisk provoserende drikkefester under nedstangningene, som tok form av reine personangrep. Dette er deres måte å føre politikk på.
De to kabinettmedlemmene som utløste Johnsons fall, tidligere finansminister Rishi Sunak og tidligere helseminister Sajid Javid, begge investeringsbankfolk med millionformuer, har begge sentrerte deres bud på partilederskapet på forlangender om et strengere tilslag mot lønnsøkninger og en slutt på den offentlige belåningen.
De har nå sluppet løs en lederskapskonkurranse dominert av tidligere militærfigurer. Disse inkluderer favoritten til å erstatte Johnson, forsvarsminister Ben Wallace, tidligere kaptein for Den skotske garde; tidligere forsvarsminister og Royal Navy-reservist Penny Mordaunt; oberstløytnant Tom Tugendhat, veteran fra krigene i Irak og Afghanistan, og leder av Underhusets utenrikskomité; sammen med diverse rabiate krigshissere som utenriksminister Liz Truss.
Den politiske frykten som nærer lederskapsutfordringen som nesten førte til regjeringens nedsmelting, er at Johnson er en så splittende og diskreditert figur at han ikke kunne betros neste fase av styringsklassens offensiv mot arbeiderklassen, eller videreføringen av NATOs krig i Europa.
Det britiske borgerskapet er i konvulsjonene av ei politisk krise forankret i et globalt kapitalistisk sammenbrudd, en pandemi som fortsatt raser, en verdensomspennende inflasjonsspiral, handelskrig, utbruddet av krig, og framfor alt, klassekampens gjenkomst.
Toryenes lederskapskrise har brutt ut mindre enn fjorten dager etter de nasjonale jernbanestreikene, der Johnsons ministre reagerte med planer om undertrykkende lovgivning for mobiliseringen av streikebrytere, forbud av streiker i viktige tjenestesektorer og fordømmelser av jernbanearbeiderne som «Putins nikkedukker». Langt verre truer.
Det pågår avstemminger for autorisering av streikeaksjoner som involverer lokførere og jernbanenes administrasjonsarbeidere som truer med den første nasjonale jernbanestreiken siden 1995. Tretti tusen BT-arbeidere [British Telecom] har stemt for å streike, sammen med 2 400 arbeidsledere fordelt på mer enn 1 000 postutleveringskontorer. En avstemming for arbeidslivsaksjon er på gang som inkluderer 115 000 arbeidere i postvesenet.
Med hundretusenvis av lærere som forlanger lønnsøkninger, og med trusselen om streiker på tvers av hele det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS), betyr dette at det kan finne sted streiker som involverer tre millioner arbeidere. Den britiske styringsklassen frykter at en «Misnøyens sommer» kan bli til en Het høst og en Raseriets vinter. Martyn Lewis, en personlig finansguru, som er en rådgiver for Sunak, bemerket på [BBCs aktualitetsprogram] Newsnight: «Vi nærmer oss, som jeg har sagt tidligere, en situasjon av sivil ulydighet. … Vi har en genuint katastrofal krise som rammer 10 millioner mennesker, som potensielt forflyttes ut i alvorlige nivåer av fattigdom. ... Dette må dere få håndtert, og få ordnet opp i det før vinteren kommer.»
Betingelsene eksisterer for framveksten av en generalstreik for å få brakt ned Tory-regjeringen. I stedet fortsetter Johnson å okkupere [statsministerboligen] Number 10, mens hans parti diskuterer hvordan best å organisere en rask overgang til en ny partileder, for å videreføre den endeløse runden av lønnsnedskjæringer og utdypingen av sosial ulikhet.
Hundrevis av millioner over hele verden lider under dypt upopulære regjeringer, deriblant slike som Macrons i Frankrike, som er på randen av kollaps, og konfronterer voksende streiker og sosial uro. Likevel vedvarer de høyreorienterte politiske retningslinjene, og masseopposisjonen besørger ikke den minste kursendring.
Det politiske ansvaret ligger hos fagforeningsbyråkratiet, de gamle sosialdemokratiske partiene og deres pseudo-venstre-vedheng.
Nesten alle fagforeningene i Storbritannia sitter nå på aktive streikeautoriseringer eller de utsetter avstemmingene. Transportfagforeningen Rail, Maritime and Transport (RMT), har ikke organisert noen ekstra streikedager, der den nå deltar i resultatløse samtaler om en kollapsende regjerings planer, mens fagforeningen Unite i går kunngjorde at en planlagt streik på lufthavna Heathrow Airport har blitt utsatt.
I Parlamentet kan ikke Labour Party skilles fra Toryene på noen av de viktige sakanliggender, der [partileder] sir Keir Starmer truer med å disiplinere den håndfull av hans egne MP-er som besøkte jernbanearbeidernes streikevakter. Labour har, midt under den nåværende krisa, tilbudt sine tjenester som en regjering-i-vente, til forsvar av «den nasjonale interesse», medregnet føringen av krig mot Russland.
Starmer truet med å framsette et mistillitsforslag til regjeringen, som ikke ville bli vedtatt – og det bare dersom Toryene ikke selv fjernet Johnson. Og Starmer leder Labour Party bare fordi Jeremy Corbyn i fem år brukte hans eget partilederskap til å demobilisere motstanden mot Toryene og blairistene.
Nok en gang oppfordrer pseudo-venstre-gruppene arbeidere til å legge deres skjebne over i byråkratiets hender. Socialist Workers Party (SWP) appellerer til «ledelsen av RMTs jernbaneavdeling» om å «kalle for et streikeprogram» og til «andre fagforeningsledere» til å «starte en massiv lønnskamp». Sosialist Party (SP) oppfordrer til lobbyvirksomhet for sentralfagforbundet Trade Union Congress’ (TUC) nasjonale samling i september, for å «samle det voksende antallet arbeidslivskonflikter», og til-og-med for «fagforeningslederne, eller potensielt Jeremy Corbyn dersom han stiller som uavhengig» for å løse «problemet med arbeiderklassens politisk representasjon».
Alt avhenger av at arbeiderklassen aktivt intervenerer mot regjeringen, at den bryter seg løs fra fagforeningenes og Labour’s kvelertak og reiser kravet om en generalstreik for å felle Toryene. Dette fordrer byggingen av et sammenkoblet nettverk av grunnplankomitéer, etablert på arbeidsplasser og i nabolag.
Disse komiteene, demokratisk kontrollert av arbeidere, kan forene kampene innen jernbanene, helsevesenet, postvesenet, telekom-bransjen, utdanningsvesenet, blant de offentlig ansatte i embetsverket og av byrådene, i kampen for politiske orienteringer for å imøtekomme arbeiderklassens presserende sosiale behov.
Gjennom Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – må arbeidere i Storbritannia alliere seg med deres klassebrødre og -søstre som trer inn i kamp over hele Europa, og internasjonalt. De nylige generalstreikene i Belgia, Hellas og Italia, streikene til arbeidere i luftfarten i hele Europa og nå jernbanearbeiderne i Frankrike, viser at forutsetningene er til stede for en koordinert offensiv. Dette ville være en ustoppelig kraft, i stand til å beseire statsangrep, få avsatt regjeringer, og få avsluttet deres agenda for innstramminger og krig, og implementeringen av sosialistisk politikk som garanterer anstendige jobber, lønninger og essensielt viktige tjenester for alle.