30. juni 2022

Kjære Kamerat:

Takk for ditt brevet av 28. juni og dets entusiastiske respons på opprettelsen av en ny seksjon av Den internasjonale komitéen (IC) i Tyrkia. Den formelle utvidelsen av arbeidet til ICFI [Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale] er, uansett land eller region, en viktig politisk milepæl. Men det er en kilde til spesiell tilfredshet at det har blitt mulig å gjøre dette framskrittet i landet der Trotskij, etter å ha blitt eksilert fra Sovjetunionen, så avgjørende utviklet kampen i verdensskala mot det stalinistiske regimet, og initierte grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale (FI). Under besøket sammen med kameratene fra Sosjalisten Eşitlik Grubu (SEG) på øya Prinkipo, kunne man ikke unngå å bli dypt rørt over bevisstheten om Trotskijs monumentale historiske prestasjon. Men vi kunne også glede oss over det faktum at vi viderefører arbeidet som Trotskij satte i gang på Prinkipo, og at Trotskij ville vært fullstendig solidarisk med de politiske prinsippene og programmet til Den internasjonale komitéen.

Erfaringene til våre kamerater i Tyrkia er så absolutt, som du skriver, av stor betydning for utviklingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen i Russland og i hele den tidligere Sovjetunionen. Vi jobbet tålmodig for å skape, på grunnlag av en enhetlig oppfatning av hele Den fjerde internasjonales historiske erfaring, et solid grunnlag for etableringen av en ny seksjon.

Resolusjonen til Sosjalisten Eşitlik Grubu (SEG) fortjener den mest nidtidige studie. SEGs erkjennelse av ICFIs politiske autoritet må ikke bare forstås i organisatorisk forstand. ICFIs politiske autoritet er basert på organisasjonens historiske tilknytning til forsvaret av trotskismens grunnleggende prinsipper og program. SEG-resolusjonen identifiserte det vesentlige historiske innholdet i trotskismens kontinuitet:

4. Bare ICFI representerer den politiske kontinuiteten til den marxistiske/trotskistiske verdensbevegelsen. Denne kontinuiteten går tilbake til grunnleggelsen i 1923 av Venstreopposisjonen, under ledelse av Leo Trotskij, for å forsvare strategien og programmet til den sosialistiske verdensrevolusjonen, mot nasjonalistisk stalinistisk degenerasjon. Det var denne strategien og dette programmet som guidet Oktoberrevolusjonen i 1917, ledet av Bolsjevikpartiet i Russland, under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotskij.

5. Grunnleggelsen i 1938 av Den fjerde internasjonale under ledelse av Trotskij, etter sammenbruddet av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) banet vei for nazistens makterobring i Tyskland i 1933; grunnleggelsen i 1953 av Den internasjonale komitéen, av ortodokse trotskister ledet av James P. Cannon fra Socialist Workers Party (SWP) i USA, mot den revisjonistiske, likvidasjonistiske tendensen ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel; de britiske trotskistenes politiske kamp, ledet av Gerry Healy mot den prinsippløse gjenforeningen med pabloistene i 1963; og kampen til de amerikanske trotskistene ledet av David North fra 1982 til 1986 mot den nasjonal-opportunistiske degenerasjonen av Storbritannias Workers Revolutionary Party (WRP), og gjenvinningen av kontrollen over IC av ortodokse trotskister, utgjør kritiske vendepunkter i denne politiske kontinuiteten.

Kontinuitet tildeles ikke en organisasjon gjennom en slags formell proklamasjon, enn si på samme måte som et britisk ridderskap. En ung organisasjon må etablere sin kontinuitet med trotskistbevegelsens forutgående historie ved å ta opp kampen, i nåtiden, mot motstanderne – stalinister, pabloister, statskapitalister, sosialdemokrater, fagforeningsbevegelsen, småborgerlige radikale, anarkister, borgerlige nasjonalister, og liberale reformister – av revolusjonær marxisme. Denne kampen føres på et teoretisk, politisk og organisatorisk plan, og er alltid rettet inn mot å etablere arbeiderklassens fullstendige og betingelsesløse politiske uavhengighet fra borgerskapet. Uansett hvor vanskelig og selvmotsigende prosessen er, uttrykker den politiske bevegelsen som fører denne kampen med stadig økende klarhet trotskismens kontinuitet og beveger seg derved inn på linje med den sosialistiske verdensrevolusjonens objektive utviklingsforløp.

Store historiske begivenheter, som de vi nå gjennomgår, avslører en politisk organisasjons vesentlige klassekarakter, og hvilke interesser den tjener. En organisasjons respons på en stor krise er selvfølgelig betinget av dens forutgående historie. Utbruddet av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland har raskt avslørt de statskapitalistiske og pabloitiske organisasjonene som foraktelige agenter for amerikansk og europeisk imperialisme. Deres teori om «russisk imperialisme» – nært forbundet med shachtmanisme og beslektede varianter av statskapitalistiske forestillinger – tjener nå som en ideologisk begrunnelse for støtte for amerikansk og europeisk imperialisme og deres lakeier i det ukrainske regimet.

I et angrep på Den internasjonale komitéen skriver Oleg Vernyk fra Den ukrainske sosialistligaen (USL) (som er tilknyttet International Socialist League – ISL):

Vi er godt inneforstått med at i denne konfrontasjonen med to imperialismer, vestlig imperialisme og russisk imperialisme, spiller Ukraina bare én rolle: offerrollen.

Det er vanskelig å forestille seg en mer absurd og svikefull uttalelse. Det ukrainske «offeret» er et regime som i 2014 ble brakt til makten ved et kupp finansiert og organisert av USA, som anvendte lokale fascistorganisasjoner for å besørge den nødvendige militærstyrken. I løpet av de åtte siste årene har USA og NATO utført opplæring og bevæpning av Kiev-regimet som forberedelse til krig mot Russland. Tusenvis av ukrainske soldater ble direkte trent av USA i årene fram til krigen. I en rapport lagt ut den 25. juni skrev New York Times:

Representant Jason Crow, en Demokrat fra Colorado som sitter i Representantenes hus’ komité for De væpnede tjenester og i Husets etterretningskomité, sa i et intervju at relasjonene ukrainske kommandosoldater har utviklet med amerikanske og andre kolleger i løpet av de siste årene har vist seg uvurderlige i kampen mot Russland.

Omfanget av USAs/NATO-støtten til Ukraina – allerede målt i mange titalls milliarder dollar – er uten historisk presedens. Ifølge Times:

Kommandosoldatene er ikke i frontlinja med ukrainske tropper og gir i stedet råd fra hovedkvarterer i andre deler av landet, eller eksternt fra ved kryptert kommunikasjon, ifølge amerikanske og andre vestlige embetsfunksjonærer, som uttalte seg på betingelse av anonymitet, for å ville diskutere operative anliggender. Men tegnene på deres hemmelige og tilslørte logistikk, opplæring og etterretningsstøtte er håndgripelige på slagmarka.

Flere ukrainske kommandører på lavere nivå uttrykte nylig deres takknemlighet til USA for etterretning hentet fra satellittbilder, som de kan hente fram på nettbrett levert av de allierte. Nettbrettene opererer en app for kartlegging av slagmarka som ukrainerne bruker til å målrette og angripe russiske tropper.

På en gate i Bakhmut, en by i den sterkt omstridte Donbas-regionen i det østlige Ukraina, hadde ei gruppe ukrainske spesialstyrker amerikanske flaggmerker på deres utstyr, og var utstyrt med nye bærbare bakke-til-luft-missiler i tillegg til belgiske og amerikanske angrepsrifler.

«Det som er en ikke-fortalt historie er det internasjonale partnerskapet med spesialoperasjonsstyrkene fra ei rekke forskjellige land,» sa generalløytnant Jonathan P. Braga, sjef for US Army Special Operations Command, til senatorene i april, i hans beskrivelse av planleggingscella. «De har absolutt gått sammen i en langt overdimensjonert innvirkning» med å støtte Ukrainas militære og spesialstyrker.

Det å hevde, i møte med disse fakta, at «Ukraina bare spiller én rolle: offerrollen» er en åpenbar og foraktelig forfalskning av virkeligheten, i imperialismens tjeneste.

Det politiske grunnlaget for Vernyks støtte for imperialistkrigens følger:

Vi medlemmer av USL/ISL har imidlertid som vårt grunnleggende prinsipp forsvaret av Ukraina som et politisk subjekt, forsvaret av landets arbeidende mennesker, forsvaret av det ukrainske folkets ubetingede rett til selvbestemmelse og kampen for bevaringen av statens integritet.

Dette ene avsnittet avslører USL (og dets ISL-sponsorer) som reaksjonære nasjonalister og bitre motstandere av den marxistiske teorien om staten. Det er marxismens ABC at staten er et instrument for klassestyre. Hvordan kan da «kampen for statens integritet» forenes med «forsvaret av landets [Ukrainas] arbeidende mennesker»? Vernyk nevner selvfølgelig ikke det faktum at det ukrainske kapitalistregimet utnytter muligheten krigen besørger til å avskaffe de lover og regler som beskytter arbeiderne, som dateres tilbake til sovjettiden. Vernyk forklarer heller aldri hvorfor den angivelige «ubetingede retten til selvbestemmelse» bare gjelder for Ukraina som definert av Kiev-regimet, men ikke for den overveiende russisktalende befolkningen i Øst-Ukraina og på Krim.

Det reaksjonære grunnlaget for Vernyks forsvar av det ukrainske regimet er mest klart og tydelig avslørt i hans forsøk på å ombenevne den fascistiske Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens militære fløy, Den ukrainske opprørshæren (UPA), som en politisk heterogen bevegelse som inkluderte progressive tendenser. Vernyk skriver at:

i historien til den høyreorienterte politiske dannelsen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister var det endeløse transformasjoner, sprekker, radikale endringer i slagordene, visse tilbøyeligheter til venstre og til høyre, samarbeid med Hitler, og krigen på to fronter, blant mange andre hendelser. Til dette må vi tillegge opprettelsen av Den ukrainske opprørshæren i 1943, og den massive inngangen til denne organisasjonen i 1939 av kommunister i det vestlige Ukraina som mirakuløst slapp unna total utryddelse av stalinistregimet. Alt dette utgjør en del av Ukrainas historie, som ofte karakteriseres som ekstremt kompleks, kontroversiell og tvetydig.

Vernyk utelater fra hans diskusjon av denne «komplekse, kontroversielle og tvetydige» historien enhver omtale av den sentrale rollen som OUN og Den ukrainske opprørshæren spilte som kollaboratører med nazistene i folkemordsutryddelsen av ukrainske jøder og massemordet på polakker. I et forsøk på å så politisk forvirring promoterer Vernyk den antimarxistiske nasjonalsjåvinistiske traktaten skrevet i 1948 av Petró Poltava, som da var en ledende ideolog i Organisasjonen av ukrainske nasjonalister. I et forkastelig forsøk på politisk å rehabilitere OUN som en organisasjon som inkluderte genuint venstreorienterte tendenser, som talte for en form for sosialistisk preget nasjonalisme, hevder Vernyk at Poltava representerte «en tendens for demokratisering» som «begynte å framstå innen OUNs rekker (Organisasjonen av ukrainske nasjonalister), i retning av venstreorientertes ideer og oppfordringen til en samtidig krig mot både tysk nasjonalsosialisme og mot stalinisme.»

Vernyk går så langt som å hevde at Poltavas pamflett «opphever alle argumentene til russisk propaganda, og dens ICFI-lakeier, angående påstanden at enhver nasjonalistisk frigjøringsbevegelse i Ukraina uten unntak må betraktes som en høyreekstreme strømning og nazistisk.»

La oss gå gjennom Poltavas tekst, som har inspirert Vernyk og USL/ISL. Den har tittelen «Vår lære om nasjonalstaten». Pamfletten begynner med en eksplisitt fordømmelse av den marxistiske teorien om staten og nasjonen som «feil og tendensiøs». Poltava skrev:

Deres [marxistenes] syn på at nasjoner vil kunne klare seg uten stater i framtiden er utopisk, fantastisk og mangler ethvert grunnlag i virkeligheten. I all marxistisk teori om staten er det et klart forsøk på å benekte at staten har noen betydning for folket og for menneskeheten generelt, så vel som ethvert forsøk på å framstille historien som ikke noe annet enn en klassekamp – som, hvilket vi har allerede nevnt, er fullstendig feil.

Poltava insisterte på statens essensielle etniske grunnlag, og argumenterte mot eksistensen av multinasjonale stater. Han erklærte: «Selvfølgelig, stater av denne typen burde ikke eksistere; de må omstruktureres så snart som mulig.» De praktiske implikasjonene av dette argumentet ble demonstrert av OUN i organisasjonens genocidale angrep på jøder og polakker.

Poltavas tekst er gjennomsyret av reaksjonær nasjonalistisk mystikk:

Vi nasjonalister tror på denne evige sannheten – at en uavhengig nasjonalstat er den eneste formen for politisk organisering som garanterer et folk de beste forutsetninger for allsidig utvikling av dets åndelige og materielle ressurser. Uten en egen nasjonalstat, det vil si uten en stat som strekker seg over hele dens etniske territorium, kan ikke et folk utvikle seg fullt ut.

Ved konklusjonen av teksten erklærte Poltava at «det bolsjevikiske Sovjetunionen er en uforsonlig fiende av folk av individuelle subjekter, og av menneskeheten generelt.»

Hvorfor henter Vernyk inspirasjon fra denne reaksjonære antimarxistiske ideologen? Hans mål er åpenbart å skape ei ideologisk og politisk bru over til dagens ukrainske nasjonalister, og han tillegger feilaktig krigen som føres av Kiev-regimet, i allianse med amerikansk og europeisk imperialisme, et progressivt innhold.

For dette formålet forsøker Vernyk uærlig å framstille Trotskij som en alliert av ukrainsk borgerlig nasjonalisme. Vernyk refererer en kort passasje fra Trotskijs essay fra 1939, «Ukrainas problem», der han forsvarte slagordet, i opposisjon til det stalinistiske regimet, om «Et forent, fritt og uavhengig arbeidernes og bøndenes Ukraina». [Kursiv i originalen].

Vernyk utelater beleilig og bedragersk fra hans diskusjon av Trotskijs artikkel fra 1939 enhver henvisning til passasjer der Trotskij på det sterkeste fordømte ethvert samarbeid med, og innrømmelser til organisasjoner og partier av reaksjonær ukrainsk borgerlig nasjonalisme. Trotskij skrev:

Ukraina er spesielt rikt og erfarent med falske veier for kamp for nasjonal frigjøring. Her har alt blitt prøvd: Det småborgerlige Rada, og Skoropadski, og Petlura, og «allianse» med Hohenzollerne og kombinasjoner med Entente. Etter alle disse eksperimentene er det bare politiske kadavere som kan fortsette å sette håp til en av fraksjonene av det ukrainske borgerskapet som leder av den nasjonale kampen for frigjøring. Bare det ukrainske proletariatet er i stand til, ikke bare å løse oppgaven – som er revolusjonær i sitt vesen – men også til å ta initiativet til dens løsning. Proletariatet og bare proletariatet kan samle bondemassene og den genuint revolusjonære nasjonale intelligentsiaen rundt seg.

Trotskij konkluderte sitt essay med følgende betimelige advarsel:

Ved begynnelsen av den siste imperialistkrigen forsøkte ukrainerne, Melenevski («Basok») og Skoropis-Jeltukhovski, å plassere den ukrainske frigjøringsbevegelsen under Hohenzollern-generalen Ludendorffs vinge. Der de gjorde det dekket de seg til med venstrefraser. Med ett spark fikk de revolusjonære marxistene disse menneskene ut. Det er slik revolusjonære må fortsette å opptre i framtiden. Den forestående krigen vil skape en gunstig atmosfære for alle slags eventyrere, mirakeljegere og søkere av den gylne ull. Disse herrene, som spesielt elsker å varme sine hender i nærheten av det nasjonale spørsmålet, må ikke slippes innenfor artillerirekkevidde av arbeiderbevegelsen. Ikke det minste kompromiss med imperialismen, verken fascistisk eller demokratisk! Ikke den minste innrømmelse til de ukrainske nasjonalistene, verken geistlig-reaksjonære eller liberal-pasifistiske! Ingen «Folkefronter»! Det proletariske partiets fullstendige uavhengighet, som sliternes fortropp!

Som man kan forvente fra denne politisk bankerotte opportunisten, forsøker Vernyk å dekke over sin kapitulasjon overfor det ukrainske borgerskapet med patetiske baktalelser av Den internasjonale komitéen. Han skriver at «en amerikansk statsborger, Mr. David North, har forsvart russisk imperialismes interesser og dens propagandaapparat i spørsmål knyttet til Ukraina.» Ifølge Vernyk aksepterte jeg dette oppdraget «da det ble klart at offisiell russisk propaganda ikke lenger har tilstrekkelig informasjonstilgang i amerikanske medier, eller i noe annet land i den vestlige sfæren». Innbiller Vernyk seg faktisk at slikt tull vil bli trodd av noen?

Men jeg må bemerke at hans anklager har en ironisk karakter, i den grad «ursynden» som Den internasjonale komitéen og jeg personlig er skyldige i, i pabloistenes øyne, som har vært vår nådeløse avsløring av stalinismens kontrarevolusjonære karakter. Dette har inkludert ICFIs arbeid med Sikkerhet og Den fjerde internasjonale, som avslørte det stalinistiske byråkratiets agenter i trotskistbevegelsen. Dessuten advarte Den internasjonale komitéen, i en tid da pabloistene lovpriste Gorbatsjov, for at hans politikk ville resultere i kulminasjonen av det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen, det vil si restaureringen av kapitalisme.

Putin-regimet er den reaksjonære gjenoppstandelsen av en borgerlig stat, som oppsto etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Men motstanden fra Den internasjonale komitéen mot dette regimet, inkludert dets invasjon av Ukraina, er fra det sosialistiske venstre, ikke det imperialistiske høyre.

Nettopp fordi Den internasjonale komitéens motstand mot Putin-regimet er forankret i Den fjerde internasjonales forutgående kamp mot stalinismen og de ulike revisjonene av den trotskistiske analysen av Sovjetunionen (både den pabloistiske og den «statskapitalistiske»), analyserer Den internasjonale komitéen den nåværende krigen i den historiske konteksten av oppløsingen av Sovjetunionen, som viste seg å være en politisk katastrofe for den ukrainske, russiske og internasjonale arbeiderklassen.

Veien ut av denne katastrofen, som den nåværende krigen oppsto fra, er ikke å finne i allianse med USA-NATO-imperialisme eller med Putins kapitalistregime; men bare gjennom den ukrainske, russiske og internasjonale arbeiderklassens enhetlige kamp mot alle de krigførende statene. Arbeiderklassen i Russland så vel som i Ukraina må opprettholde prinsippet: Hovedfienden er hjemme.

Disse kommentarene om Vernyk kan kanskje tjene som en illustrasjon på hvordan Den internasjonale komitéen opprettholder forsvaret av trotskisme. I den nådeløse avsløringen av marxismens fiender, viderefører Den internasjonale komitéen det store historiske arbeidet til Den fjerde internasjonale, og utdanner på dette grunnlaget arbeiderklassen og forbereder den for oppfyllelsen av dens revolusjonære oppgaver.

Det er vårt håp at initiativet til våre kamerater i Tyrkia vil tjene som inspirasjon for sosialistenes bestrebelser i Russland og Ukraina for å utvide Den internasjonale komitéens arbeid og heve trotskismens banner i hvert av deres land, og i hele det tidligere Sovjetunionen.

Med trotskistiske hilsner

David North