Følgende brev ble sendt av WSWS International Editorial Board-leder David North til en venn som ba om hans formening om en nylig online-diskusjon holdt ved et amerikansk college om om Ukraina-Russland-krigen.
Kjære venn,
Takk for at du gjorde meg oppmerksom på online-diskusjonen om Russland-Ukraina-krigen, og besørget meg tilgang til campus-eventet. Jeg har nå lyttet til sendingen og vil gi deg, som du har bedt om, min «profesjonelle» formening om de to akademikernes presentasjoner. Jeg vil konsentrere meg om historikerens bemerkninger, da jeg er kjent med hans arbeid innen Holocaust-studier. I alle fall, det var ham som kom med de mest substansielle kommentarene.
For å være rett på sak, jeg ble skuffet, om ikke overrasket, over den overfladiske tilnærmingen som ble tatt til dette kritiske og farlige vendepunktet i verdens begivenheter. Som du vet, min evaluering av krigen er fra en som har vært aktiv i internasjonal sosialistisk politikk. World Socialist Web Site har offentlig fordømt den russiske invasjonen av Ukraina. Denne prinsipielle motstanden fra den politiske venstresiden har imidlertid ingenting til felles med det groteskt ensidige offisielle USA-NATO-propagandanarrativet, som framstiller invasjonen som en i sin helhet uprovosert aggresjonshandling av Russland.
Monumentale hendelser som kriger og revolusjoner reiser uunngåelig komplekse problemstillinger om årsakssammenhenger. Det er én av grunnene til at historiestudiet er et uunnværlig fundament for seriøs politisk analyse. Denne generelle sannheten antar en eksepsjonell betydning i enhver diskusjon om Russland. Dette landet var lokaliseringen for den uten tvil viktigste politiske begivenheten i det tjuende århundre, Oktoberrevolusjonen i 1917, som med dens historiske, politiske og intellektuelle arv fortsatt gir gjenlyd i vår egen tid. Studiet av sovjetisk historie er fortsatt av kritisk viktig betydning for å forstå vår samtids politikk og problemer.
Det å gjøre et poeng av dette er ikke et spørsmål om politisk nostalgi. Historikerens første bemerkninger refererte kort til Sovjetunionens siste tiår, og understreket traumet forårsaket av unionens oppløsing. Hans vektlegging av innvirkningen av denne begivenheten på Vladimir Putins personlige psykologi ledet imidlertid ikke til noen seriøs forståelse av verken Russland eller den nåværende krigen. Han forsøkte ikke å forklare de sosioøkonomiske fundamentene for regimet som oppsto ut av det stalinistiske byråkratiets beslutning om å avvikle Sovjetunionen.
Essensielt viktige spørsmål ble ikke reist. For hvem sine interesser styrer Putin? Hvilken innvirkning hadde privatiseringen av statseiendelene på den russiske kapitalistelitens oppfatning av dens sikkerhetsinteresser? Ved en sammenligning av Putins utenrikspolitikk med den ført av Sovjetunionen, hvilke elementer av dens politiske orienteringer endret seg og hvilke elementer vedvarte?
Geografi er en vedvarende faktor, og det er én faktor som har hjemsøkt Russland, et land som har vært terreng for så mange invasjoner – inkludert, trenger jeg si det, utryddelseskrigen som ble startet av Nazi-Tyskland for bare 80 år siden, og som tok livet av et sted fra 30 til 40 millioner av landets innbyggere. Historikeren nevnte innvirkningen på Putin av pøbelscenen utenfor Stasi-hovedkvarteret i Berlin i 1989. Jeg finner det vanskelig å tro at den hendelsen angikk ham mer enn den vedvarende samfunnsmessige erindringen om «Den store patriotiske krigen» og dens etterskjelv.
Katastrofen som begynte den 22. juni 1941 er innevevd i russeres kollektive bevissthet. Dette er ikke et spørsmål om å rettferdiggjøre de nasjonalistiske konklusjonene som Putin trekker fra andre verdenskrig, for ikke å snakke om ultrahøyreelementer som Aleksandr Dugin. Men erfaringene fra den andre verdenskrigen er viktigere for å forstå russiske oppfatninger, også blant arbeidere, enn angivelige drømmer om et tapt imperium.
Når det er sagt, det jeg fant mest urovekkende med webinarets diskusjon om krigen var fraværet av enhver referanse til krigene som har vært ført av USA, ofte med støtte fra landets NATO-allierte, i løpet av de 30 siste årene. Helheten av dekningen av denne krigen i media har vært preget av et nivå av hykleri som er helt usmakelig. Selv om man aksepterer alle forbrytelsene som er tilskrevet russerne i løpet av den siste måneden som absolutt sanne, nærmer de seg ikke omfanget av grusomheter USA og NATO har påført Irak, Libya og Afghanistan – for ikke å snakke om de andre landene som har vært på mottakersiden av amerikanske bombeangrep, missilangrep og målrettede drap. Basert på det man ser og leser i kringkastede nyheter og trykte medier, kan man danne seg inntrykket at USA har blitt innhentet av en virulent form for kollektivt hukommelsestap.
Er det ingen som husker «Shock and Awe»? Dersom Pentagon hadde planlagt krigen mot Ukraina, da ville Kiev og Kharkiv blitt flatet ut i løpet av krigens første natt. Amerikanske media handlet som om angrepet på fødeklinikken i Mariupol (gitt at man aksepterer beskrivelsen av dens nåværende anvendelse som sann) som kostet tre liv, var en handling av ubeskrivelig brutalitet. Har alle glemt USAs bombing av Amiriyah-tilfluktsrommet i utkanten av Bagdad i februar 1991, som drepte anslagsvis 1 500 kvinner og barn? Det er troverdige estimater over dødsfall forårsaket av amerikanske «valgfrie kriger» som beløper seg til over 1 million. Og dødstallene fortsetter å stige. Millioner av barn sulter i Afghanistan. Mørkhudede flyktninger fra katastrofen skapt i Libya av NATO-bomber drukner fortsatt i Middelhavet. Er det noen som tar hensyn til det? Er livene til Sentral-Asias og Midtøstens befolkninger mindre verdifulle enn europeernes i Ukraina?
Journalister som nå sammenligner Putin med Hitler ser ut til å ha glemt hva de selv skrev under luftkrigen mot Serbia og under den seinere invasjonen av Irak. Historikeren omtalte Thomas Friedman fra New York Times som en vesentlig geopolitisk tenker. La oss påminne hva Friedman skrev den 23. april 1999, under USA-NATO-bombingen av Serbia:
Men om NATOs eneste styrke er at alliansen kan bombe for alltid, da må den få hvert eneste gram ut av det. La oss i det minste få en reell luftkrig. Ideen om at folk fortsatt holder rockekonserter i Beograd, eller drar ut på søndagene for karusellturer mens deres med-serbere «rensker» Kosovo, er uhyrlig. Det burde bli slukkede lys i Beograd: Alle kraftnett, vannrør, broer, veier og krigsrelaterte fabrikker må bli krigsmål.
Lik det eller ei, vi er i krig med den serbiske nasjonen (serberne mener så visst det), og innsatsen må bli helt klar: Hver uke dere herjer i Kosovo er et nytt tiår vi vil sette landet deres tilbake ved å pulverisere dere. Vil dere ha 1950? Vi kan gjøre 1950. Vil dere ha 1389? Vi kan også gjøre 1389. Om vi kan innramme saken på den måten, da vil Mr. Milosevic blunke, og vi kan ha sett ham flimre for første gang i går.
Tillat meg å påminne ordene til Washington Post-spaltisten George Will, som nå fråder av raseri over Putins forbrytelser. Men dette er hva Will skrev under USAs invasjon av Irak, i en tekst datert den 7. april 2004:
Regimeskifte, okkupasjon, nasjonsbygging – med et ord, imperium – det er en blodig business. Amerikanere må nå stålsette seg for å administrere den nødvendige volden for å avvæpne eller beseire Iraks urbane militser...
Ei uke seinere, den 14. april 2004, slapp Will fra seg nok en morderisk tirade i Post:
Etter Fallujah er det klart at den første ordren til marinesoldater og andre amerikanske styrker er deres grunnleggende business: Det å påføre dødelig makt.
Wills spalter var ikke eksepsjonelle. De var ganske typiske for hva amerikanske forståsegpåere skrev på den tiden. Men det som har endret seg er den bredere offentlige reaksjonen. På den tiden var det utbredt motstand mot amerikanske kriger og mot utenrikspolitikken som oppildnet til dem. Men det er vanskelig engang å finne spor av offentlig opposisjon i dag.
Granskingen av USAs aggressive utenrikspolitikk siden oppløsingen av USSR er ikke bare et spørsmål om å avsløre amerikansk hykleri. Hvordan er det mulig å forstå russiske politiske orienteringer skilt fra en analyse av den globale konteksten de er formulert innen? Gitt det faktum at USA har ført krig uopphørlig, er det irrasjonelt av Putin å se på NATOs ekspandering med alarm? Han og andre russiske politiske beslutningstakere er så visst inneforstått med USAs enorme strategiske interesse for Svartehavsregionen, regionen rundt Det kaspiske hav og for den saks skyld den eurasiske landmassen. Det er ikke akkurat en hemmelighet at avdøde Zbigniew Brzezinski og andre ledende amerikanske geostrateger lenge har insistert på at USAs dominans av Eurasia – den såkalte «Verdensøya» – er et avgjørende strategisk mål.
Dette imperativet har blitt enda mer kritisk viktig i kontekst av den eskalerende amerikanske konflikten med Kina.
Det er innen dette rammeverket at Ukrainas framtid har blitt et saksanliggende av stor betydning for USA. Brzezinski uttalte eksplisitt at Russland, fratatt landets innflytelse i Ukraina, er redusert til status av en mindre makt. Mer illevarslende, Brzezinski snakket åpent om å lokke og lure Russland inn i en krig i Ukraina, som ville vise seg like selvdestruktiv som den tidligere sovjetiske intervensjonen i Afghanistan. En gjennomgang av begivenhetene som førte fram til den nåværende krigen – tilbake til det USA-støttede Maidan-kuppet i 2014 – støtter sterkt argumentet at denne målsetningen nå er oppnådd.
Igjen, erkjennelsen at Russland i USAs og NATOs handlinger oppfattet en seriøs trussel er ikke en rettferdiggjøring av invasjonen. Men burde det ikke være en kritisk evaluering av hvordan USAs politiske orienteringer førte til, og til-og-med bevisst oppildnet til den?
I et essay lagt ut på nettet av Foreign Affairs den 28. desember 2021, nesten to måneder før invasjonen, skrev analytikeren Dmitri Trenin:
Nærmere bestemt, Kreml vil kunne være tilfreds dersom den amerikanske regjeringen gikk med på et formelt langsiktig moratorium for utvidelse av NATO, og en forpliktelse til ikke å stasjonere mellomdistansemissiler i Europa. De kan også beroliges av en separat avtale mellom Russland og NATO som ville begrense militærstyrker og aktivitet der hvor deres territorier møtes, fra Østersjøen ned til Svartehavet. …
Selvfølgelig, det er et åpent spørsmål om hvorvidt Biden-administrasjonen er villig til å engasjere seg seriøst med Russland. Opposisjon mot enhver avtale vil være høy i USA, på grunn av innenrikspolitisk polarisering, og det faktum at å inngå en avtale med Putin åpner Biden-administrasjonen for kritikk om at den gir etter for en autokrat. Opposisjon vil også være stor i Europa, hvor ledere vil føle at et framforhandlet oppgjør mellom Washington og Moskva setter dem på sidelinja. [«Hva Putin virkelig ønsker i Ukraina: Russland søker å få stoppet NATOs utvidelse, ikke å annektere mer territorium»]
Dersom en avtale om Ukrainas ikke-NATO-status kunne ha blitt sikret, ville ikke det ha vært å foretrekke framfor dagens situasjon? Kan det på alvor hevdes at Russland ikke hadde noen grunn til å protestere mot Ukrainas integrering inn i NATO? De som opplevde krisen i oktober 1962 husker at den ble utløst av Sovjetunionens utplassering av ballistiske missiler på Cuba. Selv om dette ble gjort med Castro-regimets helhjertede samtykke gjorde president Kennedy det klart at USA ikke ville akseptere en sovjetisk militær tilstedeværelse på den vestlige halvkule, og var beredt til å risikere atomkrig over anliggendet. Dette var for 60 år siden. Kan noen seriøst tro at Biden-administrasjonen ville opptre mindre aggressivt i dag om for eksempel Mexico eller et annet karibisk eller latinamerikansk land gikk inn i en militærallianse med Kina, til-og-med en som hevdet å være reint defensiv?
Det er et ytterligere anliggende som ikke ble seriøst behandlet. Begge professorer bagatelliserte fascismens vedvarende politiske og kulturelle innflytelse i Ukraina, som blir demonstrert av den fornyede glorifiseringen av massemorderen Stepan Bandera, og av innflytelsen fra de tungt bevæpnede paramilitære styrkene, som Azov-bataljonen, som identifiserer seg med den grufulle arven etter Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens væpnede styrke, Ukrainska povstanska armiia (UPA). Den kritisk viktige rollen som OUN og UPA spilte i utryddelsen av ukrainske jøder er et etablert historisk faktum. Den nyligste beretningen om deres genocidale forbrytelser, Ukrainian Nationalists and the Holocaust: OUN and UPA’s Participation in the Destruction of Ukrainian Jewry, 1941-1944, [Ukrainske nasjonalister og Holocaust: OUN og UPAs deltakelse i ødeleggelsen av ukrainsk jødedom, 1941-1944], av John-Paul Himka, er svært vanskelig lesning.
Den andre verdenskrigs skrekk og gru er «ikke bare» et spørsmål om historie. (Jeg setter «ikke bare» i anførselstegn fordi disse to ordene aldri burde anvendes når de refererer til hendelser tilknyttet forbrytelser som Holocaust.) Det er velkjent at kulten av Stepan Bandera og berettigelsen av alle forbrytelsene han er assosiert med, gjenoppsto som en potent og ekstremt farlig faktor i det politiske og kulturelle liv i Ukraina i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen.
Historikeren Grzegorz Rossoliński-Liebe skrev, i hans autoritative biografi om Stepan Bandera (The Life and Afterlife of a Ukrainian Nationalist: Fascism, Genocide, and Cult – ‘Liv og etterliv av en ukrainsk nasjonalist: Fascisme, genocid, og kult’), at etter 1991:
Bandera og de ukrainske revolusjonære nasjonalistene ble igjen viktige elementer for den vestlige ukrainske identiteten. Ikke bare ytrehøyreaktivister, men også hovedstrømmen av det vestlige ukrainske samfunnsliv, deriblant lærere på videregående skoler og universitetsprofessorer, anså Bandera for å være en ukrainsk nasjonalhelt, en frihetskjemper og en person som burde hedres for hans kamp mot Sovjetunionen. Ukrainas postsovjetiske minnemarkeringspolitikk ignorerte fullstendig demokratiske verdier, og utviklet ikke noen form for ikke-apologetisk tilnærming til historien. [s. 553]
Rossoliński-Liebe rapporterer videre:
Innen 2009 var rundt tretti Bandera-monumenter avduket i det vestlige Ukraina, fire Bandera-museer var åpnet, og et ukjent antall gater ble omdøpt etter ham. Bandera-kulten som oppsto i det postsovjetiske Ukraina ligner den som den ukrainske diasporaen hadde praktisert under den kalde krigen. Banderistenes nye fiender ble russisktalende østukrainere, russere, demokrater og tidvis også polakker, jøder og andre. Spekteret av mennesker som praktiserer denne kulten er veldig bredt. Blant Bandera-beundrerne kan man på den ene siden finne høyreekstreme aktivister med barberte hoder som utfører fascisthonnøren under deres minnesmarkeringer, og som argumenterer for at Holocaust var den lyseste episoden i ukrainsk historie, og på den andre siden lærere på videregående skoler og universitetsprofessorer. [s. 554]
Den høyreekstreme ukrainske lobbyen utøvde under den kalde krigen betydelig internasjonal innflytelse, og spesielt i det tidligere Vest-Tyskland, i USA og Canada. Inntil hans attentat i München i 1959, utført av det sovjetiske KGB, ga Bandera intervjuer som ble kringkastet i Vest-Tyskland. Banderas stedfortreder, Iaroslav Stets’ko og hans karriere etter den andre verdenskrigen fortjener også oppmerksomhet. Han korresponderte i sin tid med med Hitler, Mussolini og Franco og forsøkte å få støtte fra Det tredje riket for den «frie ukrainske staten» som Stets’ko utropte etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Dette prosjektet viste seg å mislykkes, ettersom naziregimet ikke hadde noen interesse av å tilfredsstille de ukrainske nasjonalistenes forhåpninger. Stets’ko ble tatt i «æresfangenskap» og brakt til Berlin. I juli 1941 produserte han en uttalelse der han erklærte:
Jeg anser marxisme for å være et produkt av det jødiske sinn, som imidlertid har blitt satt ut i praksis i muskovitt-fengselet, av personer fra de muskovitt-asiatiske folkene, med bistand fra jøder. Moskva og jødedommen er Ukrainas største fiender og bærere av korrumperende bolsjevikiske internasjonalistiske ideer …
Jeg støtter derfor ødeleggelsen av jødene, og hensiktsmessigheten av å bringe til Ukraina de tyske metodene for å utrydde jødedommen, forhindring av deres assimilering og slikt. [Himka, s. 106]
Stets’ko overlevde krigen, ble en kjent skikkelse innen internasjonal høyreorientert politikk og fungerte som styremedlem i World Anti-Communist League. Blant de mange hyllestene han mottok for hans livslange kamp mot marxisme var å bli utnevnt til æresborger i den kanadiske byen Winnipeg i 1966. Det var imidlertid ikke alt. Rossoliński-Liebe rapporterer at Stets’ko i 1983 ble «invitert til US Capitol og Det hvite hus, hvor George Bush og Ronald Reagan mottok den ‘siste premieren for en fri ukrainsk stat’». [s. 552]
Rossoliński-Liebe minner oss om ytterligere et event:
Den 11. juli 1982, under Captive Nations Week, fløy det røde og svarte flagget til OUN-B, introdusert på de ukrainske nasjonalistenes andre store kongress i 1941, over US Capitol. Flagget symboliserte frihet og demokrati, ikke etnisk renhet og genocidal fascisme. Ingen forsto at det var det samme flagget som hadde vaiet fra rådhuset i Lviv, og andre bygninger, der jødiske sivile i juli 1941 ble mishandlet og drept av individer som identifiserte seg med flagget. [s. 552]
De ukrainske nynazistenes internasjonale forbindelser er intenst relevante for den nåværende krisen. Det ble nylig avslørt at kanadiske embetsrepresentanter og militære møtte medlemmer av Azov-bataljonen. Ifølge en rapport postet av avisa Ottawa Citizen den 9. november 2021:
Kanadierne møtte og ble orientert av ledere fra Azov-bataljonen i juni 2018. Offiserene og diplomatene hadde ingen innvendinger mot møtet, og lot seg i stedet fotografere med bataljonens offisielle representanter, til tross for tidligere advarsler om at enheten anså seg selv som pronazi. Azov-bataljonen brukte deretter disse bildene for dens nettbaserte propaganda, og påpekte at den kanadiske delegasjonen uttrykte «håp om ytterligere fruktbart samarbeid».
Rapporten fortsetter:
Et år før møtet produserte [militærenheten] Canada’s Joint Task Force Ukraine en orientering om Azov-bataljonen, der de erkjente dens koblinger til nazi-ideologi. «Flere medlemmer av Azov har beskrevet seg selv som nazister,» advarte de kanadiske offiserene i deres orientering i 2017.
Bernie Farber, sjef for [organisajonen] Canadian Anti-Hate Network, sa kanadierne umiddelbart burde ha forlatt Azov-bataljonens brifing. «Kanadiske væpnede styrkers personell møter ikke nazister; entydig og klart, punktum,» sa Farber. «Dette er et uhyrlig feiltrinn som ikke skulle vært begått.»
Det er enda et urovekkende aspekt ved denne historien som er direkte relatert til den kanadiske regjeringens ekstremt aggressive antirussiske politikk. Chrystia Freeland er Canadas visestatsminister. Hennes bestefar, Mykhailo Khomiak, redigerte ei naziavis kalt Krakivski Visti (Kracow Nyheter) i det okkuperte Polen og siden en kort periode i Wien, fra 1940 til 1945. Visestatsminister Freeland skal selvfølgelig ikke holdes ansvarlig for hennes bestefars synder og forbrytelser; men det har blitt reist seriøse spørsmål om den høyreorienterte ukrainske nasjonalismens innflytelse på hennes egne politiske synspunkter, og derfor også på den kanadiske regjeringens politikk.
Avisa National Post of Canada rapporterte den 2. mars 2022:
Freeland sluttet seg til flere tusen demonstranter under en proukrainsk demonstrasjon i Toronto sentrum. På et bilde hennes kontor seinere la ut på Twitter, kan man se Freeland bidra til å holde oppe et rødt og svart banner-skjerf, med slagordet «Slava Ukraini» (Ære til Ukraina).
Observatører var raske til å merke seg at rødt-og-svart var de offisielle fargene til Den ukrainske opprørshæren [UPA], ei nasjonalistisk partisangruppe som var aktiv under den andre verdenskrig.
Medias motvilje mot å foreta en intensiv etterforskning av Freelands familieforbindelser og den bredere forbindelsen mellom det ukrainske ytrehøyre og den kanadiske regjeringen, står i sterk kontrast til heksejakta som har som mål å undertrykke alle spor av russisk innflytelse i kulturlivet i landet. Tidligere denne måneden kunne ikke den 20-år-gamle russiske pianovirtuosen Alexander Malofeev – som på ingen måte er ansvarlig for den russiske invasjonen av Ukraina – gjennomføre konserter som var planlagt i Vancouver og Montreal. En lignende utrensking av russisk kulturell innflytelse er på gang i USA og i hele Europa. Denne nedverdigende kampanjen – som er negasjonen av de kulturelle båndene mellom USA og Russland som begynte å blomstre på midten av 1950-tallet, til tross for den kalde krigen – må ses som en manifestasjon av de svært farlige politiske og ideologiske impulsene og motivasjonene som er på gang under den nåværende krisen. Langt fra å fordømme og motsette seg antiRussland-hysteriet, innordner de intellektuelle og kulturelle institusjonene seg for det meste med det.
Det er en siste kritikk av webinaret jeg må komme med. Det var ingen referanse i diskusjonen til den ekstreme politiske og sosiale krisen innen USA, som om den innenlandske situasjonen har absolutt ingenting å gjøre med den svært aggressive holdningen USA har inntatt. Mange seriøse studier av første og andre verdenskrig har fokusert på det som blant historikere er kjent som «Der Primat der Innenpolitik» (Innrikspolitikkens forrang). Denne tolkningen, utviklet på begynnelsen av 1930-tallet av den venstreorienterte tyske historikeren Eckart Kehr, la sentral vekt på rollen innenlandske sosiale konflikter spiller i utformingen av et lands utenrikspolitikk.
En nøye vurdering av Kehrs oppfatninger – som fikk stor innflytelse blant påfølgende generasjoner av historikere – er absolutt nødvendig for å analysere de politiske motivasjonene til Biden-administrasjonen. USA har siden tiårsskiftet blitt rystet av to historiske kriser: (1) Covid-19-pandemien og (2) forsøket (som nesten lyktes) på statskupp den 6. januar 2021. Begge disse eventene, selv når de vurderes isolert, har vært traumatiske erfaringer.
USA har, bare på to år, lidd minst 1 million dødsfall på grunn av Covid-19, flere enn i noen amerikansk krig, og muligens flere enn det totale antallet dødsofre USA har lidd i alle amerikanske kriger. Det faktiske antallet Covid-omkomne, basert på en studie av overtallige dødsfall, kan være langt større. Det betyr at et usedvanlig stort antall amerikanere har opplevd tap av familiemedlemmer og nære venner. Mer enn 1 av 100 amerikanere over 65 år har dødd. Millioner av amerikanere har blitt smittet, og et stort, men ennå ikke beregnet antall av dem sliter med effektene av Long Covid. Normale mønstre i det sosiale livet har blitt forstyrret på måter som aldri har vært opplevd i USAs historie. Langvarig sosial isolasjon har forsterket problemer med mental helse, som var ekstremt alvorlige allerede før pandemien begynte. Og verst av alt, USA har vist seg å være ute av stand til å få slutt på denne krisen. Prioriteringen av økonomiske interesser framfor beskyttelsen av menneskeliv har forhindret implementeringen av den Zero-Covid-politikken som kunne få en slutt på pandemien.
De ekstreme sosiale, økonomiske og politiske motsetningene, utviklet i et samfunn i grepet av svimlende nivåer av formue- og inntektsulikhet, eksploderte til slutt den 6. januar 2021. Presidenten i USA forsøkte å undertrykke resultatene av 2020-valget, omvelte Konstitusjonen og etablere seg som en autoritær diktator. Ikke siden borgerkrigen har det amerikanske politiske systemet konfrontert en så fundamental politisk utfordring. Og dem som enten minimerer betydningen av eventet eller hevder at krisen er overvunnet er engasjert i selvbedrag. Biden selv erkjente på årsdagen for Trumps forsøk på statskupp at det ikke er garantert at amerikansk demokrati fortsatt vil eksistere ved slutten av dette tiåret.
Er det virkelig usannsynlig å antyde at samspillet mellom disse to krisene har spilt en vesentlig rolle i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk? Ville dette være den første gangen en regjering grep til, og til-og-med provoserte fram en internasjonal krise for å avlede oppmerksomhet fra uløselige innenriksproblemer?
Når jeg konkluderer dette brevet må jeg komme tilbake til et poeng jeg gjorde tidligere, at studiet av sovjetisk historie er av avgjørende betydning for en forståelse av den nåværende verdenssituasjonen. Under den kapitalistiske triumferingen som rådet i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen var det mye fantasifullt snakk om «historiens ende». Innen den tidligere Sovjetunionen var ekvivalenten til denne selvbedragerske euforien troen, spesielt blant intellektuelle og statusbevisste fagpersoner, at restaureringen av kapitalisme ville bringe Russland uante rikdommer og en blomstring av demokrati. De uoppfylte drømmene fra Februarrevolusjonen i 1917 skulle bli realisert. Den borgerlige Provisoriske regjeringen, som ble styrtet av Bolsjevikene i oktober, ville bli født på ny. Alle dem med talent, ambisjon og forbindelser kunne enten bli rike gründere eller i det minste medlemmer av en ny og velstående middelklasse. Uansett hvor marxisme hadde satt et minus, der satte de nyslåtte småborgerne nå et plusstegn.
Det andre elementet i denne euforien var at Russland, etter å ha kastet av seg landets revolusjonære og utopiske bestrebelser ville bli et «normalt» land, ønsket velkommen inn i fellesskapet av vestlige nasjoner. Referanser til Lenins skrifter om imperialisme, for ikke å snakke om Trotskijs, ble møtt med fnis og latter. Russland hadde endelig kommet til fornuft; og ingen tok «marxisme-leninisme» seriøst lenger. Jeg kan legge til at jeg møtte de samme oppfatningene blant ukrainske akademikere jeg møtte i Kyiv.
Uansett, disse store illusjonene – om universell kapitalistisk velstand, en oppblomstring av demokrati og fredelig integrering inn i verdenssystemet dominert av USA – har blitt totalt knust.
Økonomisk «sjokkterapi» og kollapsen i 1998 slo store deler av den aspirerende middelklassen konkurs. Demokratiet som middelklassen drømte om kollapset under bombardementet av det russiske parlamentet i oktober 1993. Kapitalistisk restaurering produserte et korrupt oligarkisk system, med massiv sosial ulikhet, dominert av et semiautoritært bonapartistisk regime. Og til slutt, i stedet for å bli fredelig integrert inn i fellesskapet av nasjoner, befant Russland seg under uopphørlig militært og økonomisk press fra sine «vestlige partnere». Løftene landet hadde fått, knyttet til ikke-utvidelsen av NATO, viste seg å være verdiløse. Alle anstrengelser som ble gjort av Russland for å hevde sine uavhengige interesser ble møtt med økonomiske sanksjoner og militære trusler.
Russland konfronterer i form av Ukraina-krisen de tragiske og potensielt katastrofale konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen. Putin søker å overvinne denne krisen gjennom reaksjonære og politisk bankerotte tiltak – det vil si gjennom en krig som tar sikte på å styrke den russiske nasjonalstatens grenser. Det er verdt å merke seg at Putins krigstale begynte med en fordømmelse av Lenin, Oktoberrevolusjonen og etableringen av USSR. Ironisk nok, i hans hat mot marxisme og bolsjevisme, er Putins synspunkter fullstendig på linje med hans NATO-fiender.
Der han avviser Sovjetunionens utenrikspolitikk forsøker Putin å gjenopplive utenrikspolitikken til tsar Nicholas og appellerer om støtte for «Mor Russland». På grunnlag av denne patetisk retrograde politikken har han produsert en moderne versjon av den katastrofale russisk-japanske krigen i 1904, som fatalt undergravde Romanov-regimet og satte Russland på revolusjonens vei. Det er grunn til å tro at denne krigen vil føre til et lignende utfall, men det vil ikke være den typen revolusjon som Biden-administrasjonen vil ønske velkommen. Den russiske arbeiderklassen er en enormt mektig sosial kraft, med en ekstraordinær og historisk enestående tradisjon for revolusjonær kamp. Tiår med politisk undertrykkelse – der det mest kriminelle uttrykket var den fysiske utryddelsen av den revolusjonære marxistiske intelligentsiaen og arbeiderklassens fortropp, under den stalinistiske terroren – skilte arbeiderklassen fra denne tradisjonen. Men denne krisen fullfører diskrediteringen av det postsovjetiske regimet, og vil skape betingelsene for fornyelsen av sosialistisk internasjonalisme i Russland.
Det er ikke bare i Russland at post-1991-illusjonene har blitt knust. Innen USA og i alle kapitalistland vil skjæringspunktet mellom sosiale, økonomiske og politiske kriser produsere en gjenoppblomstring av motstand mot kapitalisme og imperialismens hensynsløse politiske orienteringer, som har brakt verden til terskelen av atomkrig. Selvfølgelig, resultatet jeg forutser er ikke garantert, men jeg kan ikke se for meg noen annen progressiv løsning på den tiltakende verdenskrisen.
Webinardiskusjonen kunne ikke forventes å ta opp alle de komplekse saksanliggender reist av utbruddet av krigen mellom Russland og Ukraina. Men i den grad den reflekterer diskusjonene som nå finner sted ved colleges over hele landet kjennetegner den den farlig ukritiske og selvtilfredse holdningen til en krise som truer med å utvikle seg til en katastrofe. Jeg håper at analysen som presenteres av World Socialist Web Site vil oppmuntre seriøse forskere til å snake ut mot denne farlige eskaleringen, og til å bruke alle tilgjengelige midler for å elevere den offentlige opinionen, ved å sette historisk kunnskap opp mot nasjonalistisk sjåvinisme og krigshissende propaganda.
Jeg håper at dette brevet mer enn tilstrekkelig imøtekommer din forespørsel om min formening om webinaret.
Med de beste hilsener,
David North