Den amerikanske sentralbanken hevet onsdag i forrige uke sin basisrente med 0,75 prosentpoeng (75 basispunkter) med sikte på å ramme lønnskravene fra arbeidere som kjemper mot den høyeste inflasjonen på fire tiår.

Stigningen var i tråd med markedsforventningene etter en artikkel i Wall Street Journal forrige mandag, basert på en lekkasje, som sa den store hevingen var til vurdering etter spesifikt å bli utelukket på Feds mai-møte i komitéen som setter den pengepolitiske retninglinja.

Fed-styreleder Jerome Powell forsøkte i hans åpningskommentarer til pressekonferansen etter at det to-dager-lange Fed-møtet var avslutte sist onsdag, å gi inntrykk av at sentralbanken hadde kontroll til tross for helomvendingen.

Han sa Fed forsto vanskelighetene høy inflasjon forårsaker, og at de raskt beveget seg for å få den ned igjen. «Vi har både verktøyene vi trenger og besluttsomheten det vil ta, for å gjenopprette prisstabilitet på vegne av amerikanske familier og næringsvirksomheter.»

Men denne påstanden ble motsagt i uttalelsen fra senatskomitéen Federal Open Market Committee som kunngjorde den pengepolitiske retningorienteringen. Komitéen fjernet en setning i uttalelsen fra sitt mai-møte, som sa offisielle embetsrepresentanter forventet at inflasjonen ville være tilbake til 2 prosent, og at arbeidsmarkedet ville forbli sterkt da Fed hevet sine rentenivåer.

På spørsmål om fjerningen sa Powell at det reflekterte formeningen at Fed ikke kunne redusere inflasjonen til 2 prosent av seg selv, og følgelig ikke var nøyaktig.

Denne innrømmelsen tjente til å framheve at Feds siste beslutning ikke handler om å redusere inflasjonen – resultatet av innsnevringer på tilbudssiden, med opphav fra Covid-19-pandemiens konsekvenser, pumpingen av billioner av dollar inn i finanssystemet over det siste halvannet tiåret, og NATO-stedfortrederkrigen mot Russland – men er innrettet mot å undertrykke lønnskrav.

Powell gjentok bemerkninger, fra mange tidligere anledninger, om at arbeidsmarkedet er «veldig stramt».

Han indikerte at drivkraften for beslutningen om å heve rentenivåene med 75 basispunkter – den største enkelthevingen siden 1994 – stammet fra to rapporter fra slutten av forleden uke.

Tillitsundersøkelsen utarbeidet av University of Michigan indikerte at forbrukernes sentiment hadde falt til sitt laveste nivå noensinne, på bakgrunn av bekymringer om at inflasjonen er i ferd med å bli forankret, og rapporten forleden fredag om at den i mai hadde skutt opp til 8,6 prosent.

Beslutningen, kommentarer fra Powell og anslag bekjengjort av offisielle Fed-representanter om vekstrater gjør det klart at sentralbanken har til hensikt å prøve å knuse denne bevegelsen, ved å bremse ned økonomisk vekst, og presse økonomien inn i en resesjon om det viser seg nødvendig.

Da inflasjonen i 2021 begynte å stige, hevdet Powell og andre Fed-representanter at den var «forbigående». Nå blir denne fiksjonen erstattet av en like falsk en, om muligheten for en såkalt «myk landing».

Men, som Lawrence Summers, tidligere amerikansk finansminister, har insistert på, renter et sløvt instrument, og ute av stand til å produsere en jevn glidebane.

Til-og-med Powell ble tvunget til å ta noen skritt tilbake, og sa veien til en myk landing uten lavkonjunktur «ikke blir lettere» ettersom det ble klart at «mange faktorer vi ikke kontrollerer kommer til å spille en veldig viktig rolle i å fastlegge hvorvidt det er mulig eller ikke.»

Men anvendelsen av det sløve instrumentet renteøkninger, måtte uansett fortsette.

«Den verste feilen vi kan gjøre ville være å mislykkes, hvilket ikke er et alternativ. Vi må gjenopprette prisstabilitet,» sa han.

Det vil si, lønninger er hovedmålet, og som Powell sa i hans åpningserklæring, «tilbuds- og etterspørselsrelasjoner i arbeidsmarkedet» må «komme i bedre balanse».

Han bemerket at det for tiden er to ledige stillinger for hver arbeidssøkende person, og målet var å gjenopprette forholdene forut for pandemien. Det var en situasjon der reallønningene var i kontinuerlig nedgang.

Det er allerede indikasjoner på lavere vekst. Powell bemerket at veksten i næringslivets investeringer i fast inventar avtar, og «aktiviteten i boligsektoren ser ut til å dempes». Han fastholdt at forbrukernes utlegg forble sterke, men de siste rapportene indikerer at detaljvaresalget begynner å gå ned, da forbrukerne har mindre disponibel inntekt å bruke, i møte med de stigende kostnadene for bensin og andre essensielle varer.

Offisielle Fed-representanter forutså lavere vekst i deres anslag for økonomien. Deres medianprognose var at veksten ville avta til 1,7 prosent ved utgangen av inneværende år, og holde seg på det nivået gjennom 2023. Dette til sammenlignning med deres forrige prognose fra mars, om 2 prosent vekst de to neste årene.

De offisiselle representantenes anslag om rentenivåer – det såkalte «dot plot» – avslører en kraftig stigning av Feds basisrente.

Mediananslaget ville heve Feds basisrente til rundt 3,38 prosent innen utgangen av året, som betyr at det vil bli ytterligere stigninger på totalt 1,75 prosentpoeng i løpet av sentralbankens fire neste møter. Tilbake i mars var anslaget for basisrentenivået ved slutten av året på rundt 1,88 prosent. Offisielle representanter forventer også at arbeidsledigheten innen 2024 vil stige fra dagens nivå på 3,6 prosent til 4,1 prosent.

Da han kunngjorde beslutningen, sa Powell at han ikke forventet at bevegelser av denne størrelsen ville bli vanlige og la til at beslutningen på Feds juli-møte «gjerne kunne komme til å dreie seg om en beslutning på mellom 50 og 75» basispunkter.

Dette var ment som en forsikring til finansmarkedene, at stigninger så høye som et helt 1 prosentpoeng, luftet i enkelte kretser, ikke var til vurdering. Wall Street responderte behørig, der alle de tre store børsindeksene – Dow, S&P 500 og NASDAQ – sluttet opp for handelsdagen.

Men det var en lignende markedsrespons i mai, da Powell sa en stigning på 75 basispunkter «ikke var noe komitéen aktivt vurderte», for så å falle kraftig dagen etter.

Foruten innvirkningen i USA vil den siste Fed-beslutningen ha vidtrekkende internasjonale konsekvenser, og den vil legge ytterligere press på alle sentralbanker om å videreføre og til-og-med akselerere rentestigningene de allerede har begynt med, som respons på inflasjonsveksten globalt.

Philp Lowe, guvernøren for Reserve Bank of Australia, advarte i forrige uke for at flere rentehevinger var i vente, etter en heving på 0,5 prosentpoeng tidligere denne måneden. Det var «uklart for øyeblikket» hvor mye lenger styringsrentenivået måtte heves for å nå inflasjonsmålet på 2 prosent, med Lowe spådd at inflasjonen kan stige fra dagens nivå på 5,1 prosent, opp til 7 prosent.

Den europeiske sentralbanken (ECB) står også overfor ei rekke problemer. Da Fed presenterte sin renteøkning, avholdt ECB et hastemøte for å motvirke frykt for at den er på randen av en ny gjeldskrise der den begynner å heve rentenivåene i juli, og avslutter handelen av flere obligasjoner.

Beslutningen om å kalle inn til møtet kom bare ei uke etter at ECBs besluttende råd hadde sitt siste møte for å fastsette den pengepolitiske retningslinja, og var den første slike sammenkallingen siden finanskrisen i mars 2020, ved starten av pandemien.

Den sentrale bekymringen er såkalt «fragmentering», der avkastningsrentene [‘yield’] på statsobligasjonene fra de mer gjeldsbelastede EU-medlemmene sør i eurosonen forflytter seg kraftig over yield for tyske statsobligasjoner.

Forskjellen mellom yields på de italienske og de spanske statsobligasjonene og den tyske statsgjelden har steget til nivåer som ikke er sett siden starten av pandemien. Frykten er at om dette fortsetter vil det føre til en krise for fellesvalutaen, lik den som fant sted i 2012.

Da ECB kunngjorde sentralbankens sammenkalling til møtet, sa den at pandemien hadde etterlatt «varige sårbarheter i økonomien i eurosonen». Den sa det ville framskynde arbeidet med å utvikle et nytt virkemiddel for å hanskes med de stigende lånekostnadene for de svakere landenes økonomier, men besørget ingen detaljer om hva det ville innebære.