Den verdensberømte internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen har blitt utvist av Verdensføderasjonen av internasjonale musikk-konkurranser (WFIMC) [World Federation of International Music Competitions], som det siste uttrykket for antiRussland-kampanjen etter Moskvas invasjon av Ukraina for to måneder siden. Tsjaikovskij-konkurransen, som ble innviet i 1958 med en konkurranse der den amerikanske pianisten Van Cliburn vant hovedprisen, er blant de mest prominente som er tilknyttet WFIMC, som har 120 medlemsorganisasjoner.

Tsjaikovskij-konkurransen er oppkalt etter Russlands mest kjente 1800-tallskomponist, med et navn som er synonymt med romantisismen og russisk musikk generelt. Eventet har blitt arrangert hvert fjerde år i Moskva og St. Petersburg (som het Leningrad før oppløsingen av Sovjetunionen), og skapte med stiftelsesarrangementet for 64 år siden internasjonale overskrifter, med den unge amerikanske pianisten Van Cliburns triumf. Cliburn, som døde i 2013 etter en betydelig karriere, vant hjertene til det russiske publikum så vel som dommerne i 1958, og hans seier, bare få år etter Korea-krigen og McCarthy-ismens storhetstid i USA, ble assosiert med en bredere lengsel etter fred. Dette var den samme perioden da den berømte dirigenten og komponisten Leonard Bernstein og New York Philharmonic Orchestra la ut på en turné i Sovjetunionen. Musikk, og spesielt klassisk musikk, ble ansett for å ha potensial til å fremme gjensidig internasjonal forståelse.

Mens Tsjaikovskij-arrangementene inkluderer konkurranser for fiolin-, cello- og vokalartister, og under den siste konkurransen i 2019 også inkluderte messinginstrumenter, er den overveldende vekten lagt på klaveret. Blant hovedprisvinnerne gjennom årene har vært så prominente musikere som Vladimir Ashkenazij, Grigory Sokolov, Andrei Gavrilov, Mikhail Pletnev, Boris Berezovskij, Denis Matsujev, Daniil Trifonov og Barry Douglas (i 1986, som den første ikke-russiske pianisten til å vinne hovedprisen siden Cliburn). Fiolinistprisvinnere har inkludert Gidon Kremer, Vladimir Spivakov og Viktoria Mullova.

I en uttalelse utstedt i navnene til WFIMC-presidenten og -generalsekretæren, følte Verdensforbundet seg tvunget til å erkjenne viktigheten av Tsjaikovskij-konkurransen, selv om organisasjonen forsøkte, noe defensivt, å rettferdiggjøre sin handling.

«Mange prisvinnere av Tsjaikovskij-konkurransen er blant de ledende artistene i dag,» vedgikk WFIMC. «Men i møte med Russlands brutale krig og humanitære grusomheter i Ukraina, kan WFIMC imidlertid ikke, som en apolitisk organisasjon, støtte eller ha som medlem en konkurranse finansiert og anvendt som et promoteringsredskap for det russiske regimet.»

Selv om denne angivelige «apolitiske» organisasjonen innordner seg med USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland, sier den ingenting om hvordan Putins reaksjonære angrep ble oppildnet over en tiår-lang periode av uopphørlige provokasjoner fra amerikansk imperialismes side, inkludert den vedvarende utvidelsen av NATO etter at alliansens anivelige eksistensberettigelse hadde opphørt med den kalde krigens slutt. At et pro-NATO-regime ble installert etter et høyreorientert USA-støttet kupp i Ukraina i 2014 nevnes heller ikke. WFIMCs hyklerske uttalelse forsøker heller ikke å berettige sin utelukkelse av en Russland-basert konkurranse samtidig som den ignorerer Verdensforbundets mange tilknyttede konkurranser i USA, der regjeringer ledet av amerikansk imperialismes to store partier de siste årene har lansert uprovoserte kriger og aggresjon mot Irak, Afghanistan, Serbia, Libya og andre steder.

Selvfølgelig burde verken russiske eller amerikanske kunstnere forbys på grunnlag av deres regjeringers handlinger, eller engang – bortsett fra under de mest ekstreme omstendigheter, som i Holocaust-tilfellet – på grunnlag av utøvernes egne politiske synspunkter. Utestengelsen av kunstnere i dag er imidlertid del av bestrebelsene for å fyre opp under nasjonalisme og den øker faren for en tredje verdenskrig. På den andre siden har også Vladimir Putin pekt på angrepene på russiske kunstnere for også å piske opp reaksjonær russisk nasjonalisme.

Handlingen mot Tsjaikovskij-konkurransen er del av en pågående innsats for å demonisere Russland som del av krigsfeberen orkestrert i London, Berlin, Paris og framfor alt i Washington. Den følger opp bestrebelsen for å forstyrre eller få ødelagt de internasjonale karrierene til den russiske dirigenten Valery Gergiev og sopranen Anna Netrebko, samt de mindre prominente men ikke mindre alvorlige angrepene på yngre artister, som kanselleringen av ei konsertrekke med den russiske pianisten Alexander Malofejev, og beslutningen fra Sibelius-fiolinkonkurransen om å ekskludere russiske konkurrenter fra årets arrangement.

Et voksende antall musikere og andre artister har ytret deres opposisjon mot forsøkene på å forby russiske artister. Seinest ble Honens International Piano Competition i Calgary, Canada, tvunget til å trekke tilbake sitt forsøk på å utestenge seks unge russiske pianister, etter at avgjørelsen ble fordømt på sosiale medier, og av den kjente pianisten Kirill Gerstein, blant andre.

WFIMC-uttalelsen, som tilsynelatende forsøker å avverge denne kritikken, kommer med den motstridende påstanden at den «bekrefter sin tidligere uttalelse mot heldekkende sanksjoner mot alle russere, og mot diskriminering og ekskludering av individuelle artister basert på deres nasjonalitet». Men selvfølgelig, handlingen mot Tsjaikovskij-konkurransen ekskluderer nettopp artister basert på deres nasjonalitet. Uttalelsen konkluderer: «Spesielt i krigstider mener vi det er viktig å opprettholde en dialog med dem som stoler på oss, og som deler våre verdier, på samme måte som vi stoler på dem.» Denne hyklerske lovprisningen av «dialog» er begrenset til «dem … som deler våre verdier» – med andre ord, en boikott av dem som kanskje ikke gjør det, og av alle dem som har forberedt seg til den neste Tsjaikovskij-konkurransen.

Den siste ukas kunngjøring understreker det faktum at det som har utviklet seg til en USA-NATO-stedfortrederkrig mot Russland, markerer slutten på en æra. Krigens innvirkning på internasjonale kulturbegivenheter påminner perioden som gikk forut for den første Tsjaikovskij-konkurransen i 1958. Krigsfeberen som piskes opp i dag har ikke hatt sin like på minst 70 år. Selv under Cuba-missilkrisen og i de dager med Ronald Reagans skummende fordømmelser av «Det onde imperiet», ble internasjonale kulturutvekslinger sjelden eller aldri rammet. Det unike fokuset fra WFIMC og tilsvarende institusjoner på Putin og den nåværende invasjonen, helt skilt fra sin bakgrunnshistorie, er en solidaritetserklæring til USA-NATO-aggression.

Det privilegerte sosiale sjiktet som dominerer styrene i de ulike elitemusikkorganisasjonene og musikk-konkurransene i Europa og Nord-Amerika har meldt seg med på pådriveren til krig. De

unge musikerne og andre artister har derimot ingen grunn til å støtte krig.