Får den tyske regjeringen det som den vil skal arbeiderklassen betale kostnadene for regjeringens deltakelse i Ukraina-krigen, og for det største gjenopprustingsprogrammet siden Hitler, med massefattigdom og tap av hundretusenvis av arbeidsplasser.
Tiår med sosiale nedskjæringer, finansoligarkiets berikelse så vel som eksploderende inflasjon og umenneskelige politiske orienteringer under pandemien, har allerede ført til en uforlignelig sosial krise.
Det ukentlige nyhetsmagasinet Der Spiegel stiller i sin siste utgave det engstelige spørsmålet: «Går Tyskland til barrikadene?» Artikkelen sier: «Mat- og drivstoffprisene stiger, oppvarming blir dyrere, den sosiale krisen tilspisser seg. ... Lavere inntektsgrupper blir spesielt hardt rammet.» Det som er annerledes nå er at «de akutte sosiale behovene i økende grad innhenter nye befolkningsgrupper. Ikke bare dem som har behov for veldedige matutdelinger. Etterhvert begynner det å strammes til for folk som på en eller annen måte til nå har klart å få endene til å møtes, med de pengene de har: Aleineforeldre, dem på ei inntekt, pensjonister, studenter.»
Sanksjonene som Tyskland og EU prøver å få ødelagt Russland økonomisk med, forverrer denne sosiale krisen. De rammer ikke bare befolkningen i Russland, men også befolkningene i Tyskland og hele Europa. Konsekvensene av sanksjonene dumpes på arbeiderklassen, mens energi- og våpenselskaper bader i penger, og faren for en tredje verdenskrig tiltar.
EU-kommisjonen legger nå siste hånd på ei sjette sanksjonspakke mot Russland, som innen utgangen av året vil se et fullstendig forbud mot import av råolje og oljeprodukter fra Russland. Bare Ungarn, Slovakia og Tsjekkia vil bli innvilget noe lengre tidsfrister. Embargoen ble muliggjort fordi Tyskland ga grønt lys for den. For ett år siden handlet EU fortsatt en fjerdedel av sin oljeimport fra Russland, og Tyskland så mye som 35 prosent av sin.
De økonomiske konsekvensene av embargoen er svimlende. Økonomer er enige om at den vil ytterligere underbygge inflasjonen, som allerede er på 7,4 prosent. Tilbake i mars, da diskusjoner om en mulig embargo dreiv oljeprisen opp til $ 140 per fat, advarte Gabriele Widmann, råvareekspert for Dekabank, i et intervju med kringkasteren RTL/ntv: «I ekstreme tilfeller vil vi kunne se priser på opptil tre euro per liter drivstoff.» Han sa at billig energi fra Russland nå er en saga blott. Bilførere ville på sikt måtte venne seg til diesel- og bensinpriser på over € 2 per liter.
Prisstigningene rammer imidlertid ikke bare bensin, fyringsolje og andre petroleumprodukter, som allerede har blitt fryktelig mye dyrere, og som rammer husholdninger med lave og middels inntekter spesielt hardt. Siden olje også tjener som råstoff i kjemisk, farmasøytisk og annen industri, og med energiprisen som bestemmer transport- og produksjonskostnadene i alle sektorer, stiger prisene også der. Maten blir dyrere på grunn av økende kunstgjødsel- og transportkostnader. Energikrevende industrier som stål- og glassproduksjon er truet av kollaps.
Den østlige delen av Tyskland – der oljeforsyningen er helt betinget av Russland, som dateres tilbake den tidligere Tyske demokratiske republikks (DDR) tid – er spesielt hardt rammet. PCK-raffineriet i Schwedt an der Oder, på grensa til Polen, er for eksempel truet av en fullstendig nedleggelse. Det ville direkte ødelegge 1 200 arbeidsplasser, og indirekte ytterligere tusener, i den strukturelt svake regionen i det nordøstlige Bundesland Brandenburg.
Raffineriet innledet sine operasjoner i DDR i 1960, og har fra 1963 og fram til i dag raffinert olje levert gjennom den 3 000-kilometer-lange Druzhba-rørledningen (Vennskap), med utgangspunkt i Ural-regionen. Raffineriet er teknisk utstyrt for å prosessere tyngre russisk olje. Det å rekonfigurere til prosessering av andre typer olje, som i tilfelle måtte fraktes med skip fra den polske havna i Szczecin, ville bli svært kostbart. Raffineriets majoritetseier, det russiske oljeselskapet Rosneft, ville dessuten neppe være interessert i å gjøre slike investeringer.
Det andre østtyske raffineriet, i Leuna (Bundesland Sachsen-Anhalt), anvendes også for å prosessere råolje fra Druzhba-rørledningen. Raffineriene Schwedt og Leuna har årlig hver seg prosessert opp til 12 millioner tonn. For Leuna-raffineriets del, eid av det franske energiselskapet TotalEnergies, vurderes imidlertid en teknisk omstilling å være enklere.
Skulle begge raffineriene slutte å produsere vil alle oljeprodukter måtte importeres til regionen fra Vest-Tyskland, som ville gjøre prisene langt høyere og med det sette mange flere arbeidsplasser i fare. Øst-Brandenburgs Industri- og handelskammer melder at raffineriet i Schwedt besørger råvarer til videreforedling, og at bortfall ville ramme veibygging, kjemisk industri og plastforedling.
Bundesland Brandenburgs økonomiminister, Jörg Steinbach (SPD), sa at raffineriet i Schwedt «forsyner Nord-Tyskland, lufthavna BER og regioner i det vestlige Polen med diesel, bensin og parafin. Uten PCK vil det stort sett bli stillstand der.» Brandenburgs premierminister Dietmar Woidke (SPD) advarte for at en plutselig pålagt oljeembargo «ville ha katastrofale regionale konsekvenser, som vi ikke på noen måte vil kunne dempe på kort sikt».
Deutsche Welle rapporterte om stemningen i byen: «Jeg vet fra mine venner som jobber på anlegget at de er redde for deres arbeidsplasser,» siterte kringkasteren ei ung kvinne for å si.
«Nedleggelsen av raffineriet ville ikke bare være forferdelige nyheter for menneskene som jobber der, men for hele byen,» var kommentaren fra eieren av en liten dagligvarebutikk. «Vi snakker om tusenvis av ansatte ved anlegget, og de ulike leverandørene, og mange av dem er mine faste kunder. Om de drar for å finne arbeid et annet sted, da kan jeg stenge butikken min.»
Den føderale regjeringen har lovet hjelp, men det er helt ukjent hvordan det vil skje. Schwedt er direkte berørt av oljeembargoen, men det går knapt en dag uten at andre, indirekte berørte selskaper varsler massepermitteringer.
Vaskemiddelprodusenten Henkel (Persil, Schwarzkopf, Schauma, Pattex, etc.) bekjentgjorde eksempelvis kutting av 2 000 arbeidsplasser. Årsaken som ble oppgitt var stigningen av råvareprisene med over 20 prosent, og selskapets tilbaketrekkingen fra Russland, hvor det hadde operert 11 produksjonslokaliseringer.
Langt mer ødeleggende enn oljeembargoen ville en gassembargo mot Russland være, som Tyskland og EU også søker på lengre sikt. Det er forøvrig også mulig at Russland reagerer på oljeembargoen ved å stenge av gasskrana på eget initiativ.
Økonomianalyseinstansen Leibniz Institute for Economic Research Halle (IWH) har beregnet konsekvensene av en umiddelbar stans av den russiske gassforsyningen. Ifølge IWH ville økonomien i 2023 krympe med 2 prosent og netto innenlandsk produktet falle med € 200 milliarder, som tilsvarer tap av 2,7 millioner arbeidsplasser.
Den tyske regjeringen og EU berettiger oljeembargoen med å si at «Putins krigskiste» ikke burde finansieres. Men dette skjuler de virkelige årsakene.
Det offisielle narrativet om at NATO forsvarer frihet og demokrati i Ukraina mot en imperialistaggressor er falskt og løgnaktig. I realiteten fører alliansen en stedfortrederkrig der den ukrainske befolkningen tjener som kanonføde.
Det russiske angrepet på Ukraina er reaksjonært og det må avvises. Men det ble systematisk provosert fram av NATO – gjennom krigene i Jugoslavia, Irak, Afghanistan, Libya og Syria, som alle var i strid med folkeretten, og som USA ønsket å sikre sitt verdensherredømme med, og gjennom den systematiske framrykkingen av den mektigste og mest aggressiv militæralliansen i verden, opp mot Russlands grenser.
Ikke bare har NATO provosert fram krigen men gjør også alt hva den kan for å forhindre en våpenhvile og en forhandlet fredsslutning. Alliansen oversvømmer landet med våpen og støtter den ukrainske hæren med rådgivere og etterretningsinformasjon. Målet er Russlands fullstendige nederlag og regimeskifte i Moskva, for en ubehindret tilgang til landets enorme landmasse og verdifulle råvareressurser. Geostrategisk tjener krigen mot Russland til forberedelser for krig mot Kina, av USA og de europeiske stormaktene ansett å være deres viktigste økonomiske og politiske rival.
For Russland er de økonomiske konsekvensene av oljeembargoen heller små. Selv om mange vestlige traders sluttet å handle med russisk olje i april, skipet landet ut mer olje enn vanlig. India, som trenger den sårt, kjøpte store mengder. Takket være den høye oljeprisen på verdensmarkedet kunne Russland til-og-med innvilge rabatter uten å pådra seg tap. Selv om EU ønsker å forby tankskip som seiler under et EU-lands flagg å befordre russisk olje, vil dette ha liten effekt.
Den virkelige årsaken til oljeembargoen er at Tyskland ønsker å flette ut, løse opp og omorganisere sine globale økonomiske relasjoner – som den tidligere sjefredaktøren for finansavisa Handelsblatt, Gabor Steingart, sa det – for å gjøre en verdenskrig «håndterbar».
«Den som måtte ønske å gjøre verdenskrig håndterbar må først flette fra hverandre verdenshandelen,» understreket Steingart, i hans Pioneer Briefing. «Økonomisk uavhengighet er viktigere enn milliarder mer for [hæren] Bundeswehr. Derfor er det ikke bare soldatene og deres militære utstyr som må samles inn i en offensiv formasjon, men også de økonomiske ressursene.»
Tyskland og Sovjetunionen har siden 1970-tallet – og fra 1991, Russland – opprettholdt et såkalt privilegert partnerskap, med energirelasjoner ved dets kjerne. Tyskland begynte allerede i 2014 å bryte med dette, da landet sammen med USA støttet det høyreorienterte kuppet i Kiev. Nå, som i 1914 og i 1941, bruker landet igjen militær makt for å forfølge sine imperialistinteresser i øst.
For dette formålet må den tyske styringsklassen også erklære krig mot arbeiderklassen, som skal måtte bære kostnadene og byrdene av militarisme, mens våpen- og energiselskaper og andre profitører beriker seg fra krigen og høye energipriser.
Shell annonserte sist torsdag rekordprofitter. Oljegiganten tjente $ 9,13 milliarder i første kvartal 2022, 43 prosent mer enn i samme periode i fjor. BP leverte et kvartalsresultat på $ 6,2 milliarder, opp 138 prosent fra $ 2,6 milliarder året før. BP-sjef Bernard Looney kalte energimarkedet ei «pengemaskin». Exxon Mobil, Chevron og TotalEnergies rapporterte også om profitter i milliardklassen. Deres aksjekurser steg i snitt med 58 prosent i fjor.
Bare forsvarsindustrien gjør det bedre. Aksjekursen til det tyske våpenselskapet Rheinmetall har steget med 150 prosent siden begynnelsen av året.
Det er på tide å få slutt på denne galskapen. Kampene mot lønnstyveri, sosiale nedskjæringer og krig må forenes til en mektig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, der den slåss for å omvelte kapitalismen og for å bygge et sosialistisk samfunn.