Det er nå nøyaktig to måneder siden kansler Olaf Scholz kunngjorde en «tidevending» for tysk utenriks- og militærpolitikk i Forbundsdagen (det føderale parlamentet, Bundestag). Våpenbudsjettet skulle tredobles med $100 milliarder, prinsippet om ikke å levere våpen til spenningsområder ble forlatt, og Ukraina skulle forsynes med tysk krigsmateriell.

Siden den gang har dette programmet blitt satt ettertrykkelig ut i livet. Tyskland har forsynt Ukraina med store mengder antitanksvåpen, luftvernutstyr, ammunisjon, kjøretøy og annet materiell fra Bundeswehr-lagre. Regjeringen har overlevert Kiev en liste over tyske våpenprodusenters leveringsklare våpen, som Ukraina kan plukke fra, og som Berlin dekker oppgjøret for, der regjeringen har stilt € 2 milliarder til rådighet for våpenleveranser. Ukraina skal leveres operative sovjetdesignede stridsvogner fra østeuropeiske NATO-land, som Tyskland deretter vil erstatte med tyskproduserte stridsvogner.

Til tross for dette kom kansler Olaf Scholz under heftige angrep. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og hans ambassadør Andriy Melnyk, tyske og internasjonale medier, den parlamentariske opposisjonen Kristelig-Demokrat-unionspartiene (CDU-CSU), og til-og-med medlemmer av hans egen regjeringskoalisjon, alle beskyldte de kansleren for å være for nølende, for ikke å holde løfter og for å ha knivstukket Ukraina i ryggen, og da av økonomisk egeninteresse. Nå har regjeringen respondert på presset og gått med på å levere tunge våpen direkte fra Tyskland.

I forkant av et toppnivåmøte med representanter fra rundt 40 land, som i går ble avholdt på den amerikanske flybasen Ramstein i Rheinland-Pfalz, ga forsvarsminister Christine Lambrecht grønt lys for levering av Gepard-luftverntanks fra [de væpnede stykene] Bundeswehrs tidligere arsenaler. Den Düsseldorf-baserte våpenprodusenten Rheinmetall har også søkt om tillatelse for levering til Ukraina av 88 brukte «Leopard»-kampstridsvogner og 100 «Marder»-infanteristridsvogner. Regjeringen har til hensikt raskt å ta stilling til denne forespørselen.

På Ramstein lovet Lambrecht også å opplære ukrainske tropper i bruken av artillerisystemer, på tysk jord. «Vi vil besørge Ukraina opplæring i bruken av haubitsere og ammunisjon, sammen med Nederland, fordi vi alle vet at artilleri er en viktig faktor i denne konflikten,» sa forsvarsministeren.

Ved å levere tunge våpen og trene artillerister blir Tyskland mer og mer åpenlyst en direkte part i krigen. Ikke bare forlenger og intensiverer dette krigen i Ukraina, men det risikerer også at den brer seg til Tyskland, og eskalerer til en nukleær tredje verdenskrig.

Seinest sist fredag hadde kansler Olaf Scholz i et intervju med Der Spiegel erklært at alt må gjøres «for å unngå en direkte militærkonfrontasjon mellom NATO og en sterkt bevæpnet supermakt som Russland, en atommakt». Han hadde forsikret: «Jeg gjør alt for å forhindre en eskalering som fører til en tredje verdenskrig. Det må ikke bli noen atomkrig.» Nå er hans egen advarsel gitt på båten.

Han bøyer seg dermed for USA, som har siste ord i Kiev og ikke vil tillate krigen å ta slutt før, med Ben Hodges’ ord, den tidligere øverstkommanderende for US Army i Europa, Russlands «ryggrad» er brukket til det punkt «hvor landet ikke lenger er i stand til å utøve makt utenfor Russland».

USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin dro begge sammen til Kiev før Ramstein-møtet, for å sikre at president Zelenskyj holder seg til denne målsettingen. «Vi fokuserte møtet på de tingene som vil gjøre oss i stand til å vinne den nåværende kampen, og også bygge for framtiden,» forklarte Austin etterpå.

På Ramstein ble de nødvendige våpnene for krigen mot Russland opplistet, og det ble satt opp ei kontaktgruppe med månedlige sammenkomster for å koordinere militærstøtten. «Himmel og jord» vil bli satt i bevegelse for å sikre at Ukraina får det de trenger for å forsvare seg, bekreftet forsvarsminister Austin.

USA har aleine siden krigen startet levert våpen til Ukraina for en verdi av $ 3,7 milliarder, deriblant bærbare luftvern- og panservernmissiler, som egenhendig lokaliserer deres mål. Men for å «knekke ryggen» til den russiske hæren trengs langt tyngre våpen, som stridsvogner, artillerienheter og jagerfly, og direkte NATO-støtte.

Mark Milley, styreleder for den amerikanske fellesstaben advarte på Ramstein for at tiden ikke var på Ukrainas side. «Utfallet av denne kampen her i dag, det avhenger av personene i dette rommet.» Det er ingen klarere måte å si at NATO selv er i krig med Russland, og bare anvender Ukraina-konflikten, som den har underbygget for i årevis, som et virkemiddel for å nå et fastsatt mål.

Russlands utenriksminister Sergey Lavrov hadde allerede før møtet på Ramstein advart om den reelle faren for en atomkrig, på russisk statsfjernsyn. NATOs våpenleveranser er et «legitimt mål for russiske styrker», truet han. «Dersom NATO går inn i en de facto krig med Russland gjennom en stedfortreder og bevæpner denne stedfortrederen, da gjør man i krig det man må gjøre i krig.» Faren for en tredje verdenskrig er alvorlig, den er reell og den må ikke undervurderes, sa han.

Men i stedet for å arbeide for å desarmere denne faren, heller NATO parafin på bålet.

I Tyskland, hvor ifølge en nylig Forsa-rundspørring 56 prosent av befolkningen frykter at en utvidelse av krigen kan omslutte hele Europa, og 63 prosent tar til orde for å få slutt på den gjennom forhandlinger og en diplomatisk løsning, er krigshysteriet spesielt skingrende.

Landets føyelige medier, som i det uendelige gurgler opp og gjengir NATOs krigspropaganda og som har tette bånd til de transatlantiske tankesmiene, har i flere uker angrepet kansler Scholz for angivelig å være for nølende. Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde eksempelvis en kommentarartikkel under headingen «Våpen for Ukraina: En tysk tragedie.» Og den siste utgaven av ukemagasinet Der Spiegel stilte med den redaksjonelle lederartikkelen «Kansler Scholz og krigen i Ukraina: Proklamert, forsinket, sauset bort!»

Kristelig-Demokratene i unionspartiene CDU/CSU fremmet i Forbundsdagen et forslag for å forplikte regjeringen til å utvide våpenleveransene til Ukraina «umiddelbart og merkbart, hva angår kvantitet og kvalitet», og til også å levere «tunge våpen».

Parlamentsgruppene til «trafikklys»-koalisjonen – SPD, De grønne og Liberal-Demokratene (FDP) – responderte med deres eget forslag, der de oppfordret regjeringen til å «fortsette og, om mulig, framskynde leveringen av nødvendig utstyr til Ukraina, inkludert utvidelsen av leveranser til tunge våpen og komplekse systemer». Dette skal eksempelvis bety å etterfylle østeuropeiske NATO-medlemmer med tyske våpen, som erstatning for deres leveranser til Ukraina av sovjettidens våpen.

På FDPs partikonvensjon sist helg klarte ledelsen bare så vidt å holde delegatene tilbake fra å vedta en resolusjon mot deres egen regjering. FDPs Bundestagsrepresentant Marie-Agnes Strack-Zimmermann ble entusiastisk applaudert da hun beskyldte kansleren for kun å høre en «ørdøvende taushet» når det gjaldt tunge våpen.

De Grønne er enda mer krigerske. Bundestagsrepresentant Anton Hofreiter, en tidligere pasifist, går nå fra fra det ene fjernsynsstudioet til det neste, sammen med hans FDP-kollega Strack-Zimmermann, for å forlange flere våpen til Ukraina.

De Grønnes utenriksminister Annalena Baerbock turnérte nylig i de tre baltiske NATO-statene, for å forsikre deres regjeringer: «De baltiske statene kan stole 100 prosent på Tyskland.» Hun besøkte et nyoppført monument over «kommunismens ofre», samtidig som hun ignorerte dem som påminner ofrene for nazistenes terror – en sedvanlig forpliktelse for tyske politikere. Nazistene og deres lokale kollaboratører, som igjen er æret som helter i dag, utryddet faktisk nesten fullstendig de baltiske statenes jødiske innbyggere.

Forfekterne av omfattende våpenleveranser leker bevisst med ilden. De vet at de risikerer atomkrig.

Sjefredaktør Steffen Klusmann i Der Spiegel skriver for eksempel i den ovennevnte lederartikkelen: «I kanselliet antar de nå at mannen i Kreml kunne bruke atomvåpen som en siste utvei. Men hva om disse bombene ikke faller på ukrainsk jord, men i Warszawa eller til-og-med i Berlin?» Frankfurter Allgemeine Zeitung innrømmer også: «Aldri siden slutten av den kalde krigen har risikoen for en militærkonfrontasjon med Russland vært så høy.» Men selv utsiktene til at atombomber skulle falle på Berlin får ikke bremset besluttsomheten til å intensivere krigen.

Krigshysteriet blant politikere, journalister, og beklageligvis også enkelte kulturpersonligheter, er så utbredt at det ikke kan forklares med subjektive motiver. Det har dype objektive årsaker.

På den ene siden er det den sosiale splittelsen i samfunnet, forsterket av pandemien og inflasjonen, som undergraver det borgerlige styrets stabilitet og vil føre til heftige klassekamper. Krig og militarisme tjener som et velprøvd virkemiddel for midlertidig å få avlede innenlandske sosiale spenninger utad.

Og på den annen siden er det tysk kapitals geopolitiske interesser, som ikke lenger kan realiseres med fredelige midler, i møte med voksende internasjonale spenninger. Tyskland førte i det forrige århundre allerede krig mot Russland to ganger, da medregnet Sovjetunionen, og okkupert begge ganger Ukraina i prosessen. Nå vender tysk imperialisme – i hard konkurranse med USA – tilbake til sin tradisjonelle ekspansjonsretning, østover.