Der streiken til rundt 5 000 sykepleiere fra Stanford Health Care og Lucile Packard Children’s Hospital i Palo Alto, California, går inn i den fjerde dagen forstår mange v sykepleierne på streikevaktene at deres kontrakt vil sette standarden for lønninger og vilkår for sykepleiere over hele California og USA.

Streiken finner sted midt i ei framvoksende bølge av protester og begrensede streiker fra sykepleiere ved Sutter Health i Nord-California, Cedars-Sinai Hospital i Los Angeles og University of California Los Angeles Medical Center.

Det er imidlertid ikke bare sykepleiere, men også sykehusadministratorer og deres investorer som er klar over hva som står på spill i denne streiken. Som resultat har det blitt brukt enorme ressurser på å slå tilbake Stanford-sykepleierne, for å isolere og slite dem ned. Sykehusadministratorene betaler for tiden reisende sykepleiere $13 000 i uka, eller rundt $ 216 i timen [NOK 2 040], for å fungere som streikebrytere. Sykehuset har også truet sykepleiere med at dersom streiken varer ut til mai, vil de streikende miste dekningen for helsesikringer for hele måneden, uansett når en kontrakt oppnås.

Sykepleierfagforeningen CRONA, Committee for the Recognition of Nursing Achievement, som for tiden er i forhandlinger med Stanford Health Care om arbeidskontrakten, har rådet deres medlemmer til å forberede seg på å besørge deres egen helsedekning for neste måned.

Under disse forholdene er det tvingende nødvendig at de streikende sykepleierne ved Stanford forener seg med andre sykepleiere over hele California for å utvide deres kamp. Reportere fra World Socialist Web Site distribuerte en uttalelse som oppfordret helsetjenestearbeidere i hele California til å streike til støtte for Stanford-sykepleierne, og snakket med flere streikevakter om deres arbeidsbetingelser og deres synspunkter om det å utvide streiken.

Rachel, en Stanford-sykepleier og diabetespedagog, som fikk sitt navn endret for å beskytte henne mot gjengjeldelse, forklarte til WSWS-reportere hvorfor hun er ute i streik. «Trygg bemanning, tilbakeholding, lavere personalutskifting, bedre lønninger, bedre helsetjenesterettigheter, en anstendig pensjonisttilværelse for oss, og at de ikke tar fra oss våre helsetjenesterettigheter bare fordi vi står opp og slåss.»

Der hun beskrev betingelsene på sykehuset, forklarte hun: «Du får ikke lov til å ta ut den ferien du har opparbeidet. For bemanningen er de avhengige av overtid, så det er ikke trygt. Det er ikke en trygg bemanning.»

Denne siste vinterens bølge av den svært overførbare omikronvarianten av SARS-CoV-2 raste gjennom befolkningen, satte ny rekorder i alle statistikkene og infiserte sågar fullvaksinert helsepersonell på frontlinja. Sykepleiere og andre sykehusarbeidere måtte ikke bare håndtere flommen av Covid-19-pasienter som strømmet på og overfylte sykehusene, men konfronterte også bølga av infeksjon og reinfeksjon som i stor grad påvirket personalet. Mens tusenvis av helsetjenestearbeidere var syke, ofte hundrevis på et enkelt sykehus, promoterte sykehus infeksjon ved å endre deres karanteneretningslinjer fra 10 ned til 5 dager, i samsvar med de antivitenskapelige CDC-retningslinjene, for å imøtekomme den akutte bemanningsmangelen.

Under slike ekstreme arbeidsbetingelser led helsepersonell uunngåelig av utbrenthet, og mange valgte å forlate yrket etter mer enn to år med pandemien, der de hadde vært vitner til deres pasienters lidelser og død, både barn og voksne, familiemedlemmer så vel som arbeidskolleger.

Rita, en sykepleier med 40 års erfaring, sa: «Vårt kjernebehov er ikke penger, men bemanningsrelasjonene. Vi trenger nok sykepleiere til å kunne håndtere antallet pasienter, og pasientene akutte behov. Som det er nå sender vi ut en tekstmelding 5 av 7 dager og etterspør om noen er tilgjengelige for å bistå til å dekke opp for et skift. Vi jobber uten pauser eller lunsjavbrekk. Fagforeningen jobber med insentivprogrammer, og en del av det er penger for å få inn flere sykepleiere. Vi tar nye kandidater og trener dem opp, uten forpliktelse for at de blir værende. Mange flytter til et annet sykehus nærmere der de bor, selv om det betyr lønnskutt.»

Casey, en annen sykepleier fra Stanford Health Care, ble spurt om RaDonda Vaught [engelsk tekst], sykepleieren i Nashville, Tennessee, som urettmessig ble dømt for en fatal feilmedisinering. «Det skaper en farlig presedens, og vi støtter alle sykepleiere. Vi opplever alle utbrenthet, og vi slåss.»

Mens mange sykepleiere la vekt på bemanningsrelasjonene som en sentral bekymring, lever og bor Stanford-sykepleiere også i en av verdens dyreste regioner, og de stigende levekostnadene spiller en vesentlig rolle i deres kamp.

Stephanie sa til WSWS: «Vi streber etter tilstrekkelige bemanningsrelasjoner, og lønninger som møter inflasjonen. Jeg ser på sosiale medier at mange andre sykepleiere synes vi får mye betalt, men de kjenner ikke til levekostnadene her. Alle her må pendle inn til arbeid. Syv prosent er allerede et lønnskutt med inflasjon.»

På spørsmål om levekostnadene i området, bemerket Rachel: «Det er ekstremt vanskelig. Jeg trenger ikke å pendle så langt fordi jeg har en ektefelle som er sysselsatt. Mange mennesker er ikke i min posisjon, og jeg har kolleger som pendler minst én, eller kanskje to timer.»

Da hun ble spurt om hun hadde en melding til helsetjenestpersonell ved Sutter, Cedars-Sinai, Kaiser og videre utover, kom Rachel med følgende oppfordring: «Fortsett å slåss. Fortsett å slåss. Det er den eneste måten vi skal få den respekten vi fortjener.»

Amy, en sykepleier med 2 års erfaring, sa: «Når det gjelder lønningene, må vi gå så langt vi bare kan gå, gitt disse levekostnadene. Nå tar sykehuset vekk helsetjenestene og går virkelig mot oss.»

Tina, en kollega, la til: «Sykehuset sier de ikke har midler, men så ser du hva de betaler streikebryterne.»

John, en pensjonert sykepleier fra Stanford Health Care med 45 års erfaring, uttrykte solidaritet med sykepleierne som streiker i opposisjon til helsegigantens profittdrevne forlangender. «Det er egentlig et angrep på yrkesprofesjonen, det ikke å støtte dem slik det burde være. Dette er ikke den eneste streiken jeg har deltatt i. Jeg støtter sykepleien, punktum, uansett hvor det er.» Da en WSWS-reporter argumenterte for en samlet kamp av helsetjenestearbeidere over hele delstaten, var John enig: «Absolutt. Styrke i antall.»

De mektige selskaps- og finanskreftene og representantene for det politiske etablissementet som er representert i styret for Stanford Health Care er fast bestemt på å motstå sykepleiernes krav og stoler på fagforeningen CRONA og de store delstatlige sykepleierfagforbundene for å isolere streiken og sulte ut sykepleierne til underkastelse.

For å forhindre det må sykepleiere i hele California forberede for felles streikeaksjon for å støtte sykepleierne fra Stanford og Lucile Packard. Sykepleiere må velge en grunnplanstreikekomité, som består av de mest militante og klassebevisste arbeiderne, for å etablere direkte kommunikasjonslinjer med deres sykepleierkolleger i kamp ved Sutter, Kaiser, University of California og andre lokaliseringer, og bygge opp støtte for delstatsdekkende streikeaksjoner.

Samtidig har sykepleierne behov for at deres inntekter beskyttes under hele streiken. Grunnplanarbeidere må forlange at finansmidlene til CRONA og de store fagorganisasjonene for delstatens helsepersonell – deriblant sykepleierfagforbundene California Nurses Association (CNA)/National Nurses United (NNU) og United Healthcare Workers West (UHW) – anvendes for å forsikre de streikende arbeiderne en full inntektsdekning.

Er du en streikende sykepleier ansatt av Stanford eller Lucile Packard? Kontakt oss for å diskutere hva du vurderer som hovedanliggender i din kamp, og hvordan man kan forene sykepleiere på tvers av delstaten og bredere ut, i felles handling.