WSWS vil publisere streikedagboka til en sykepleier som ønsker å være anonym, av hensyn til sin jobbsikkerhet. Er du en Stanford-sykepleier? Kontakt oss og fortell oss hvordan streiken påvirker deg. Vi respekterer anonymitet.

Streikevakta mandag morgen føltes som en stor feiring. Mange sykepleiere var i deres uniformer der de kom rett ut fra nattskiftet. Bilene tutet i hornene, Welch Road var omkranset av minst tusen sykepleiere. Håndlagde plakater meldte: «Sykepleiere forén dere!», «Er jeg fortsatt en helt?», «Profitter over pasienter og sykepleiere», «Vi pleier brannskadene, dere pleier utbrentheten». Folk var iført kostymer og de jublet. Stanfords arbeidere i skyttelbussene som kjørte forbi tutet deres støtte til oss. Sikkerhetsvakter heiet for oss.

Vi er opprømte av å melde oss med på bølgene av sykepleiere og arbeidere som trer inn i kamper rundt om i verden. Akkurat nå er titusenvis av sykepleiere over hele California i samme båten. Det er avgjørende at vi tar opp kontakt med sykepleiere ved Sutter og Kaiser og Cedar-Sinai i Los Angeles, som også har kontrakter som har utløpt, og kommer oss inn samme taktsteg som dem.

Det er en fornemmelse av at dette er begynnelsen på noe større, at vi vil vinne. Det er også en sterk fornemmelse av lettelse å være unna stresset på våre avdelinger.

Kampen vår er ikke unik for [våre arbeidsgivere] Stanford Healthcare og Lucile Packard. Mange av oss har jobbet på forskjellige sykehus og i forskjellige delstater, og vi har alle de samme historiene å berette. Forbigåtte hvilepauser, lav bemanning, kappløpet for å fullføre pasientvurderinger og omsorgsoppgaver, mangler på forsyninger, rasjonert PPE (verneutstyr), sykepleiere som ender opp som pasienter på intensivavdelingen der de slåss mot en Covid-infeksjon. I effektivitetens og profittens navn blir vi stadig bedt om å utføre mer, med mindre.

Tidligere denne måneden hadde vi streikeavstemningen. Jeg hørte en kollega forklare en annen sykepleier hvorfor hun stemte ja, for streik. «Dette er tidspunktet for å gjøre det. Det handler ikke bare om oss.» En annen trakk på skuldrene, og bemerket: «Vi må streike. Vi kan ikke fortsette å jobbe sånn, under dette stresset.»

Utbrentheten raser gjennom sykepleierarbeidsstyrken. Covid-19 har kraftig forverret tilstander som fører til utbrenthet, og som resultat av dette slutter flere og flere sykepleiere [i yrket].

Vi slåss for bedre lønninger, for en trygg bemanning, for langt bedre arbeidsvilkår, fordi vi fortjener dem. Stanford har økt deres finansielle eiendeler siden begynnelsen av Covid-19-pandemien, men vi så ingenting til disse pengene. Vi kjempet sammen med våre brødre og søstre på tvers av bransjer for å holde befolkningen trygg gjennom Covid-19-pandemien. Vi gikk under bannere der det stod at de anså oss som helter. Nå har vi ikke råd til husleia for å kunne bo i nærheten av sykehuset der vi jobber, eller bensinen vi trenger for å kunne kjøre til jobb.

Skiftet før streiken hadde en fullstendig ny tone. I ethvert ledig øyeblikk snakket vi på sykepleierstasjonen, og sammenlignet notater om det vi hadde hørt fra andre enheter. Ingen ledere jobbet, da de var hjemme og hvilte ut før deres kommende kamp for å holde sykehuset operativt uten oss.

I ukene før streiken jobbet sykehuset hardt for å fikse eventuelle tekniske problemer på enhetene. Nye veggmonterte vitale skiltmaskiner, som vi har etterspurt i månedsvis, ble plutselig installert på tvers av alle enheter. Gulvene ble vokset og bonet, forsyningsrom ble organisert og etterfylt. Sykepleiere er synlig sinte for dette. Måtte det ta så lang tid?

På streikevaktene er det en forståelse av at vår nåværende feststemning snart vil bli lagt bak oss. Mine kolleger diskuterer hvordan dette vil bli vanskeligere etter ei uke eller to uten inntekt. En streik er tross alt ikke en fest.

Vi vet at vi slåss mot en målbevisst og politisk tilknyttet fiende, med dype lommer. Stanford har vist deres vilje til å beseire oss, ved å true med å frata våre familier [forsikringsdekning for] helsetjenester. Vi kan ikke bekjempe dem aleine, vi trenger støtte fra sykepleiere ved andre sykehus.

Selskapet har en plan om å sulte oss ut, men vi må formulere en plan for seier. Fagforeningen CRONA (Committee for Recognition of Nursing Achievement) har ikke besørget noen plan for seier. De har tilsynelatende ingen planer om å utvide kampen til sykepleiere ansatt av Sutter, Kaiser eller Cedar-Sinai. I stedet ser det ut til at de trekker seg tilbake, akkurat som de gjorde i 2016 og 2019. Fagforeningen sendte oss nylig en e-post for å si at de kutter ned på antallet i streikevaktene og dropper kravet om en bonus på $ 3 000. Dette er et tegn på at de forbereder seg på å selge oss ut. Vi mottar ikke engang streikelønn, selv om vi hele tiden har betalt vår fagforeningskontingent.

Når vi er i arbeid på et vanskelig og travelt skift, da må vi sykepleiere jobbe som et team, kommunisere og dele kritisk informasjon med hverandre slik at vi vet hva som skjer. Det samme gjelder streiken. Derfor trenger vi nå en plan.

Så la oss begynne å snakke med hverandre om hva vi ønsker å vinne i denne streiken, og hvordan vi planlegger å vinne den. Jeg planlegger å snakke med mine kolleger på streikevaktene, ringe de folka jeg kjenner fra mitt skift og starte disse samtalene om hvordan vi sørger for at denne streiken ender med de lønns- og arbeidsvilkårene vi trenger.

Vi slåss tross alt ikke bare for oss selv. La oss sette opp kommunikasjonslinjer med sykepleiere fra Sutter, Kaiser og Cedar-Sinai, og samarbeide. Hvorfor skal vi streike hver for oss, når vi ville være sterkere sammen? Det å holde oss adskilt hjelper bare selskapene vi alle slåss mot.

La oss stille hverandre denne typen spørsmål. Hovedspørsmålet er: Hva er planen vår for å vinne? Ingen andre kommer til å svare på dét spørsmålet, enn sykepleierne selv.