Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter.

En artikkel, i dag lagt ut på nettet og trykt i New York Times Sunday Magazine, er nok et avskyelig eksempel på professor Timothy Snyders rolle som en historieforfalsker og apologet for ukrainsk fascisme.

Snyder avviser hånende russiske henvisninger til ukrainske nasjonalisters massedrap av polakker og jøder under den andre verdenskrigen, som «en fortid som aldri fant sted» og «meningsløse og nekrofile historieberetninger».

Men på et tidligere stadium av hans karriere som historiker skrev Snyder detaljerte beretninger om de genocidale aktivitetene til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Hans artikkel, «Årsakene til den ukrainsk-polske etniske rensingen i 1943», ble publisert i mai 2003-utgaven av Past and Present.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Denne 37-siders akademiske artikkelen fokuserte på OUNs massedrap av polakker i Volhynia. Snyder skrev at OUNs militære fløy, Den ukrainske opprørshæren [UPA], «i 1943 drepte rundt regnet femti tusen polakker i Volhynia, og tvang titusener på flukt».

Ifølge Snyders beretning: «Ved slutten av april 1943 hadde UPA kanskje ti tusen soldater under sin kommando, og hadde redusert store deler av Volhynia til en gjensidig nedslakting.» Snyder fortsatte:

Gjennom hele april og over hele Volhynia omringet UPA-soldater bosettinger og landsbyer, brente ned hus, skøyt eller tvang tilbake inn i husene dem som forsøkte å rømme.

I blandede bosettinger advarte UPAs sikkerhetstjenester ukrainere der om å flykte i løpet av natta, og drepte deretter alle som var igjen ved daggry. Dette var væpnede menns koordinerte angrep på en lederløs og uorganisert befolkning.

Dette var ikke Snyders eneste «nekrofile beretning» om massemord utført av ukrainske nasjonalister. I en artikkel publisert i New York Review of Books i februar 2010, fordømte Snyder eksplisitt den daværende ukrainske presidenten Viktor Jusjtsjenkos tildekking av OUN-forbrytelser.

«Da [Hitlers hær] Wehrmacht invaderte Sovjetunionen denne juni-månedenen [i 1941], meldte hærene fra Ungarn, Romania, Italia og Slovakia seg med, så vel som små kontingenter av ukrainske frivillige tilknyttet OUN-B.»

«Noen av disse ukrainske nasjonalistene hjalp tyskerne med å organisere morderiske pogromer mot jøder. Med dét fremmet de en tysk politisk målsetting, men samtidig én i samsvar med deres eget program for etnisk renhet, og deres egen identifikasjon av jøder med sovjetisk tyranni.

«Under tysk kommando påtok UPA seg i 1943 og 1944 å etnisk rense det vestlige Ukraina for polakker. UPA-partisaner myrdet titusenvis av polakker, de fleste av dem kvinner og barn. Noen jøder som hadde søkt tilflukt hos polske familier ble også drept.»

Snyder avviser nå henvisninger til ukrainsk fascisme som russisk propaganda. Men i 2010-essayet skrev han at den sovjetiske beskrivelsen av «tysk-ukrainske fascister» var «nøyaktig nok til å tjene som varig og effektiv propaganda både innenfor og utenfor Sovjetunionen».

Av årsaker han aldri har forklart endret Snyder radikalt hans beretning om ukrainsk historie i løpet av månedene fra hans artikkel sto på trykk i New York Review of Books i februar 2010, og til publiseringen av hans bok Bloodlands i oktober samme år.

OUN-aktivitetene forsvant totalt fra det fiksjonaliserte og ondskapsfullt antisovjetiske narrativet han presenterte i Bloodlands. Snyder hadde gått fra å skrive historie til å produsere propaganda for USAs antiRussland-orientering.

I boka The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century viet jeg et kapittel til en evaluering av Bloodlands. Tilgang er tilgjengelig her [engelsk tekst].

Jeg skrev: «I Timothy Snyders arbeid blir vi konfrontert med en usunn og farlig tendens: Utslettingen av skillet mellom å skrive historie og å produsere propaganda.» Denne vurderingen, skrevet i 2014, har blitt ettertrykkelig bekreftet.