Sri Lanka, nå oppslukt av pågående demonstrasjoner og protester, er i sentrum av en gjeldsstorm som raser gjennom ei rekke lavinntektsland. Dette bringer med seg sosial ødeleggelse for hundrevis av millioner mennesker, da kapitalistregjeringer, banker, finansspekulanter og Det internasjonale pengefondet (IMF) krever deres pound of flesh. [O. anm.: referansen er til Sheakespeare’s karakter utlåneren Shylock, som gjør hans krav gjeldende]

Denne krisen har bygget seg opp gjennom år, men nådde en ny intensitetstopp først på grunn av Covid-19-pandemien, og nå av eksplosjonen av prisene på grunnleggende råvarer, deriblant matvarer, bensin, drivstoff og matoljer, som resultat av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.

FN kunngjorde i går at matvareprisindeksen for mars nådde rekordhøyder, og hadde økt med 34 prosent siden samme måned i fjor. Indeksen var 12,6 prosentpoeng høyere enn i februar. FN beskrev dette som et «gigantisk sprang».

Krisen er i ferd med å bli ytterligere forverret av sentralbankenes pådriver rundt om i verden, anført av [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve, for å heve rentenivåene kraftig i løpet av de neste månedene, som respons på stigende inflasjon.

Sri Lankas valutareserver stuper, med tvil om hvorvidt landet vil være i stand til å betale noen av de anslåtte $ 8,6 milliarder av årets gjeldsnedbetalinger. Torsdag rapporterte Sri Lankas sentralbank at landets valutareserver i mars hadde falt til $ 1,93 milliarder, ned 16 prosent fra $ 2,3 milliarder i februar.

Situasjonen på Sri Lanka er det skarpeste uttrykket for en global prosess som har utviklet seg det siste tiåret. Ved slutten av januar anslo en rapport fra den britisk-baserte Jubilee Debt Campaign at utviklingslandenes gjeldsbetalinger økte med 120 prosent fra 2010 til 2021. Gjennomsnittlig offentlig utenlandsgjeld ble i 2021 estimert til 14,3 prosent av statsinntektene, sammenlignet med 6,8 prosent i 2010.

Verdensbanken (WB) estimerte i januar at nasjoner med lavere inntekter i 2022 hadde $ 35 milliarder å skulle betale til offisielle og private långivere, en økning på $ 10,9 milliarder fra året før, og en økning siden 2020 på 45 prosent.

Siden disse estimatene ble utstedt, for knapt to måneder siden, har disse landenes finansielle posisjon blitt dramatisk forverret, på grunn av inflasjonens ytterligere stigning forårsaket av krigen i Ukraina.

Gjeldskrisen hadde ved slutten av desember i fjor blitt intensivert, på grunn av programmet Debt Service Suspension Initiative (DSSI) [‘Gjeldsutsettingsingsinitiativet’], som i april 2020 ble introdusert av G20-gruppa av nasjoner. DSSI har vist seg å bli, med Financial Times’ ord, «a dampt squib» – en bløtmagnet

Siktemålet var å utsette gjeldsbetalinger for $ 20 milliarder, men lettelsen var bare $ 12,7 milliarder, og land har i år måttet gjenoppta nedbetalinger og anerkjenne gjeld som var utsatt under ordningen.

De største fordelshaverne av DSSI var kommersielle banker, råvarehandlere og obligasjonseiere, som mottok $ 14,9 milliarder mens de suspenderte landene bare $ 24 millioner, eller kun 0,2 prosent, av det skyldige beløpet. Tim Jones, sjef for politiske orienteringer for Jubilee, sa at DSSI hadde «effektivt sett blitt en redningsordning for private långivere».

En analyse fra Bretton Woods Project, publisert tidligere denne måneden, observerte at «land i gjeldsnød, som Zambia, blir tvunget til å foreta betalinger til private kreditorer som BlackRock [verdens største kapitalforvaltningsselskap], på bekostning av deres egen befolknings velvære.»

Som del av USAs framstøt mot Kina har det vært en voksende kampanje for å gi landets lån til disse landene skylden for den voksende gjeldskrisen.

Men Jubilee rapporterte at av alle gjeldsnedbetalingene i år er 47 prosent til private långivere, 27 prosent til multilaterale institusjoner, 12 prosent til Kina, og 14 prosent til andre regjeringer. De kinesiske lånene var enten til lånevilkår på linje med IMFs og andre multilaterale långivere, eller de var bedre.

Det finnes ingen løsning på gjeldskrisen under den såkalte gjeldssaneringen. Alle slike tiltak vil bli brukt som de alltid tidligere har blitt – for å pålegge befolkningen enda verre innstramminger, der mye av de sparte midlene ikke brukes til å finansiere produktive investeringer eller sosiale utgifter, men til å nedbetale innehavere av tidligere gjeld.

På Sri Lanka har Socialist Equality Party reist nødvendigheten av gjeldsavvising og eksproprieringen av rikdommen akkumulert av bankene og de ultrarike, som et umiddelbart første skritt for å takle krisen, og for en vending til arbeiderklassen i andre land i en felles kamp.

Betingelsene for utviklingen av denne strategiske orienteringen – en samlet global kamp mot de økonomiske blekksprutene som sulter ut og kveler hundrevis av millioner mennesker – har blitt skapt av de siste ukenes utbrudd av streiker og protester rundt om i verden.

Denne utviklingen har sendt skjelvinger av frykt gjennom deler av det amerikanske politiske etablissementet.

Medlemmer av Senatets utenrikskomité sendte denne uka et brev til president Biden hvor de advarte for at den «alvorlige globale matsikkerhetskrisen» som følger av krigen i Ukraina truer «å presse millioner av mennesker ut i sult, og destabilisere regioner av strategisk betydning for USA».

Men assistanse for å lindre matkrisen vil ikke komme fra USA. Politico rapporterte at mens amerikanske embetsfunksjonærer har arbeidet for å lindre mangler går de problemer imøte. Hvetereservene, også i USA, er lavere enn normalt som resultat av tørke, og «regjeringer med kornoverskudd har vært motvillige til å frigjøre særlig mye av forsyningen, deriblant Canada.»

Med andre ord, hva matkrisen angår vil fattigere land få samme behandling som de har erfart da den globale utrullingen av Covid-vaksiner ble blokkert av stormaktenes vaksinenasjonalisme.

Sarah Charles, en ledende embetsrepresentant i USAID, vitnet for en kongresshøring for en underkomité, og sa at «innvirkningene av den nåværende krisen på fattigdomssult og underernæring kan bli enda mer betydelig enn dem som ble sett under den globale matpriskrisen i årene fra 2007 til 2009 og den dengang påfølgende sivile uroen, særlig fordi den forrige krisen etterfulgte en periode med sterk økonomisk vekst, mens årene siden utbruddet av Covid-19-pandemien har vært preget av en stadig forverrende global økonomisk nedgang.»

Hun bemerket at i byen Aden i Jemen steg prisen på et stykke brød med 62 prosent bare fra 25. februar til 3. mars. I Libanon har den innenlandske matvareinflasjonen nådd nivået 483 prosent.

Antallet protester i Sør-Afrika har blitt doblet til mer enn 1 000 i året siden 2018, blant advarsler om at landet «sannsynligvis har gått inn i en fase med pågående voldelig ustabilitet».

Daniel Kerner, direktør for tankesmia Eurasia Group, ble torsdag i et intervju med BBC spurt om det kunne bli ei bølge av sosiale eksplosjoner i Latin-Amerika, tilsvarende den som fant sted ved slutten av 2019.

Han svarte: «Ja, i 2019 så vi mye misnøye mange steder, og det er sant at pandemien brakte en pause på problemet. Men samtidig var det bare en pause, og nå er situasjonen langt mer eksplosiv.»

Som en oppsummering av frykten innen styringskretser, sa en rapport fra det tyske Friedrich-instituttet: «Som det ble sagt i Den franske revolusjonens dager, dersom befolkningen ikke har brød, da er makthaverne truet av katastrofe.»

Krisen er ikke begrenset til de fattigere landene. Arbeidere i de store økonomiene, deriblant Storbritannia, USA og Australia, er i ferd med å iverksett tiltak for å sikre lønnsøkninger i møte med en voldsom inflasjon, som Andrew Bailey, guvernør for Bank of England (BoE), har sagt vil gi et «historisk sjokk» for inntekter.

Foreningen av denne globale bevegelsen, og kampen for å bevæpne den med et sosialistisk perspektiv, er det som vil stå i sentrum for årets 1. mai-online-samling sammenkalt av World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).