En rapport utstedt av det britisk-baserte internasjonale hjelpebyrået Oxfam i forrige uke har fremhevet den raske eskaleringen av økonomisk og sosial ulikhet i Asia-Stillehavsregionen under COVID-19-pandemien, og dokumenterer hvordan en håndfull av de ultra-rike har hatt direkte fordel av millioners lidelser.

Undersøkelsen fant at 20 nye 'pandemimilliardærer' hadde blitt opprettet i løpet av de siste to årene med formuen deres fra produksjon av utstyr, legemidler og tjenester som trengs som svar på COVID.

De var en del av en bredere trend. Antallet milliardærer i Asia-Stillehavet, heter det i rapporten, 'har utvidet seg betydelig siden pandemien begynte' og nådde 1087 i november 2021, en økning på nesten en tredjedel i forhold til tallene før krisen.

'Enda mer slående,' fortsatte rapporten, 'er den ekstreme og økte konsentrasjonen av rikdom på toppen under denne langvarige helse- og økonomiske krisen.' På slutten av fjoråret eide den rikeste 1 prosenten mer formue enn de fattigste 90 prosentene i regionen, og milliardærene økte formuen sin siden starten av pandemien.

Den ekstra formuen de har opparbeidet seg på denne tiden, 1,88 billioner dollar, er mer enn det dobbelte av den totale formuen til de fattigste 20 prosentene av befolkningen.

Økningen i antall milliardærer gikk over hele linja. For eksempel, i Australia var det 31 milliardærer i mars 2020, med en formue på 95 milliarder dollar. I november i fjor hadde dette steget til 47, med 204 milliarder dollar.

I Kina var økningen fra 387, med 1 177,5 billioner dollar, til 556, med 2,31 billioner dollar. I India, et av landene som er hardest rammet av pandemien, gikk antallet milliardærer fra 102 til 142, og deres samlede formue steg fra 312,6 milliarder dollar til 719 milliarder dollar. Indonesia så en økning i antall milliardærer fra 15 til 21 med deres samlede formue som steg fra 53,7 milliarder dollar til 91 milliarder dollar. Data fra andre land i regionen fortalte den samme historien.

Hovedtyngden av økningen i rikdom skjedde i den første fasen av pandemien. Mellom mars og desember 2020, da tilsvarende 147 millioner heltidsjobber gikk tapt i regionen, så milliardærene formuen deres stige med 1,46 billioner dollar – nok til å gi en lønn på nesten 10 000 dollar for hver arbeider som hadde mistet jobben.

'Rikdommen til Mukesh Ambani, Indias rikeste mann, økte så raskt mellom mars og oktober 2020 at han tjente nok penger til å dekke årslønnen til alle 195 000 ansatte i selskapet hans, Reliance Industries, hver fjerde dag,' het det i rapporten.

Denne raske konsentrasjonen av rikdom i hendene på en liten elite er fortsettelsen av en trend som går mer enn tre tiår tilbake. Det er et produkt av en sosial kontrarevolusjon som ble initiert etter likvideringen av Sovjetunionen i 1991 og regjeringer rundt om i verden forlot sosialreformistisk politikk, fremfor alt innen helsesfæren.

Som rapporten sa: «Siden 1990-tallet har nyliberal politikk, et sviktende globalt skattesystem og ulik lønn og belønning kanalisert inntekt og formue i hendene på noen få elite. Mellom 1987 og 2019 skjøt antallet milliardærer i Asia fra 40 til 768.»

Denne massive avledningen av rikdom gjorde at et helsesystem ikke var i stand til å håndtere virkningen av pandemien.

'Langvarig underinvestering og dårlig myndighetsovervåking av det offentlige helsesystemet har ført til en utilstrekkelig og ulik folkehelserespons på pandemien i mange land' med høye nivåer av utgifter (OOP) til helsetjenester i regionen som skaper store helseforskjeller forverret av pandemien.

I 2017, bemerket rapporten, utgjorde OOP-betalinger mer enn 60 prosent av helseutgiftene i Pakistan, Kambodsja, India, Bangladesh og Myanmar, med 13 prosent av asiatiske husholdninger som allerede opplevde 'katastrofale' utgifter til helsetjenester før pandemien rammet.

India er et spesielt tilfelle. Helsesystemet 'lider av kronisk underinvestering og stor ulikhet som spilte en betydelig rolle i å lette spredningen av viruset' med det 'fjerde-laveste helsebudsjettet i verden og en stor privat for-profit helsesektor' med mer enn 70 prosent av helseutgifter som må dekkes av enkeltpersoner.

Krisen i regionens offentlige helsevesen, forverret av COVID, påvirker andre områder alvorlig. Rapporten sa at 'i regioner som er mest berørt av HIV, TB og malaria, som Sør-Asia, kan konsekvensene av COVID-19 på disse tre sykdommene når det gjelder dødsfall oppveie den direkte virkningen av selve viruset.'

Vaksinenasjonalisme, forfulgt av de store kapitalistiske landene, har også en ødeleggende innvirkning. Fra november 2021 hadde bare 47 prosent av regionens befolkning mottatt to sprøyter, mens mer enn en tredjedel ikke hadde fått noen vaksine i det hele tatt. I Bangladesh og Myanmar var to tredjedeler av befolkningen helt uvaksinert.

I oktober 2021 skulle 74 prosent av Pfizers vaksiner til høyinntektsland med tallene for Moderna på 82 prosent. Bare 1,5 prosent og 3,4 prosent skulle distribueres til COVAX-programmet for levering av forsyninger til utviklingsland.

Den bemerket at Pfizer og Moderna forventer å tjene et resultat før skatt på 34 milliarder dollar i 2021–2022, tilsvarende 1000 dollar i sekundet. Men forsøk på å sikre retten for fattigere land til å produsere vaksinene gjennom en patentfraskrivelse 'ser usannsynlig ut til å lykkes' med slike initiativer som har blitt 'blokkert i WTO [Verdenshandelsorganisasjonen] og ministerkonferansen som er planlagt i november 2021, har vært utsatt på ubestemt tid.'

Som andre lignende rapporter er Oxfam-analysen preget av den sterke kontrasten mellom de ødeleggende fakta og tallene den presenterer og de fullstendig tomme politiske forskriftene den fremmer basert på appeller til de regjerende elitene om å endre kurs.

I konklusjonen begynner den med å gjøre det riktige poenget at 'kriser former historien.'

Men den fortsetter med å hevde at '2022 kan bli året da Asia velger å bryte for alltid med en nyliberal agenda som har undergravd skatteinntektene og uthulet offentlige utgifter på viktige sektorer. Det kan være vendepunktet som ser at regionen vedtar en virkelig progressiv agenda som setter behovene til mange foran profitt og ekstrem rikdom til de få.»

Når man leser slike linjer, lurer man på om forfatterne faktisk tror på dem, fordi fakta de presenterer beviser at det ikke vil være noen politisk reversering innenfor rammen av kapitalismens eksisterende sosioøkonomiske orden basert på akkumulering av profitt.

Men bundet av tusen strenger – politiske, sosiale, ideologiske og ikke minst materielle – til den eksisterende orden, fortsetter forfatterne å fremme den giftige fiksjonen om at en endring i tankesett kan føre til reformer.

Dette er fordi de frykter, fremfor alt annet, at masser av arbeidere, både i de avanserte og fattige landene, vil trekke konklusjonen, fra deres egen levde erfaring, at den eneste måten å 'forme historien' ut av den nåværende krisen er deres egen uavhengige kamp, som førte til omveltningen av den kapitalistiske orden ved hjelp av sosial revolusjon.