Dette er andre del av en todelt serie. Del 1 kan leses her.

I tillegg til å bryte opp det som var igjen av sovjettidens nasjonaliserte statseiendom og den sosiale velferdsstaten, var innstrammingstiltak innrettet på å disiplinere Ukrainas oligarker. Mens deres formuer var akkumulert på grunnlag av landets integrering inn i verdensmarkedet, og dermed gjort mulig og opprettholdt av global kapitals sentre, nølte investorer fra Vesten med å gå direkte inn i gangsterveldet i den ukrainske big business-verdenen, hvor bestikkelser, stadig skiftende økonomiske lover, skattesatser som på papiret noen ganger oversteg profitter, og bruken av konkurser for profittering var gjennomgående.

Jurtsjenko bemerker: «Allestedsnærværende lovløshet var skadelig for utenriksrelasjoner, politikk og handel. Vestlige investorer fra USA, EU og spesielt Tyskland (Ukrainas sterkeste støttespiller for EU-tilpasning) ble ‘desillusjonerte over landet.’» Likevel siklet de over utsiktene til å få tilgang til titalls millioner forbrukere, og lønnsarbeid som var billig og faglig dyktig. Ifølge Jurtsjenko: «I et personlig intervju med tankesmia Corporate Europe Observatory sa den tidligere ERT-generalsekretæren Keith Richardson, at Sovjetunionens bortgang var som om de ‘hadde oppdaget et nytt Sørøst-Asia på [EUs] dørterskel.’»

USA og Europa responderte, ikke bare fordi de var bekymret for tapet av potensielle investeringsmuligheter i Ukraina, men også for landets geopolitiske framtid. Først ble ei hel rekke businessforeninger og rådgivende grupper enten opprettet eller mobiliserte – American Chamber of Commerce (ACC), Center for US-Ukraine Relations (CUSUR), US-Ukraine Business Council (USUBC), European Business Association (EBA) og Center for International Private Enterprise (CIPE) – med det formål, i EBAs egne ord, «diskusjon og løsning av problemer som den private sektoren står overfor i Ukraina».

Disse institusjonene var bemannet med representanter fra store vestlige konsern og Ukrainas forretningselite, der mange satt i mer enn ett styre. I 2010 var 105 av verdens 500 topp transnasjonale selskaper aktive i dem. De oppsøkte, eller til og med etablerte, lobbygrupper og rådgivende råd som var aktive i Ukrainas regjering.

Disse inkluderer slike organer som Investors Council under ministerkabinettet i Ukraina, Working Group of Justice (som ledes av European Business Association) under Ukrainas justisdepartement, arbeidsgruppa for skatte- og tollpolitikk (også med-ledet av EBA) under landets finansdepartement, Foreign Investment Advisory Council of Ukraine (FIAC) under presidenten i Ukraina, og de Offentlige råd som er innen forskjellige departementer og statskomitéer.

Over tiden har lobbygruppene og de rådgivende rådene, ifølge Jurtsjenko, samlet sett fått deres hender inn alle de følgende områder av ukrainsk styresett: «reduksjonen av statlig kontroll over både økonomisk aktivitet og markedsføring»; «forenkling av import- og eksportprosedyrer, harmoniseringen av regelverk med EU innen IT- og elektronikksektoren, opphevingen av forbud mot medisinannonsering, opprettelse av Statens Land-matrikkel som forberedelse til privatiseringen av land, forenkling av markedsinngang for EUs farmasøytiske induistri og forsikringsselskaper»; og «markedsreform; finans- og skattepolitikk; finansinstitusjoner som banker og andre, og kapitalmarkedet.»

Forøvrig, da de er innlosjert i offentlige etater kom disse gruppene ikke bare med forslag til hvordan Ukraina burde transformere sin økonomi, de var involvert i utformingen av lover og strategidokumenter som fastslo statens politikk. Kort sagt, det er ikke en gang én grad av skille mellom det ukrainske styresett og vestlige selskaper, økonomiske interesser og statsmakt.

Jurtsjenko fant over 50 tilfeller, bare fra 2006 til 2013, av «vellykket lobbyvirksomhet» utført bare av European Business Association – med andre ord, EBAs foreslåtte retningslinjer ble nedfelt som ukrainsk lov. Amerikanerne har også hatt deres direkte virkemidler for innflytelse. Center for International Private Enterprise, en av de mange lobbyorganisasjonene som er aktive i Kiev, «tjener som et broagentur mellom den amerikanske Kongressen og Ukrainas myndigheter, med ACC (American Chamber of Congress) som proxy [mellomledd]. Senteret drives av ACC, men er faktisk ett av de fire programmene til National Endowment for Democracy (NED) som er finansiert av den amerikanske Kongressen,» bemerker akademikeren.

Etter hvert som vestlige interesser fra politikk og business i tiltakende grad har blitt integrert inn i den ukrainske staten, har IMF, andre utenlandske långivere og EU brukt den pågående krisen i landets økonomi til å skru opp presset. De har jevnlig holdt tilbake på frigivelse av innvilgede lån eller på signeringen av handelsavtaler fordi Kiev ikke har privatisert og kuttet nok. Når regjeringen har presset gjennom nødvendige tiltak for å få de lovede pengene har utfallet vært ødeleggende for befolkningen.

En artikkel i New York Times fra april 2009 som omhandlet Ukrainas manglende evne, nok en gang, til å oppfylle utenlandske långiveres krav, bemerket at selv om det hadde blitt nedlagt titusenvis av arbeidsplasser i landets industribyer i øst, anså bankfolk det som fortsatt ikke nok.

Avisa skrev at i Donetsk har «arbeidsledigheten de to siste månedene offisielt nesten blitt doblet, til 67 500, og myndighetene antar at opptil en tredjedel av de 1,2 millioner registrerte arbeiderne sliter for en liten brøkdel av deres nominelle lønn,» og la til: «I Makeevka, med 400 000 innbyggere, like utenfor Donetsk, permitterte Kirov-fabrikken i desember og januar nesten alle sine arbeidere. Nå slåss gjennomsnittlig fire personer om hver tilgjengelige jobb. I nærliggende byer stiger dette forholdet til 70 eller 80 personer for hver ledige jobb, sier offisielle embetsfunksjonærer.»

Men Times observerte, med henvisning til kommentarene fra en bankanalytiker i Kiev, at enda mer var forventet. Analytikeren sa at en annen stålprodusent i Donetsk, «kan lett kutte 20 000 til 25 000 mennesker og opprettholde det samme produksjonsvolumet».

Som del av prosessen med å gjøre Ukrainas økonomi «mer konkurransedyktig», har IMF og EU krevd heving av pensjonsalderen, slutt på drivstoffsubsidier som gjør det mulig for husholdninger å ha råd til å varme opp deres hjem og lage mat, og utsalg av landets svært lønnsomme tømmer- og jordbruksområder. Spesielt de sistnevnte har lenge vært ettertraktet, da Ukraina har 25 prosent av verdens «svarte jord», noe av det mest naturlig fruktbare jordsmonnet i verden.

Alt dette og mer er nå oppnådd. En studie av Ukrainas klesindustri fra 2017 publisert i Journal for Labor and Social Affairs in Europe, bemerket at regjeringen i Kiev de siste årene har innført følgende tiltak som svar på kravene fra internasjonale finansinstitusjoner og EU-representanter. Den har:

• Fryst den lovlige minstelønna og sluttet å tilpasse den til levekostnadene

• Redusert sosiale velferdsutbetalinger og pensjoner ved å oppheve levekostnadsindeksering

• Endret arbeidskodeksen for å begrense fagforeningers tilgang til arbeidsplasser, gjort avsløringen av «kommersielle hemmeligheter» til grunnlag for oppsigelse, forlangt at fagorganiserte arbeidere godtar overtid, opphevet grenser for antall overtidstimer arbeidere må akseptere, tillatt fabrikker å overvåke arbeidere ved hjelp av kameraer og andre teknologier, og opphevet kravet at fagforeninger må godta en permittering

• Økt kostnadene for grunntjenester, som vann, gass og elektisitet, dramatisk

• Innført et moratorium for inspeksjoner, inkludert arbeidstilsyn, i små bedrifter (Dette resulterte i en vekst i lønnsrestanser fra 1,3 millioner hryvnia i 2015 til 1,9 millioner i september 2016.)

• Redusert arbeidsgivernes obligatoriske trygdeavgifter, og dermed sikret mindre penger til sosiale tjenester og pensjoner

• Kuttet antall ansatte i offentlig sektor

• Kansellert familiebetalinger for fødsel, barnepass og skoler.

• Stengt ned hundrevis av sykehus

• Strippet finansieringen av høyere utdanning og kulturinstitusjoner

Som forfatterne av denne studien bemerker er alt dette ekstremt upopulært blant vanlige mennesker. Meningsmålinger har funnet at 70 prosent av innbyggerne er opprørte over veksten i ulikhet, 58 prosent over tap av jobber og 54 prosent over «vestlige lands innblanding i Ukrainas forvaltning».

Men dette fortsetter ufortrødent. Det pågående angrepet på Ukrainas helsevesen har vært spesielt alvorlig. På grunn av krav fra IMF og vilkårene i Ukrainas EU-assosiasjonsavtale, har landet implementert helsereformer. På grunn av økende «effektivitet» sluttet den å betale medisinske institusjoner på grunnlag av antall senger og i stedet for hvor mange pasienter de behandler. Dette har resultert i permittering av anslagsvis 50 000 leger og 332 sykehus har blitt nedlagt, der landlige områder er spesielt hardt rammet og i det store og hele blitt etterlatt uten medisinske tjenester.

Halvparten av Ukrainas gjenværende 2 200 sykehus var i 2020 underfinansierte, ifølge helsedepartementet. En artikkel samme år på nyhetsnettstedet Current Time rapporterte at direktøren for Dnipropetrovsk Regional Rehabilitation Hospital gikk til sultestreik i protest, ved slutten av april samme år. «Denne måneden kuttet det nasjonale helsevesenet anleggets månedlige finansiering med en faktor på mer enn fem, fortalte hun Current Time: fra 2 millioner hryvnia, eller rundt $ 75 224 / NOK 650 439, til 237 000 hryvnia eller $ 8 914 / NOK 77 076.»

Alt dette etterlot Ukraina «medisinsk naken», som den ukrainske presidenten Zelenskyj i 2020 beskrev status, da landet plutselig ble konfrontert med koronaviruset. Covid-19 har infisert over 5 millioner ukrainere og krevd 112 000 menneskeliv. Etter at Zelenskyj bønnfalte USA om vaksiner sendte Biden-administrasjonen sommeren 2021 endelig 2 millioner doser, nok til å dekke mindre enn 4 prosent av landets befolkning.

Ukraina mistet over 1,4 millioner industriarbeidsplasser bare fra 2008 til 2019, ifølge dataanalyseforetaket CIEC. Målt i konstante amerikanske dollar viser Verdensbankens data at landets BNP har falt med 56 prosent mot hva det var i 1989, da det fortsatt var en sovjetrepublikk.

Ifølge president Zelenskyj betaler Ukraina «årlig milliarder av amerikanske dollar til internasjonale organisasjoner». Og fortsatt hadde Ukraina samme året $ 40 milliarder i «misligholdte lån» – det vil si gjeld landet ikke kunne betale. På toppen av rentene på IMF-lånet var landet i 2022 forventet å skulle framskaffe ytterligere $ 35 millioner for å dekke IMFs «tilleggsavgifter» i februar, og $ 29 millioner i mars.

Denne katastrofen har blitt oppnådd ikke bare gjennom utenlandsk kapitals dominans av Ukrainas økonomi, men gjennom direkte amerikansk og europeisk politisk innblanding. Landet har i løpet av de 15 siste årene opplevd to såkalte «revolusjoner» – en i 2004 og en i 2014 [engelske tekster]. I begge tilfeller var Washington og Brussel direkte involvert, og støttet krefter i landet som var involvert i å trekke landet ut av Russlands innflytelsessfære og styrke relasjonene til Vesten. De hadde ingen kvaler med at nynazistiske gatekrigere utførte det skitne arbeidet som var nødvendig for å sikre deres foretrukne utfall.

I det siste eksempelet på «folkelig demokrati», Ukrainas «Verdighetsrevolution» fra 2014, ble det amerikanske utenriksdepartementets representant Victoria Nuland fanget på bånd i samtale med USAs ambassadør til Ukraina, med instruksjoner om hvordan sammensetningen av den nye regjeringen i Kiev skulle bli. Washingtons valg, Arseniy Jatsenyuk, ble innsatt som statsminister og signerte umiddelbart en avtale som skulle bane vei for Ukrainas eventuelle oppstigning til EU-medlemskap, som resulterte i implementeringen av alle retningslinjene oppført ovenfor.

Disse historiske fakta blir avfeid i vestlige medier som ingenting annet enn «russisk desinformasjon». Kreml har sine egne grunner for å rette oppmerksomhet på den skitne rollen Washington og Brussel spilte i Ukrainas «revolusjoner», som ikke har noe å gjøre med deres egen bekymring for ukrainernes frihet og velvære. Men Putin-regjeringens bruk av disse fakta for å promotere russisk nasjonalisme og berettige den kriminelle invasjonen av Ukraina, gjør ikke disse fakta mindre sanne.

Ukrainsk økonomiske og politiske suverenitet, og befolkningens demokratiske og sosiale rettigheter har i tretti år blitt systematisk og grovt krenket av USA og de NATO-allierte. Ingen i Washington, Brussel eller noen andre steder har noen gang mistet et minutts nattesøvn over en ukrainsk manns, ei kvinnes eller et barns død på grunn av fattigdom, elendig helse, tap av arbeid eller Covid.

De har snarere orkestrert, ønsket velkommen og profittert på Ukrainas sosiale elendighet. For dem er vanlige ukrainere nå lite mer enn krigsmateriell til bruk i kampen med Russland, der de nå også struper arbeiderklassen i hjel med økonomiske sanksjoner, til tross for at de i årevis har kritisert deres undertrykkelse under den onde diktatoren Vladimir Putin.