Dette er første del av en todelt serie. Del 2 kan leses her.
Under forrige onsdags samling av amerikanske kongressmedlemmer for å høre talen til den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, åpnet House Speaker Nancy Pelosi begivenheten med å rope ut «Slava Ukraini» – «Ære til Ukraina» – ikke mindre enn fem ganger. Dette uttrykket har blitt populært i Washington, London og andre steder i det siste, med den britiske statsministeren Boris Johnson som også ropte det ut i en sesjon i Underhuset, og på Twitter.
Den amerikanske presidenten Joe Biden, selv om han ennå ikke har taklet de to ukrainske ordene, hevder ved enhver anledning at våpnene for mer enn én milliard dollar som han har pøst inn i Ukraina – nok til at landets borgere kan drepe hverandre flere ganger – er for å forsvare nasjonens «frihet» og «verdighet».
Opprinnelsen til begrepet «Slava Ukraini» avslører noe om USAs og NATOs faktiske relasjon til Ukrainas arbeidende masser av alle etnisiteter og språklige grupper – russisk, ukrainsk, jødisk, polsk, osv. Som biografen Grzegorz Rossolinski-Liebe forklarer i hans bok om den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera, var «Slava Ukraini» del av salutten levert av medlemmer av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens militære fløy, Den ukrainske opprørshæren (UPA), som under den andre verdenskrig var kollektivt ansvarlige for massemordet på titusenvis av sovjetere, jøder og polakker.
Verken USA eller EU, eller noen av deres relaterte institusjoner, bryr seg nå eller har noen gang brydd seg om Ukrainas folk, og langt mindre om deres frihet. Selv om de har brukt landet som en kattelab i deres kamp mot Russland – med det resultat av at enorme mengder ildkraft er på vei inn i hendene på dagens ukrainske fascister, og deler av landet blir sprengt i fillebiter – USA og EU har i flere tiår kvalt det ukrainske folket økonomisk.
Målt med BNP per capita er Ukraina, med landets 44,13 millioner innbyggere, det fattigste eller det nest fattigste landet i Europa. Landet konkurrerer med Moldova, med rundt 2,6 millioner mennesker, om disse tragiske listingene.
De nederste 50 prosentene av Ukrainas befolkning får bare 22,6 prosent av alt av landets inntekter og bare 5,7 prosent av landets formue. De øverste 10 prosentene besitter nesten 60 prosent av Ukrainas netto personlige eiendeler, ifølge World Inequality Database, en publikasjon utgitt under ledelse av tre av verdens ledende spesialister på ulikhet – Thomas Piketty, Emmanuel Saez og Gabriel Zucman. Ukrainske husholdningers gjennomsnittlige sparemidler var i 2018 minus $ 245.
Medianinntekten for husholdninger i Ukraina er rundt $ 4 400 i året [NOK 38 045], anslagsvis på nivå med Irans økonomi, der økonomien i årevis har operert under knusende sanksjoner. Gjennomsnittslønna i Ukraina er estimert å være bare € 330 i måneden [NOK 2 853], og minimumslønna for en arbeider er € 144 [NOK 1 245]. Ifølge den ukrainske regjeringen burde en person kunne overleve på mindre enn halvparten av dette beløpet, siden eksistensminimum er satt til å være € 64 [NOK 553]. Pensjonistene nederst på pensjonsskalaen får € 50 måneden [NOK 432].
Landets Institutt for sosiologi rapporterer at den typiske ukrainske familien bruker 47 prosent av sin totalinntekt på mat, og ytterligere 32 prosent på strøm-, vann- og gassregninger. I 2016 var nesten 60 prosent av menneskene fattige relatert myndighetenes standarder, inkludert 60 prosent av barna. Denne fattigdomsraten falt til «bare» 37,8 prosent i 2019. FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) fant at 15,9 prosent av ukrainske barn under 5 år i 2020 var underernærte, og i 2019 var 17,7 prosent av kvinnene i reproduktiv alder anemiske, en tilstand forårsaket av mangel på jern i kosten. Dette tallet har vært jevnt stigende siden 2004. 24 prosent av befolkningen er overvektige.
Fra 2014 til 2019 falt fødselsraten med 19,4 prosent. Ukrainas dødelighet er ekstremt høy – 14,7 per 1 000 innbyggere. Dette er godt over mange land i Afrika, det fattigste kontinentet på kloden. Selvmordsraten er, ifølge Verdensbanken, på 11. plass i verden. Der dødsfall overstiger fødsler med mer enn to til én, og med hundretusener som årlig emigrerer på jakt etter noe bedre, har landets befolkning krympet hvert år siden 1993. Det er i dag 8 millioner færre ukrainske borgere enn det var for 30 år siden.
Man kunne fortsette. Bortsett fra de superrike og et smalt sjikt av den midlere og øvre middelklassen som er konsentrert i de store byene, Ukraina er et hav av fattigdom.
Dette er et direkte resultat av økonomiske politiske retningslinjer pålagt landet av nettopp de statene som i dag paraderer rundt og erklærer deres kjærlighet til Ukraina. I en umiddelbar forstand har den nåværende situasjonen sine røtter i det USA-støttede kuppet i 2014 [lenke til en artikkelsamling, på engelsk], som førte til makten en regjering i Kiev som umiddelbart undertegnet en assosiasjonsavtale med EU, som så påla landet å gjennomføre alvorlige innstramminger. Men, det har imidlertid enda dypere røtter.
Landets sosiale og økonomiske katastrofe kan spores tilbake til det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen på slutten av 1991, og restaureringen av kapitalisme i alle de nylig uavhengige nasjonalstatene, som så deres fulle integrering inn i den global finans- og handelsnettverkene. Gjennom ei rekke politiske retningslinjer samlet ble kjent som «sjokkterapi» – utarbeidet i nært samarbeid med vestlige rådgivere – ble landets nasjonaliserte eiendom overført til private hender. Tidligere kommunistpartifunksjonærer og deres barn, økonomiske ledere og direktører for store sovjetiske fabrikker og deler av industrien, så vel som kriminelle elementer som var aktive i skyggeøkonomien, vant fram på bekostning av de arbeidende massene, gjennom en kombinasjon av direkte plyndring og regelrette kjellerbrannsalg av sovjetiske ressurser.
Ut av dette plyndringstoktet oppsto konkurrerende fraksjoner av big business i Ukraina, som var sentrert i Donetsk i øst og i Dnipropetrovsk i vest, med kullgruvedrift og prosessering, energiproduksjon og transitt, og metallurgi som deres viktigste kilder til rikdom. Bank- og medieimperier oppsto, og nye kilder til profitt ble snart realisert i forbruks- og landbrukprodukter .
Ukrainas milliardærers rekker begynte å vokse fra denne perioden, og videre framover – Victor Pintsjuk ($ 1,9 milliarder), Renat Akhmetov ($ 7,6 milliarder), Igor Kolomoyskyy ($ 1,8 milliarder) Henadiy Boholyubov ($1,1 milliarder), Petro Porosjenko ($ 1,6 milliarder), Vadim Novinskyj ($ 1,4 milliarder), og flere. Ukrainsk politikk har over flere tiår vært konsumert av konflikter, allianser, splittelser i allianser og krigføring blant dem, som har krysset med spørsmålet om hvorvidt landet ville bli trukket inn i tettere økonomiske relasjoner med Europa, opprettholde sine sterke bånd med Russland, eller på en eller annen måte klare å administrere de to samtidig. Krigføringen har utspilt seg etter hvert som de geopolitiske spenningene mellom Washington og Moskva har tilspisset seg, der Ukraina har vært forstått som en nøkkelsone for konkurransen.
Selv om store summer ble akkumulert i den ene enden av spekteret var Ukrainas økonomi i løpet av 1990-tallet i fritt fall. Med et BNP per capita som fra 1993 til 1999 falt med 8,4 prosent var økonomien blant de verste i alle europeiske land. Inflasjonen var til tider helt ute av kontroll, og nådde et årlig høydepunkt i 1995 på rundt 376 prosent, der den dermed utslettet ukrainske arbeideres sparemidler og kjøpekraft allerede helt tidlig i prosessen med markedsgjenopprettingen.
Juliya Jurtsjenko, ukraisk politisk økonom, observerte i hennes bok fra 2018, Ukraine and the Empire of Capital: «Mange unge mennesker, som på begynnelsen av 1990-tallet manglet alternativer, tilsluttet seg gjenger og ble anvendt av kriminelle som sjakkbønder i akkumuleringsprosessen», i krigføringen mellom konkurrerende business-klaner, som til tider produserte lik i gatene. Hun bemerker at kriminaliteten, som fra 1988 til 1997 tiltok med en faktor på to-og-en-halv, i stor grad var drevet av ulike former for «tyveri, ran, svindel og utpressing» og «aksepten av bestikkelser, forfalskninger og handel med narkotika».
I løpet av denne perioden mottok Ukraina 10 lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB), i starten av det som skulle bli i løpet av 2000- og 2010-tallet en nesten konstant belåningsprosess fra internasjonale finansinstitusjoner. Lånevilkårene har vært sentrert rundt dokumentet «Memorandum on Questions of Economic Policy and Strategy» fra 1994, signert av Ukraina og IMF, som med Jurtsjenkos formulering: «Effektivt begrenset Ukrainas regjerings beslutningsmakt.»
Avtaler med andre internasjonale finansinstitusjoner, som Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling (EBRD), utarbeidet etter prinsippet om kryssbetingelse – det vil si at kreditorer setter vilkår som sammenfaller og forsterker hverandre – etablerte lignende begrensninger. Løkka rundt lånemottakernes hals strammes til i flere retninger.
Långiverne forlangte at regjeringen i Kiev måtte slutte med politikk som skapte hindringer for utenrikshandelen, eliminerte prisreguleringer, reduserer statsbudsjettunderskuddet, kuttet subsidier til «uproduktive» industrier, gjorde produksjonslokaliseringer mer konkurransedyktige ved å modernisere deres fabrikker og permittere arbeidere, privatisere mer statseideiendom, kutte budsjettutgifter ved å målrette sosialprogrammer og pensjoner, og pålegge merverdiavgifter slik at innkrevingen av penger fra salg ville falle tyngre på forbrukerne, i motsetning til businesser.
Mens disse prosessene til tider har akselerert og/eller bremset opp, alt avhengig av om administrasjonen i Kiev har vært mer USA- eller mer Russland-alliert, hver eneste ukrainske regjering har vært en partner i implementeringen av den globale kapitalens krav. Etter at Ukrainas styringsklasse kom seg ut av den store barbequens glør og aske, dvs. Sovjetunionens oppløsing, er den en kompradorklasse i begrepets mest komplette betydning.
For eksempel, Ukrainas parlament ga i 1998 president Leonid Kutsjma myndighet til å pålegge en 30 prosent reduksjon i offentlige utgifter. Dette ble gjort fordi IMF forlangte at landet skulle gjøre det. En artikkel i Financial Times, fra august 1998, meldte: «I tillegg til å oppfylle finanspolitiske og monetære målsetninger må regjeringen vedta lovgivning om privatisering, skattereformer, restrukturering av energi- og landbrukssektoren, og skylle ut dens massive ‘skyggeøkonomi.’»
Jurtsjenko skriver: «Reformene skapte gjensidig forsterkende negativ konsekvenser på økonomien ved å åpne opp utdatert industri for konkurranse med utenlandske transnasjonale selskaper, og ved å redusere økonomisk statsstøtte til selskper og borgere, og gjorde dermed sistnevnte fattigere og førstnevnte enda mindre konkurransedyktig, med forventet negativt aggregert forbruk og potensielt inntektsfall.»
Ukrainas gjeld fortsatte å blåses opp i løpet av de kommende årene, og økte fra $ 10 milliarder i perioden fra 1997 til 2002 opp til $ 100 milliarder i årene 2008 og 2009, tilsvarende mer enn 56 prosent av landets BNP og mer enn det dobbelte av den totale verdien av all landets eksport på den tiden. Mens den har svingt de siste årene, er den i utgangspunktet på samme nivå i dag som for et tiår siden. Som et resultat av dette har Ukraina havnet i en konstant gjeldssyklus, og har til tider beveget seg i retning av mislighold, på grunn av bredere kriser i verdensøkonomien, som det globale krakket i 2008 og 2009.
Fortsettelse følger