Fagforeningen United Steelworkers marsjerer i takt med Biden-administrasjonen, der den forbereder for en direkte militærkonfrontasjon med Russland, til tross for de potensielt katastrofale konsekvensene for verdens befolkning. Sist fredag, dagen etter at Russlands invasjon av Ukraina begynte, kunngjorde plutselig fagforeningen United Steelworkers (USW) at de hadde oppnådd enighet om et preliminært forslag til en ny arbeidskontrakt, for å forhindre at 30 000 oljeraffineri- og petrokjemiarbeidere gikk til streik.
USW-presidenten Tom Conway kunngjorde enigheten bare dager etter at han den 22. februar deltok i et online-event med president Biden, energiminister Jennifer Granholm og viseforsvarsminister Kathleen Hicks. Arrangementet samlet representanter fra næringslivet og fagforeningene sammen med offisielle regjeringsrepresentanter, for å diskutere en opptrapping av amerikansk produksjon av litium og andre strategiske mineraler, for å motvirke Kinas dominans innen produksjonen av batterier for elektriske kjøretøy.
Uansett om Conway fikk hans marsjordrer på dette møtet eller via andre kanaler, det er det liten tvil om at han ble fortalt i klare ordelag at Biden-administrasjonen ikke ville tillate noen oljearbeider-streik. En arbeidsnedleggelse kunne raskt stenge ned to tredjedeler av landets raffinerikapasitet, akkurat på et tidspunkt da administrasjonen prøver å øke den innenlandske energiproduksjonen, der den eskalerer sin konfrontasjon med Russland.
USW, som i flere tiår har samarbeidet med bossene fra olje- og stålindustriene, og andre bransjer, for å redusere arbeidernes levestandarder, trengte ingen spesiell appell for å forplikte seg for den amerikanske presidenten. Men integreringen av fagforeningene inn i kapitaliststaten og anvendelsen av dem for å påtvinge arbeidsdisiplin og få undertrykt enhver intern dissens har nådd et nytt nivå med Biden-administrasjonens forberedelser for fullskala krig.
Oljearbeidere på grunnplanet har fortalt World Socialist Web Site at USW ikke engang gjorde et forsøk på å reise noen forestilling om forberedelser for en streik, under årets runde av de nasjonale bransjeforhandlingene – National Oil Bargaining. I 2015 kalte USW ut 7 000 arbeidere, eller mindre enn en fjerdedel av arbeidsstyrken, i en delvis streik som varte i opptil åtte måneder, før de signerte konsesjonskontrakter. I 2019 ble arbeidsformenn ved raffineriene satt på delte arbeidstidsplaner for å dekke raffineriene i forventningen av en arbeidsnedleggelse, som USW aldri kalte. En arbeider fra energiselskapet Marathons rafineri Galveston Bay Refinery, sa til WSWS: «Denne gangen tok ikke selskapene noen forholdsregler for en streik, fordi de allerede hadde avklart en avtale med USW.»
«På våre første lokale informasjonsmøter, for noen uker siden, ble vi advart om at det var en mulighet for regjeringsintervensjon dersom vi skulle gå til streik, på grunn av krigstrusselen i Ukraina,» sa arbeideren. «Dette ble delvis brukt som grunnlag for serien av impotente publisitetsstunt vi engasjerte oss i, i stedet for å gjennomføre en fullstendig arbeidsstans. Jeg er ikke sikker på hvor mange av mine arbeidskolleger som ser alle disse tingene i deres sammenheng, men de trenger å få vite det,» sa han.
Biden-administrasjonen har gjentatte ganger understreket at den vil se en uavbrutt leveranse av bensin fra amerikanske raffinerier, for å få begrenset stigningen av bensinprisene, som har steget kraftig siden krisen i Øst-Europa. «Jeg vet at dette er vanskelig, og at amerikanere allerede smerter,» sa Biden på en pressekonferanse kort tid før han møtte Conway og de andre. «Jeg vil gjøre alt i min makt for å begrense smerten det amerikanske folket får å føle ved bensinpumpene.» Han la til: «Vi overvåker energiforsyningen nøye, for eventuelle forstyrrelser.»
** image 2: caption: Oljearbeidere deltar i en av de impotente protestene organisert av fagforeningens funksjonærer, før de kunngjorde utsalgsavtalen [Foto: United Steel Workers]
Det er ingen tvil om at denne «overvåkingen» også omfattet en potensiell oljearbeiderstreik. Samtidig som regjeringen har «nasjonale sikkerhets»-tiltak i bakhånd, for å bryte en slik streik, har Det hvite hus stolt på at USW blokkerer en arbeidsnedleggelse, og påtvinger oljebossenes diktater.
Som alltid, bak de oppblåste patriotiske svulstighetene og styringsklassens offervilje til den siste dråpen arbeiderblod, ligger utilslørte finanskalkyler. Chevron, ExxonMobil og andre amerikanske energimonopoler er posisjonert til å gjøre seg massive profitter som resultat av utestengingen av en av deres viktigste utenlandske konkurrenter fra verdensmarkedene, og av en resulterende prisstigning. Russland er verdens tredje største oljeprodusent – etter USA og Saudi-Arabia – og den nest-største produsenten av naturgass etter USA.
De amerikanske selskapene vil utføre deres «patriotiske plikt» ved å utskipe naturgassleveranser til Tyskland og andre europeiske land – som har basert seg på Russland for 40 prosent av deres energibehov – mot et ekstra påslag, selvfølgelig. Utvilsom vil arbeidere ved Marathon og de andre raffineriene måtte jobbe totalt umenneskelige nivåer av overtid, for å få oppfylt deres hellige forpliktelser, utover det de allerede legger ned av arbeidsinnsats.
Krigen er en katastrofe, ikke bare for arbeiderne i Ukraina og Russland, men for hele arbeiderklassen. Matvareprisene kan i løpet av de neste ukene skyte i været. Studier viser at olje som overstiger $ 110 per fat vil føre til at nivået på amerikansk inflasjon overstiger 10 prosent. Men under USW-kontrakten, enstemmig støttet av fagforeningens beslutningsråd USW Policy Committee, vil arbeiderne få en årlig gjennomsnittlig lønnsheving på 3 prosent, for de fire neste årene, som betyr at kuttet i reallønn under denne kontrakten kan bli fra 7 til 8 prosent.
** image 3; caption: USW-president Tom Conway [Foto: United Steel Workers]
Med andre ord, krigen styrker amerikanske oljeselskapers finansielle stilling – som i fjor høstet massive profitter, og skal utdele rekordhøye $ 38 milliarder til deres aksjonærer gjennom tilbakekjøp av egne aksjer – mens den samtidig i vesentlig grad vil erodere arbeiderklassens levestandard.
Etter fire tiår med endeløse amerikanske kriger basert på løgner – i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Syria, og andre steder – er det ingen folkelig støtte blant arbeidere for nok et imperialisttokt, fra dem som som vanlig vil måtte ofre mest, medregnet deres sønner og døtre.
Biden er vel vitende at arbeiderklassen allerede syder av raseri – over sosial ulikhet, inflasjonens herjinger og den kriminelle ignoreringen av menneskeliv som har ført til nesten én million Covid-dødsfall i USA – og rekrutterer USW og andre fagforeninger for å undertrykke motstand mot kapitalistutbytting, innstramminger og krig.
22. februar-eventet i Det hvite hus
Tirsdag 22. februar holdt Biden en krigersk tale der han kunngjorde sanksjoner mot Russland og hevdet hans eneste interesse var å beskytte andre nasjoners «suverenitet» – et prinsipp USA gjentatte ganger har brutt i flere tiår.
Mindre enn 90 minutter seinere hadde Biden et møte med Conway, og andre, på et online-event kalt «Securing Critical Minerals for a Future Made in America» – ‘Sikringen av kritisk viktige mineraler for et framtidig Made in America’. Ifølge en transkripsjon fra Det hvite hus begynte 22. februar-eventet med at Biden helt spesifikt ønsket USW-presidenten velkommen:
** start of indented block quote
PRESIDENTEN: Tom. Tom Conway, skal du si hei til meg?
MR. CONWAY: Mr. president, hvordan står det til?
PRESIDENTEN: Jeg har ikke sett deg, på så lenge.
MR. CONWAY: Å ja, det er ei stund siden. Er alt vel?
PRESIDENTEN: Å ja, du er en av de eneste grunnene til at jeg sitter her i denne stolen. Takk skal du ha. (Latter.)
** end of indeted block quote
Biden ønsket deretter California-guvernør Gavin Newsom velkommen og fortalte ham at møtet var for viktig til å kunne avlyses, til tross for den eskalerende krisen i Europa. «Vi har ikke så mye på gang, vet du, annet enn Russland og Ukraina,» sa presidenten, til ytterligere latter, om en amerikansk provokasjon som kan føre til en tredje verdenskrig.
Biden fortsatte: «For nesten nøyaktig ett år siden utstedte jeg en ordre om å prioritere å styrke våre innenlandske forsyningskjeder. Fordi det jeg fant ut var at dersom jeg skulle følge opp min forpliktelse med å si at vi skulle klare det i Amerika, og bygge det i Amerika, og få bygget alt i Amerika, da trengte vi en forsyningskjede som var – som er pålitelig, inkludert for kritisk viktige materialer som litium, grafitt, sjeldne [‘rear earth’] jordmaterialer, som er sårt nødvendige for så mange amerikanske produkter ...»
Presidenten berømmet USW for fagforeningens avtale med Talon Metal Corporation om i fellesskap å «utdanne» arbeidere til å utvinne nikkel i det nordlige Minnesota, og besørge Elon Musks Tesla Corporation seks års leveranser av det kritiske metallet for produksjonen av elektriske batterier. USW har tilbudt Talon en sweetheart-arbeidskontrakt i bytte mot selskapets nøytralitet i enhver organiseringskampanje fra fagforeningens side.
Biden sa hans forslag om å få brakt arbeidsstokken, ledelsen og regjering sammen for å sikre forsyningskjeder for kritisk viktige materialer, ville «styrke vår nasjonale og økonomiske sikkerhet». Han klaget over at «Kina kontrollerer det meste av det globale markedet for disse mineralene,» og sa videre: «Vi kan ikke bygge ei framtid som er Made in America dersom vi selv er avhengige av Kina for materialene som ligger til grunn for dagens og morgendagens produkter ...»
Presidenten berømmet også selskapet Berkshire Hathaway Energy Renewables for å ha bygget et nytt anlegg i California for å teste ut en ny prosess for utvinningen av litium. Det er verdt å merke seg at det Warren Buffett-eide jernbaneselskapet BNSF pålegger en brutal oppmøtepolitikk for lokførere, togkonduktører og andre jernbanearbeidere, for å holde «forsyningskjeden» gående, og at selskapet søkte og mottok et rettspåbud fra en føderal dommer for å få blokkert 17 000 jernbane-arbeideres streik, som motsetter seg oppmøtereglementet.
Samtidig er det verdt å merke seg at transkripsjonen fra Det hvite hus sluttet før USW-president Tom Conway talte. Den delen av møtet fant sted i privat regi, uten noen journalister til stede.
Opponer mot krigen mot Russland, og krigen på hjemmebanen
Den USW-støttede avtalen med oljegigantene er den første «nasjonale enhet»-kontrakten under Bidens krigstidspresidentskap. Etter to år, der én million mennesker unødvendig har dødd der regjeringen og fagforeningene tvang dem til å arbeide i Covid-infiserte fabrikker, er den «nye normalen» for hundretusener av havnearbeidere på Vestkysten, postarbeidere, jernbanearbeidere, lærere og andre, som står overfor utløp av deres arbeidskontrakter, at det vil bli krav om endeløse oppofringer for å opprettholde nasjonal «enhet», mot USAs angivelige ytre fiender.
Marathon-arbeideren i Texas City, Texas, sa til WSWS: «For meg, når jeg ser på media og på uttalelsen fra Det hvite hus, da er det som en reprise av starten på Irak-krigen i 2003. I kjølvannet av 9/11 var det en enorm erosjon av rettigheter, under påskudd om «nasjonal sikkerhet». Når de nå begynner å bruke den typen språk, da ser det alltid ut til å bety at arbeiderklassen må ofre, for at styringsklassen bare kan fortsette å bli rikere.»
Oljearbeidere, kullgruvearbeidere og andre energiarbeidere har en lang historie for å motsette seg antistreiktiltak i krigstid og patriotisk hysteri, og for å slåss for deres livsnødvendigheter. Under den første verdenskrigen gjennomførte raffineriarbeidere ei bølge av spontanstreiker for høyere lønninger, forbedrede arbeidsbetingelser og trygghet på arbeidsplassen, ved fire av landets store raffinerier – fabrikken Standard Oil of New Jersey’s Bayonne, New Jersey, i 1915; Gulf Oil’s Port Arthur-raffineri i 1916; Magnolia Oil’s Beaumont-anlegg i 1919; og Jersey Standard’s Baton Rouge-anlegg i 1920, ifølge historikerne Tyler Priest og Michael Botson i deres essay «Bucking the Odds: Organized Labor in Gulf Coast Oil Refining» – ‘Opp mot overmakten: Organiserte arbeidere i rafineriindustrien langs Gulf-kysten’
I september 1945 gjennomførte oljearbeidere, svarte, hvite og meksikanske immigranter, langs kysten mot Mexico-gulfen en industridekkende streik mot selskapenes forlangender om å opprettholde produksjonsnivået i krigstid, samtidig som de kuttet lønningene. Selv om den andre verdenskrigen var avsluttet to måneder tidligere, sa president Harry S. Truman at streiken truet «nasjonal sikkerhet» og han beordret den amerikanske marinen til å ta kontroll over raffineriene. Dagen etter beordret fagforeningsledere 43 000 streikende tilbake til arbeid med en regjeringsmeglet lønnsheving på 18 prosent.
Disse militante og klassebevisste tradisjonene må nå inspirere den nåværende generasjonen oljearbeidere. Men situasjonen i dag er særdeles annerledes enn den var i første halvdel av 1900-tallet. Den amerikanske styringsklassens villighet til å gi fra seg visse innrømmelser i bytte mot «arbeidsfred» tok for lenge siden slutt.
Dersom oljearbeidere skulle vinne en lønnsøkning på 15 eller 18 prosent i dag, da ville aksjemarkedet krasje. Biden håndhever i dag ei grense for lønnsveksten på 3 prosent, som er en nedskjæring av reallønningene, samtidig han bruker USW som en politistyrke i arbeidslivet, for å blokkere streikeaksjoner som kan oppmuntre til en langt bredere bevegelse av arbeiderklassen, og forkludre mobiliseringen for en tredje verdenskrig.
Kampen oljearbeidere står overfor i dag reiser kritisk viktige politiske utfordringer. De slåss ikke bare mot oljebossene, men mot den amerikanske regjeringen selv. Kampen for arbeiderklassens mest grunnleggende behov, medregnet anstendige lønninger, er knyttet til en kamp mot krig og sløsingen med menneskeliv og finansielle ressurser.
For å gjøre det må arbeiderne ta gjennomføringen av kampen ut av hendene på de prokapitalistiske og pro-krig-orienterte USW-funksjonærene, og utvide Oljearbeidernes Grunnplankomité – Oil Workers Rank-and-File Committee (OWRFC) – for å avvise knefallavtalen og forberede for en landsdekkende streik for å forsvare deres liv og levebrød.
Men kampen for å motarbeide kapitalistutbytting må kombineres med byggingen av en mektig internasjonal antikrigbevegelse, basert på arbeiderklassen og forpliktet til en kamp mot krigens kilde: Det kapitalistiske profittsystemet.