Med det internasjonale oppsvinget av omikron har kapitalistregjeringer rundt om i verden i tiltakende grad gitt avkall på enhver påstand om å forsøke å begrense det dødelige viruset, eller engang å dempe dets verste innvirkninger. Mer og mer er deres åpent uttalte politikk å tillate massiv infeksjon i overskuelig framtid, som betyr kontinuerlige globale bølger av sykdom og død, uten sidestykke annet enn i krigstid.
Endringen i verdenssituasjonen finner et av sine skarpeste uttrykk i de landene som tidligere med suksess implementerte folkehelsetiltak for å undertrykke smitteoverføringen, men som siden har gått over til programmet å «leve med viruset».
Australia er et klart eksempel. Under pandemiens to første år, fram til 15. desember i fjor, var det totalt bare 235 000 infeksjonstilfeller. I løpet av de fem-og-ei-halv ukene siden har det vært bekreftet 1,9 millioner infeksjonstilfeller, i et land med en befolkning på 25 millioner.
Inntil slutten av juli i fjor, dvs. omtrent de 18 første månedene av Covid-krisen, var det totale antallet infeksjoner 32 000. Nå er de offisielle daglige tilfellene to eller tre ganger så mange, der antallet pendler mellom 70 000 og 100 000. Med den ukontrollerte overføringen advarer epidemiologer for at det reelle antallet tilfeller kan være flere ganger høyere.
Viruset er utbredt i de største delstatene, New South Wales (NSW) og Victoria, med offisielle embetsfunksjonærer som erklærer at alle sannsynligvis har Covid, eller vil bli utsatt for det. Endringen er imidlertid sterkest i de delstatene som tidligere hadde liten eller ingen overføring. Queensland, for eksempel, med en befolkning på fem millioner, registrerte litt over 2 000 tilfeller under hele pandemien fram til midten av desember, og syv dødsfall. I løpet av de seks siste ukene har delstaten registrert mer enn 300 000 infeksjoner, og 88 dødsfall.
Det stigende tallet av døde er et nasjonalt fenomen, og tilbakeviser regjeringspåstander om at omikron er «mild», og at alvorlig sykdom og død har blitt «frakoblet» fra infeksjonstallene. I løpet av årets tre første uker har det vært mer enn 800 dødsfall, mot 2 200 for de to foregående årene, og samtidig advarer leger for at disse tragediene bare er en forsmak på det som kommer.
I likhet med deres motstykker internasjonalt presenterer Australias føderale og delstatlige myndigheter dødstallene som uunngåelige, og omikrons voldsomme spredning nesten som et fenomen bestemt fra oven, som ikke de har noen kontroll over. Formålet er å dekke over det faktum at den nåværende katastrofen er resultat av deres avvikling av grunnleggende folkehelsetiltak, for å legge forholdene til rette for en ubehindret profittgenerering.
I Australia er ikke nytteverdien av folkehelsetiltakene et teoretisk spørsmål. De lave tallene for infeksjoner og dødsofre de to første årene av pandemien, sammenlignet med katastrofene i Europa, USA og andre steder, var resultat av testing, kontaktsporing, isolering og nedstengningstiltak som hadde folkelig massestøtte.
Australske regjeringer implementerte ikke disse politiske retningslinjene av en velvillig bekymring for folkehelsen. I de tidligste stadiene av pandemien avviste de et vitenskapelig basert program for å forsøke å eliminere viruset, med den begrunnelse at det ville bli for «kostbart». Under intenst press fra arbeiderklassen, spesielt nøkkelseksjoner som helsetjenestepersonell og lærere, vedtok de imidlertid en politikk for «sterk undertrykking» under utbrudd.
Mens delstatsregjeringene motvillig utførte tiltakene, om enn forsinket og med ei rekke pro-business-unntak, lyktes undertrykkings- og nedstengningstiltakene gjentatte ganger i å stoppe virusutbrudd. Til tross for at det ikke var deres uttalte formål eliminerte disse tiltakene smitteoverføring minst én gang i hver av de australske jurisdiksjonene, tidvis over lengre perioder.
Ved midten av fjoråret grep selskapseliten og dens politiske representanter, som lenge hadde klaget over befolkningens «avhengighet av nedstengninger», til framveksten av deltavarianten for å hevde at de tidligere anvendte politiske retningslinjene ikke lenger var bærbare. I juli og august vedtok alle landets delstatsregjeringer, både fra Labor og Liberal-National-koalisjonen, en strategi for permanent oppheving av sikkerhetsrestriksjoner, basert på vilkårlige vaksineringsmål.
Regjeringene ignorerte advarslene fra epidemiologer om at inokulering, så kritisk nødvendig som den er, ikke aleine kan få slutt på pandemien. De tok råd fra business, ikke fra folkehelseekspertisen, oppsummert i et brev fra 80 av verdens største konserner, omtalt av Financial Times, som erklærte at Australia måtte «åpne opp».
Med denne «gjenåpningen» allerede underveis responderte den australske styringseliten på framveksten av omikron med fryd. Mindre enn ei uke etter at den nye varianten ble identifisert i et sørafrikansk laboratorium, erklærte Paul Kelly, Australias øverste medisinske embetsrepresentant, som brannmannen som ble brannstifter, at massespredningen av omikron ville bli hans «julegave nummer én».
Med den nye varianten allerede sirkulerende i samfunnet holdt NSW-regjeringen 15. desember en «Frihetsdag», og oppmuntret til masseoppmøte på nattklubber og andre superspredereventer og opphevet alle restriksjoner, også innendørs bruk av munnbind. Victorias Labor-regjering vedtok tisvarende retningslinjer, mens delstatene og territoriene med null Covid åpnet deres grenser, og bokstavelig talt ønsket omikron velkommen inn.
Regjeringenes påstander om at dette ville innlede en ny æra av «frihet» og en «retur til det normale» står avslørt som de løgnaktige begrunnelsene for en massiv sosial forbrytelse mot befolkningen. Testsystemet, dominert av private selskaper som hadde fått enorme statlige subsidier, brøyt sammen i løpet av få uker. Sykehusene er nå inne i deres verste krise på 100 år. Pasienter med kreft og livstruende hjertesykdommer får allerede beskjed om at deres behandling er utsatt på ubestemt tid.
Kampen mot pandemien antar stadig mer direkte form av en klassekamp.
De desperate advarslene fra helsetjenestearbeidere om sykehussystemets kollaps blir avfeid som «alarm-hetsing». Statsminister Scott Morrison erklærte i forrige uke at smitteoverføringen på arbeidsplasser er så stor at 10 prosent av hele den nasjonale arbeidsstyrken til enhver tid kan være permittert. Den offisielle responsen er å tvinge arbeidere som har blitt utsatt for viruset og kan være smittet, til å forbli i arbeid.
Morrison advarte om at fjernundervisning vil legge til ytterligere «fravær av fem prosent av arbeidsstyrken», så skolene må derfor åpnes igjen ved slutten av denne måneden og tidlig neste, for å forsikre at foreldrene innfinner seg på deres farlige arbeidsplasser. NSW og Victoria samler allerede sammen en vikararbeidsstyrke, bestående av universitetsstudenter og sårbare pensjonerte lærere, i påvente av at tusenvis av lærerne vil bli sengeliggende med sykdom.
Det er massemotstand, uttrykt i utbredt fiendtlighet mot gjenåpningen av skolene, og de første tilskyndelser til arbeidskamp og streikeaksjoner. Landets regjeringer og business-sjefer syter over vanlige menneskers forsøk på å innføre en «skygge-nedstengning», ved å isolere seg så mye de kan.
Oppsvinget har vist at kampen mot pandemien fordrer en kamp mot hele det politiske etablissementet, medregnet fagforeningene, som gjør alt hva de kan for å holde arbeidere i jobb og for å undertrykke opposisjon. Det må opprettes grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser for å slåss for tiltakene som trengs for å få slutt på smitteoverføringen, medregnet en umiddelbar nedstengning av ikke-essensiell industri, med full kompensasjon for berørte arbeidere og småbedrifter, og en nettbasert undervisning.
Utviklingstrekkene i Australia har internasjonal betydning, og demonstrerer at perioden med kapitalistregjeringer som forfølger en middelvei med skadebegrensende tiltak er over. New Zealand, ett av de få kapitalistlandene som faktisk vedtok en elimineringsstrategi, har nå forlatt den, der statsminister Jacinda Ardern erklærte at spredningen av omikron i landet er uunngåelig, selv før den nye varianten hadde kommet inn i samfunnet. Den svært vellykkede null-Covid-politikken i Kina blir uopphørlig fordømt og utskjelt av verdens regjeringer og selskapsmedier.
De australske erfaringene understreker det faktum at pandemien ikke kan bli brakt til opphør i ett enkelt land; at vaksinering aleine er utilstrekkelig for å stoppe smitteoverføring; og at folkehelsetiltakene, tidligere iverksatt og nå forlatt, er av avgjørende betydning.
Framfor alt demonstrerer erfaringene at kampen for eliminering av viruset fordrer en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, bevæpnet med vitenskapelig og politisk kunnskap. De nødvendige folkehelsetiltakene, medregnet nedstengning av ikke-essensiell industri, blir blokkert med den begrunnelse at de vil påvirke konsernprofitten. Det gjør det bare helt klart at kapitalismen må avskaffes, de store bankene og konsernene må settes under offentlig eierskap, og samfunnet må omorganiseres etter sosialistiske retningslinjer for å imøtekomme sosiale behov.