Chilenerne gikk søndag til valgurnene midt under en politisk krise preget av skarp klassepolarisering og en kortslutning av de parlamentariske mekanismene. Dét er betydningen av framveksten av fascistiske kandidaten José Antonio Kast på den ene siden, og på den andre muligheten for å komme til makten for pseudo-venstre stalinist-koalisjonen ledet av Gabriel Boric.
Sentrum-venstrepartiene som for tre tiår siden dominerte overgangen fra militærdiktaturet til sivilt styre, har nesten kollapset. I parlamentsvalget som ble avholdt 22. november, som sammenfalt med første runde av presidentutfordringen, vant verken høyrekoalisjonen eller den parlamentariske venstrekoalisjonen et flertall.
I parlamentets nedre kammer, Representantenes hus som har 155 seter, tapte den høyreorienterte
koalisjonen Chile Podemos Más [Chile kan mer] 19 seter. Høyrekoalisjonen La Unión Demócrata Independiente (UDI), opprettet av sivile medhjelpere av general Augusto Pinochets militærdiktatur, er i ferd med å forlate det synkende skipet for å gå over til Kasts fascistiske La Federación Social Cristiana (FSC), som vant 15 seter. El Partido de la Gente (PDG) [Folkepartiet], nylig opprettet av høyrepopulisten Franco Parisi – som ble nummer tre i presidentvalget, uten å ha satt sin fot i landet – vant seks seter.
Innen Den nye sosialpakten (tidligere Concertación de Partidos por la Democracia - CPD) tapte El Partido Demócrata Cristiano (PDC) [Det kristelige folkepartiet], El Partido Socialista de Chile (PS) og det sosialdemokratiske sentristiske El Partido Radical de Chile (PRD), henholdsvis 5, 6 og 4 seter hver. Disse plassene ble plukket opp av Boric og Chiles Kommunistpartis valgallianse Apruebo Dignidad, som økte deres parlamentsrepresentanter med 10 seter. Underhuset vil nå grovt sett bli delt på midten, med høyrekoalisjonen (53) og det fascistiske høyre (15) og PDG (6) på den ene siden, og på den andre den parlamentariske venstresiden (37) og pseudo-venstre (37), der de uavhengige representantene kan svinge begge veier.
Som et testament til hatet mot overgangspartiene vant Fabiola Campillai [engelsk tekst], en 36 år gammel arbeider fra et matforedlingsforetak, flere av velgernes stemmer enn noen annen individuell kandidat som stilte til valget. Campillai ble et symbol på politistatens brutalitet da spesialstyrkene kvelden 26. november 2019 avfyrte en tåregassbeholder i hennes ansikt, og forlot henne som død.
Den samme valgfiaskoen erfarte de gamle partiene i senatetsvalget, for 50 omstridte seter, med den samme splittelsen langs midten. I Chile kreves det to tredjedels flertall for å få vedtatt substansielle reformer, og en forfatningsdomstol overveier også å forpurre alle fundamentale endringer.
Stagnerende økonomisk vekst er forutsett for den kommende perioden, som bare vil utdype lavkonjunkturnivå-fattigdommen og den sosiale ulikheten. Dette er kombinert med en videreføring av den nåværende regjeringens kriminelt uaktsomme Covid-19-politikk, som allerede har forårsaket massedød og infeksjon. En parlamentarisk fastlåsning vil true med å forverre politiske og sosiale spenninger til et febernivå, som vil overgå dem som eksploderte til overflata i masseprotestene på slutten av 2019.
Det er under disse betingelsene den chilenske parlamentariske pseudo-venstresiden utøver en enorm bestrebelse, hjulpet av en mengde venstre-nasjonalistiske formasjoner, for å forhindre at arbeiderklassen og ungdommen trekker de nødvendige konklusjonene, og definitivt bryter med det borgerlige parlamentarisk demokratiet. Med appeller om «venstresidens enhet», og sågar det å få brakt sammen «demokratiske krefter», har de utøvd et maksimalt press for å sikre stemmer for
Boric i valgets andre runde den 19. desember.
I spissen for anslaget står det stalinistiske Kommunistpartiet (PCCh), som i Chiles historisk sett har vært den mest konservative organisasjonen som noen gang har dominert arbeiderbevegelsen. Partiet bar ansvar for de politiske teoriene som førte til den chilenske revolusjonens strategiske nederlag i årene fra 1970 til 1973 – to-trinns teorien om revolusjon, og det bankerotte konseptet om en «fredelig parlamentarisk vei til sosialisme» gjennom Folkefronter, basert på landets nasjonale eksepsjonalisme og oppfatningen at Chiles statsinstitusjoner, landets politi og væpnede styrker hadde en arv for å ville overholde demokratiske og konstitusjonelle normer. Ideen ble blåst i lufta av fascist-militærkuppet som styrtet Unidad Popular-regjeringen til Salvador Allende den 11. september 1973.
I dag framstår Kommunistpartiet som det borgerlige demokratiets vokter, der partilederen Guillermo Teillier hevder: «Boric er den eneste som i dag kan samle en bred bevegelse som vil lede Chiles befolkning for å forhindre nyfascismen anført av Sr. Kast fra å komme til makten, og her sier vi ham: Sr. Kast, du kommer ikke til å endre vår demokratiske prosess, du representerer det motsatte av hva vårt folk ønsker, og derfor, nei Sr. Kast, du vil ikke få gå fram.»
Manuel Cabieses Donoso er en annen slavisk forfekter av folkefrontismen. Cabieses, en 85-åring, er medstifter av Punto Final, et tidsskrift som spilte en viktig rolle i å desorientere masser av radikalisert ungdom i perioden fra 1965 fram til den 11. september 1973, da tidskriftet ble lagt ned og militærjuntaen forfulgte redaksjonen. Som alle latinamerikanske sentrister promoterer Cabieses samlingen av den såkalte «venstresiden». I åtte år anvendte hans tidsskrift revolusjonær og marxistisk klingende fraseologi for å promotere den reaksjonære ikke-proletariske politikken til de småborgerlige castroistiske, geriljaorienterte, maoistiske, og borgerlig-nasjonalistiske pabloistiske variantene.
Cabieses, som er ute av stand til å lære noenting og som heller ikke glemmer noenting, promoterer fortsatt i dag det samme politiske folkefront-perspektivet, og i oktober skrev han: «De demokratiske presidentkandidatene ... burde reise en antifascistisk front og besegle forpliktelsen til å forene seg, i andre valgrunde,» der han oppfordret Boric, kristelig-demokraten Jasna Provoste og Marco Enríquez-Ominami fra Partido Progresista (PRO) [Det progressive Partiet] til å danne «en eneste blokk for å stenge veien for fascismen», og for å beskytte den borgerlige konstitusjonelle konvensjonen som «dette århundrets viktigste demokratiske erobring».
De andre forfekterne for dette skadelige perspektivet er de pabloistiske og morenoist-revisjonistiske gruppene i Chile, som slavisk underordner seg fagforeningsbyråkratiet og stalinistene og pseudo-venstre-fronten Frente Amplio [Bred Front] som kontrollerer apparatet.
Uansett deres påstander om å være trotskister avviser alle av dem de grunnleggende trotskistiske
prinsippene, etter å ha brutt med Den fjerde internasjonale på 1950- og 1960-tallet, basert på forestillingene fremmet av Michel Pablo og hans argentinske disippel Nahuel Moreno om at ikke-proletariske klassekrefter vil kunne lede den sosialistiske revolusjonen, uten på forhånd å ha bygget partier av Bolsjevik-typen. De påstår at stalinister, sosialdemokrater, småborgerlige og borgerlige nasjonalister alle vil kunne bli «naturlige marxister»,, som respons på presset av de objektive begivenhetenes gang, for dermed å omgå nødvendigheten av å utvikle og utdanne marxistiske kadre som arbeiderklassens lederskap.
Pabloismen/morenoismen har i dens 70-årige eksistens sådd illusjoner i borgerlig-nasjonalistiske caudillos som Juan Domingo Perón [i Argentina] eller borgerlige reformister av typen Salvador Allende [i Chile]. Ideologien har svingt fra å støtte småborgerlig castroistisk geriljaorienteringer til å gå inn i folkefrontkoalisjoner med stalinister, alt av det med katastrofale resultater.
Hovedformålet for denne dypt pessimistiske bevegelsen har vært å få holdt arbeiderklassen i Latin-Amerika underordnet den borgerlige nasjonalismen og den kapitalistiske staten. På 1960- og 1970-tallet gjorde den det ved å presse radikaliserte studenter og unge arbeidere inn i geriljaorienterte grupperinger, som resulterte i den knusende likvideringen av tusenvis av modige og uselviske revolusjonære menn og kvinner, som gang på gang førte til blodige nederlag.
I dag er det ikke mindre enn fem pabloist/morenoistiske organisasjoner som opererer i Chile, beredt til å få skjøvet radikalisert ungdom inn i ei ny politisk blindgate. Dette inkluderer Internasjonale Arbeideres Bevegelse (MIT), den chilenske delen av den morenoistiske Internasjonale Arbeideres Liga – Fjerde Internasjonalen (LIT-CI); Det revolusjonære arbeiderpartiet (PTR), som tilhører den såkalte trotskistiske Fjerde Internasjonale-fraksjonen (FT-CI) ledet av Argentinas Sosialistiske arbeideres Parti; Sosialistiske Arbeideres Bevegelse (MST), den chilenske seksjonen av Internasjonale Arbeideres Enhet – Den fjerde internasjonale; Revolusjonære Arbeideres Strømning (COR), den chilenske delen av Tendensen for gjenoppbygging av Den fjerde internasjonale; og Revolusjonær Sosialisme, den chilenske seksjonen av Komitéen for en Arbeideres Internasjonale (CWI).
Det mest slående trekket ved deres linje er den selvtilfredshet de mønstrer i møte med det borgerlig styres ekstreme krise, og deres totale fraskriving av nødvendigheten av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, som derdmed nærer framveksten av fascistiske krefter. De insisterer alle på at Kast ikke representerer en trussel for fascisme, men bare er en autoritær reaksjon fra «det gamle regimet» og et forsvar av Pinochetista-konstitusjonen.
PTR hevder at Kast er en «Piñera nyladet», dvs. en Piñera med tørt krutt, og de insisterer på at han ikke er et fascistfenomen «siden vi ikke – enda – snakker om utplasseringen av (fascist-) sektorers kampavdelinger, for å knuse framveksten av arbeiderne og den revolusjonære venstresiden». MIT hevder at «til-og-med Kast i dag forsøker å gjøre et trekk i retning av sentrum, der han modererer en del av hans diskurs for å bestride ‘demokratiske’ sektorer av samfunnets avstemming.»
World Socialist Web Site bemerket ved begynnelsen av året at denne politiske tendensen sikter på å bedøve og politisk avvæpne arbeidere som står overfor en internasjonal trussel av fascistisk diktatur.
De argentinske morenoistene [engelsk tekst] bagatelliserte Trumps 6. januar-kuppforsøk og kom med den ekstraordinære påstanden at det borgerlige «etablissementet – fra Republikanerne og Demokratene til militæret … forente seg mot Trump og det ytre høyre», der de antydet at disse kontrarevolusjonære krigsforbryterne på en eller annen måte kunne spille en progressiv rolle.
Morenoistene forsikrer at valgkoalisjonen Apruebo Dignidad i Chile også vender tilbake til fortiden. «Boric i dag representerer en annen type restaurering, som er gjenoppbyggingen av et sentrum-venstre, og en sosialdemokratisk vei for å forsikre styringsevne,» skriver Det revolusjonære arbeiderpartiet PTR.
Enda mer grov er MSTs oppfordring «til arbeiderne, folket, kvinnene, dissidentene, territoriene og urbefolningen om å stemme massivt for at Boric skal beseire Kast i andre valgrunde som et presserende og nødvendig skritt,» der de feilaktig hevder at «et nederlag for Kast er et obligatorisk skritt for å få slutt på konstitusjonen og Pinochetista-modellen, for politiske fangers frihet, demilitariseringen av landet, slutten på undertrykkingen og oppløsningen av caribiñeros og for Mapuche-folkets selvbestemmelse.»
MIT går så langt som til å promotere valgalliansen Apruebo Dignidads angivelige «reformprogram med flere progressive punkter, som kommer fra den sosiale og folkelige bevegelsen: Slutten av AFP-ene, økningen av pensjoner, forkortingen av arbeidsdagen, retten til abort,» der de rett nok «beklager at de forhandler med big business og respekterer gjeldende institusjonelle rammeverk.» Ikke desto mindre konkluderer MIT med at «en seier for Boric kan generere en større sosial bevegelse for å presse regjeringen til å oppfylle dens løfter og vinne flere vinninger for arbeiderklassen, til tross for PCs og FAs strategi.»
Morenoistenes oppfordringer til enhet og mobilisering av «arbeidere, fagforeninger, koordinatorer og sosiale bevegelser, kvinner og dissidenter, sosiale og territorielle organisasjoner, slektningene og organisasjonene for fanger, og for menneskerettigheter» osv., osv., er et forsøk på å gjenopplive en epoke der middelklassens protestpolitikk dominerte, når den nå for lengst er død og begravet.
Morenoistene utarbeider ikke bare en feilaktig vurdering av den nåværende politiske perioden, men de forsøker bevisst å lulle arbeiderklassen inn i en falsk følelse av trygghet. Deres mål er å opprettholde kapitaliststatens og det parlamentariske demokratiets tvangstrøye ved å så illusjoner i valgalliansen Apruebo Dignidad. Disse organisasjonene, i likhet med de gamle byråkratiske apparatene de sirkulerer i krets rundt, er organisk tilknyttet det forvitrende kapitalistiske nasjon-stat-systemet, og de har ingen som helst forbindelse til kampen for sosialisme.
I Chile, og internasjonalt, utgjør den nåværende krisen en reell trussel for fascisme og diktatur, så vel som en militær brannstorm, klimakatastrofer og pandemier, i tillegg til forverringen av sosial ulikhet og klassepolarisering. Den globalt mobile kapitalen, som dominerer hvert et hjørne av planeten, kan ikke reformeres, men må styrtes. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) legger grunnlaget for å bygge seksjoner av den revolusjonære bevegelsen i alle land og kontinenter, fullt bevisst på at de mest klassebevisste arbeiderne og de radikaliserte ungdommene vil bli trukket til organisasjonens ti-år-lange prinsipielle kamp for å tilrettelegge for arbeiderklassens uavhengige klasseinteresser, og bistå den til å oppnå sin egen frigjøring.