Et enormt trykk utøves på chilenske arbeidere og ungdommer for å stemme på Gabriel Boric fra valgfronten Apruebo Dignidad i andre runde av presidentvalget den 19. desember. Boric, som fikk 25,8 prosent av stemmene i første valgrunde i november, møter den fascistiske kandidaten José Antonio Kast, grunnlegger og partileder for Partido Republicano (PLR), som er kandidat for Den kristelig-sosiale fronten, Frente Social Cristiano (FSC), en valgsammenslutning av PLR og ytrehøyrepartiet Partido Conservador Cristiano (PCC), som fikk 27,9 prosent av stemmene i november.
Arbeiderklassen har all grunn til å være alarmert av den fascistiske høyresidens valgvekst i Chile. Kasts program for å kutte offentlige utgifter og sløye offentlig sektor, senke skatter for de superrike og opprette en politistat er rettet mot å få arbeiderklassen til å betale for chilensk kapitalismes krise, som har blitt utdypet av regjeringens kriminelt uaktsomme respons på Covid-19-pandemien de 18 siste månedene.
Det har vært en vedvarende propagandakampanje for å selge koalisjon av Frente Amplio og Chiles Kommunistparti (PCCh) som et «radikalt venstre»-alternativ til høyresiden. Det er den overhodet ikke. Boric, en radikal universitetsstudentleder fra utdanningsprotestene i 2011, har siden 2014 sittet i Kongressens nedre kammer. Der inngikk han i 2019 beryktet i samtaler om nasjonal enhet, med den nåværende høyreregjeringen til president Sebastian Piñera, for å avverge massive antikapitalistiske demonstrasjoner. Samtidig som Kommunistpartiets historikk er mye lenger og langt mer sammensatt, er PCCh i dag et tvers igjennom borgerlig parti.
Frente Amplio tar modell av den spanske pseudo-venstre-gruppa Podemos, og regjeringen den i 2020 dannet med Spanias Sosialistiske Arbeiderparti (PSOE). Mens det i Chile var det den høyreorienterte milliardæren president Piñera som lot Covid-19 rase gjennom arbeiderklassens nabolag, var det i Spania koalisjonsregjeringen av Podemos og PSOE. Under deres tilsyn ble det registrert 88 000 Covid-19-dødsfall og mer enn 5,1 millioner infeksjoner, der det falskt benevnte venstreregimet holdt ikke-essensielle næringsvirksomheter åpne. Koalisjonensregjeringen har også bevisst bagatellisert den voksende faren for fascistiske militærkonspirasjoner for å styrte regjeringen, samtidig som den slår ned på streikebølga som feier over landet.
Chiles parlamentariske opposisjon, som er desperat etter å få klamret til seg litt politisk makt, har stilt opp for Boric. Fra Kristeligdemokratene, Partido Demócrata Cristiano (PDC), til sosialdemokratene i Partido Socialista de Chile (PS) slår de kynisk på alarmklokkene over Kasts framvekst.
«Jeg vil stemme på Gabriel Boric,» sa Kristelig-demokratenes presidentkandidat Yasna Provoste dagen etter tapet i valgets første runde. «José Antonio Kast representerer reverseringen av alle framskritt, og den alvorlige risikoen for å kaste landet ut i ei ny voldsbølge ...»
Det å støtte Boric «er hva enhver demokrat ville gjøre i dag, enten det er en liberal-demokrat, en høyre-demokrat, en sentrum-venstre-demokrat eller en venstreorientert demokrat. Det som står på spill i dag er demokratiet, det som står på spill i dag er respekten for menneskerettighetene,» argumenterte senator Guido Girardi fra Partiet for Demokrati, Partido por la Democracia (PPD). Hans bemerkningene ble gjentatt av Ricardo Lagos (PPD), Álvaro Elizalde (PS), Jaime Naranjo (PPD) og andre dinosaurer fra den tidligere regjerende sentrum-venstre-koalisjonen.
Men alikevel støttet de alle i løpet av de tre siste årene stilltiende Kasts korstog for lov-og-orden, da Piñera oppnådde parlamentarisk godkjenning for nøkkelaspekter av hans plattform for å iversette undertrykking mot de den gang pågående sosiale protestene, og mot innvandrere og urbefolkningen.
Kast har heller ikke falt ned fra himmelen. Han var mangeårig kongressmedlem for det ekstreme høyrepartiet Uavhengig Demokratisk Union, Unión Demócrata Independiente (UDI), et parti som er nært tilknyttet general Augusto Pinochets fascist-militære diktatur. I likhet med Pinochets sivile håndlangere fra en tidligere periode, utdannet fra University of Chicago og Harvard, ble også det parlamentariske sentrum-venstre etter diktaturet innsatt av imperialismen, i en politisk situasjon på 1980-tallet som var full av uroligheter. Da arbeiderklassens kamper i det tiåret brøt ut, som respons på en dyp resesjon og blodig militær undertrykking, kanaliserte denne politiske sentrum-venstre-opposisjonen det gryende opprøret inn bak oppfordringer om en tilbakevending til parlamentarisk demokrati, der den fascistiske militær-sivile alliansen ble etterlatt intakt.
Den største frykten for den «fornyede» venstresiden og det stalinistiske Kommunistpartiet (PCCh) var en retur til de revolusjonære kampene fra perioden 1970 til 1973, da spørsmålet om doble maktstrukturer ble skarpt reist i Chile. Mer enn et tiår hadde gått siden Salvador Allendes Folkefront-regjering, valgfronten Unidad Popular (UP), med suksess tøylet inn grunnplankomitéene, Industribeltene og andre av proletariatets organiseringsorganer i forkant av statskuppet den 11. september i 1973, som var støttet og finansiert av amerikansk imperialisme.
Deres viktigste ideologiske våpen var den stalinistiske teorien om en to-trinns revolusjon, og det bankerotte konseptet om en «fredelig parlamentarisk vei til sosialisme» gjennom Folkefronter – som begge deler avvæpnet arbeiderklassen og forhindret dens mobilisering i det avgjørende øyeblikket. En del av denne ideologien var deres promotering av nasjonal eksepsjonalisme, med påstander at Chiles statsinstitusjoner, landets politi og væpnede styrker, alle hadde en arv av overholdelse av demokratiske og konstitusjonelle normer.
Disse villederne var i stand til effektivt å lamme arbeiderklassens politiske aksjoner, på grunn av deres dominans over arbeiderbevegelsen på 1970-tallet, og fordi det ikke eksisterte noe parti av Bolsjevik-typen som kunne besørge politisk lederskap.
Under påvirkningen av pabloistisk revisjonisme og dens påstand at den cubanske revolusjonen i 1959 beviste at sosialistisk revolusjon kunne gjennomføres gjennom «sløve instrumenter», dvs. småborgerlige nasjonalistiske geriljabevegelser, uten deltagelse av arbeiderklassen eller under lederskap av et bevisst marxistisk fortropp-parti, hadde den chilenske seksjonen av Den fjerde internasjonale forlatt marxismen og sent på 1960-tallet likvidert seg inn i den geriljaorienterte Revolusjonære venstrebevegelsen MIR – Movimiento de Izquierda Revolucionaria.
Overgangen fra diktatur til sivilt styre på slutten av 1980-tallet ble bevisst realisert uten engang å berøre pilarene til Pinochetismo – amnestiloven som beskytter militæret mot rettsforfølgelse, den autoritære grunnloven, autonomien til det væpnede politiet Carabineros og landets væpnede styrker, den subsidiære staten og ekstrem sosial ulikhet. Stalinistene, som forble i den parlamentariske periferien, men opprettholdt deres posisjoner i fagforeningsapparatene, begrenset seg til borgerlige krav om å revidere Pinochet-konstitusjonen og å «demokratisere» statsapparatet.
Det er under de nåværende betingelsene av en fornyet revolusjonær periode at borgerskapet er avhengig av pseudo-venstre-siden for å spille rollen til den gamle og dypt foraktede politiske kasten som oppsto for tre tiår siden, i overgangen fra militært til sivilt styre, og Unidad Popular (UP) fra en tidligere periode.
Valgalliansen Apruebo Dignidad er, som alle disse tidligere permutasjonene, avhengig av og tilknyttet kapitalismen, og er dedikert til opprettholdelsen av den kapitalistiske nasjon-staten.
«Vi forbereder oss på å være en regjering som besørger sikkerhet for endring, og bringer vårt land stabilitet. Bevisst på det øyeblikket vi gjennomgår, presenterer vi denne regjeringsplanen laget med den ytterste ansvarlighet», heter det i valgalliansens program. Lovnadene om stabilitet og ansvarlighet er rettet til chilenske og internasjonale investorer, og garanterer at de i maktposisjon vil være «budsjettansvarlige».
Hvorvidt den historisk svake, underdanige og virulent antikommunistiske chilenske kapitalistklassen kjøper deres program, er et annet spørsmål. Presidenten for næringslivsforbundet for industri og handel – Confederación de la Producción y del Comercio – reiste igjen bekymring for Kommunistpartiets deltakelse. I et forsøk på å bilegge enhver frykt, repliserte Boric: «Vi er pliktige til å snakke med alle og bringe alle sammen, og i den forstand må storselskaper ... bli del av denne transformasjonsprosessen.»
Den spesifikke funksjonen til denne valgfronten er å legge forhindringer i veien for en stadig mer opprørsk og militant arbeiderklasse, som uunngåelig vil komme i konflikt med styringsklassen og deres tjenere, midt under den verste globale kapitalistkrisen siden mellomkrigstiden.
Til tross for medias promotering av Boric som en «radikal venstreorientert», er valgalliansen Apruebo Dignidad, en koalisjon av grupperingen Frente Amplio og Kommunistpartiet, en del av landets pseudo-venstre, som har deres sosiale støttesgrunnlag i den øvre middelklassen – advokater, fagprofesjonelle, akademikere, funksjonærer fra det politiske apparatet og fagforeningsbyråkratiet, det øvre embetsverket og statsfunksjonærer, kunstnere og mediakjendiser. Valgfronten er dypt fiendtlig innstilt til den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, og er motstander av kampen for sosial likhet.
Det har tatt mindre enn to uker etter den første valgrunden for Apruebo Dignidad til å begynne å distansere seg fra valgløftene om å iverksette «transformative» endringer, over til en diskurs om lov-og-orden. Boric har, i et forsøk på å beile til sentrum-høyre, tatt opp alle av Kasts talepunkter om å være tøff på kriminalitet, og forsikret hans «urokkelige forpliktelser til å konfrontere narkotikasmugling, kriminalitet og få gjenopprette tryggheten i det offentlige rom ...»
World Socialist Web Site advarer for at en regjering ledet av pseudo-venstre/stalinistene vil arbeide for å immobilisere arbeiderklassens kamper. Basert på disse tendensenes historikk i Chile og internasjonalt, vil de pålegge enhver bevegelse mot kapitalismen tvangstrøyer, og på et visst tidspunkt utløse statlig undertrykking. Dette sviket mot massenes forventninger og ambisjoner vil bare tjene til å demoralisere dem, og ytterligere styrke de fascistiske og reaksjonære kreftene.
Arbeiderklassen kan bare forsvare seg gjennom å bygge et parti som er helt uavhengig av kapitalistklassen, basert på et internasjonalistisk revolusjonært program, innrettet på etableringen av arbeidermakt, avskaffelsen av kapitalisme og etableringen av et sosialistisk verdenssamfunn.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – er den eneste politiske organisasjonen som forsøker å organisere og forene arbeiderklassen internasjonalt i kampen mot kapitalistisk utbytting, fattigdom og krig. Dens mange tiår med kamp for å forsvare marxistiske og trotskistiske prinsipper legemliggjør en kolossal politisk erfaring, og er grunnlaget for et gjennomarbeidet perspektiv for å ruste arbeiderklassen for den nåværende revolusjonære epoken.
Det avgjørende strategiske spørsmålet i dag er byggingen av ICFI. Vi oppfordrer politisk bevisste arbeidere, intellektuelle og ungdommen i Chile, og internasjonalt, til å studere ICFIs perspektiv, Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon, og igangsette prosessen med å bygge en seksjon.