USAs president Biden erklærte rett ut på et CNN-arrangert event sist torsdag, et såkalt Town Hall-møte, at USA var forpliktet til å gå til krig mot Kina for å forsvare Taiwan. Uttalelsen er nok et provoserende trekk som undergraver grunnlaget for diplomatiske relasjoner mellom USA og Kina, og intensiverer de allerede akutte spenningene mellom de to landene.
Fra en tilhører i salen ble Biden spurt hva han ville gjøre for å holde tritt med Kina militært, og «kan du love å beskytte Taiwan», som han besvarte med å si: «Ja og ja». Han avviste antydningen om at Kina ville forbigå USA militært, der han erklærte at verden «vet vi har det mektigste militæret i verdenshistorien».
Anderson Cooper, eventets moderator, som åpenbart var inneforstått med at Bidens ubetingede militærstøtte for Taiwan representerer et fundamentalt skifte i amerikansk politisk orientering, forsøkte å få klargjort kommentarene, som førte til følgende utveksling:
Cooper: Så, sier du med det at USA ville komme til Taiwans forsvar dersom –
Biden: Ja.
Cooper: – Kina skulle angripe?
Biden: Ja, vi har en forpliktelse til å gjøre det.
Det hvite hus forsøkte deretter å bagatellisere kommentarene, og erklærte at Biden ikke kunngjorde noen politisk retningsendring. «Vi vil fortsette å støtte Taiwans selvforsvar, og vi vil fortsette å opponere mot enhver ensidig endring av rådende status quo,» ble det sagt.
Det var imidlertid ikke sånn at Biden ganske enkelt forsnakket seg. Som den mest senior av Demokratene i Senatets utenrikskomité gjennom 12 år er Biden fullstendig inneforstått med de diplomatiske implikasjonene og de potensielle farene av en utvetydig militærstøtte for Taiwan.
Etableringen av USAs diplomatiske relasjoner med Kina i 1979, etter president Nixons 1972-besøk i Beijing, hadde som premiss den såkalte Ett Kina-politikken, der Washington de facto anerkjente Beijing som den legitime regjeringen for hele Kina, medregnet Taiwan. USA brøt da de diplomatiske båndene og avsluttet sin militærpakt med Taipei, og trakk alle militærstyrker fra øya.
I mer enn 40 år har USAs politiske retningslinje overfor Taiwan vært styrt av loven Taiwan Relations Act, som har ligget til grunn for Washingtons besørgning av forsvarsvåpen til Taipei, og som advarte Beijing mot enhver invasjon av øya. Samtidig garanterte den imidlertid ikke militærstøtte for Taiwan i tilfelle krig med Kina, i den politiske orienteringen som har vært beskrevet som «strategisk tvetydighet» [‘strategic ambiguity’].
Denne «strategiske tvetydigheten» hadde ikke bare som siktemål å tøyle inn Beijing, men også å avskrekke Taipei fra enhver erklæring av formell uavhengighet fra Kina – et trekk som kunne utløse krig. Bidens kommentarer omvelter effektivt sett konseptet «strategisk tvetydighet», til fordel for den politisk retninglinja «strategisk klarhet» – en ubetinget forpliktelse til å gå til krig med Kina over Taiwan.
Bidens erklæring forrige uke etterfølger ei rekke tilsvarende kommentarer, som begynte med en uttalelse ved slutten av januar, kort tid etter at han tiltrådte embetet, da han bekreftet administrasjonens «bunnsolide» forpliktelse til Taiwan.
En midlertidig nasjonal sikkerhetsstrategisk veiledning [‘National Security Guidance’], utgitt ved begynnelsen av mars, erklærte at USA ville «støtte Taiwan, et ledende demokrati og en kritisk viktig partner for økonomi og sikkerhet, i tråd med lengestående amerikanske forpliktelser». Det å beskrive Taiwan som en «sikkerhetspartner» er et klart brudd på amerikanske forpliktelser gitt til Beijing, som anerkjente Taiwan som del av Kina.
Biden erklærte i august, kort etter at Kongressen godkjente administrasjonens første våpensalg til Taiwan, da han var under heftig kritikk på grunn av USA-fiaskoen i Afghanistan, at landet kunne holde alle sine forpliktelser. Der han uttalte seg til ABC News, erklærte han: «Vi gjorde en hellig forpliktelse til Artikkel 5, at dersom noen og enhver faktisk skulle invadere eller gå til handling mot våre NATO-allierte, da ville vi respondere. Samme med Japan, samme med Sør-Korea, samme med – Taiwan.»
Den klare implikasjonen av disse bemerkningene, som Det hvite hus også forsøkte å bagatellisere, var at Taiwan ville bli innvilget den samme militære forpliktelsen til å slåss sammen med dem, som formelle militærallierte som NATO, Japan og Sør-Korea.
Kina reagerte harmt på Bidens nyligste kommentarer. Zhang Jun, landets FN-ambassadør, tilbakeviste beskyldningene om «kinesisk aggresjon» mot Taiwan. «Vi er ikke bråkmakeren,» sa han. «Tvert imot, noen land – spesielt USA – går til farlige handlinger, og fører situasjonen i Taiwanstredet inn i en farlig retning. Det å dra Taiwan inn i en krig er definitivt i ingens interesse.»
Taiwan har raskt forflyttet seg til midt på scenen for USAs konfrontasjon med Kina, og har overskygget farlige tennpunkter som Korea-halvøya og Sør-Kina-havet. Biden-administrasjonen har skjøvet til side lengestående diplomatiske protokoller, og har etablert sterkere tilknytninger til Taiwan, har seilt amerikanske krigsskip gjennom det trange Taiwanstredet i provoserende «navigasjonsfrihet»-operasjoner, og har høstet støtte fra allierte som Storbritannia, for sin egging av Kina over Taiwan.
Bidens siste kommentarer finner sted midt under en debatt i strategiske og militære kretser om å skrote den politiske orienteringen «strategisk tvetydighet».
I en ytringskronikk publisert sist onsdag i Wall Street Journal gikk Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver, krigshisseren John Bolton, enda mye lenger. Han erklærte at Biden-administrasjonen ikke bare utvetydig måtte støtte Taiwan i enhver krig med Kina, men den burde bekrefte Taiwan som «et suverent, selvstyrt land», og derfor etablere formelle diplomatiske relasjoner. Han oppfordret til at Taiwan måtte inkluderes i Washingtons formelle og uformelle regionale militære allianser, inkludert gjennom en Øst-Asia Quad – bestående av Taiwan, Japan, Sør-Korea og USA – for å utfylle den eksisterende Quad, som består av Japan-India-Australia-USA.
Bolton er meget vel inneforstått med at å forvandle Taiwan til en amerikansk militæralliert, formelt eller uformelt, mot Kina, vil akselerere risikoene for krig betraktelig. Beijing vurderer Taiwan som en renegatprovins, og har advart for at ethvert trekk i retning av formell uavhengighet vil bli besvart med makt. Bidens handlinger, enn si Boltons politiske orienteringer, bare oppmuntrer det regjerende Demokratiske Progressive Partiets (DPP) pro-uavhengighetslinje i Taipei, til å gjøre nettopp det, og kaste regionen ut i en krise.
Alarmen i internasjonale styringskretser over en potensiell krig mellom USA og Kina er til å ta og føle på. Financial Times (FT) publiserte for eksempel på fredag en foruroliget lederartikkel med tittelen «For å unngå det neste atomvåpenkappløpet», etter nok én for mindre enn fjorten dager siden, under headingen «De akutte farene for en konflikt over Taiwan.»
Fredagens lederartikkel pekte på sjokket i juli innen amerikanske militærkretser, over Kinas testing av et sofistikert kjernefysisk hypersonisk missil. Med henvisning til Cuba-missilkrisen i 1962, som satte verden på randen av atomkrig, sendte FT en lam appell til Washington om å trekke seg tilbake fra et atomvåpenkappløp med Beijing, og «sette seg ned og samtale om våpen som kan ødelegge planeten.»
Men så langt fra å trekke seg tilbake akselererer Biden-administrasjonen hensynsløst den tiår-lange konfrontasjonen med Kina, som begynte med Obama-administrasjonen, som Biden var del av som visepresident. Bidens handlinger relatert Taiwan har karakter av å egge Kina til å ta det første skrittet i å utløse konflikt.
To sammenflettede faktorer ligger bak det amerikanske krigspådrivet: Amerikansk imperialismes historiske nedgang og frykten innen amerikanske styringskretser for at Kina skal kunne utfordre deres globale hegemoni; og den raskt utdypende økonomiske, sosiale og politiske krisen som oppsluker USA, og driver arbeiderklassen ut i kamp. Biden fortsetter den ondesinnede antiKina-propagandaen til Trump, og med det samme politiske siktemål: Det å projisere de enorme sosiale spenningene utad, mot «en utenlandsk fiende». Det logiske resultatet er krig.
Klassekampens gjenoppblomstring i USA – verdensimperialismens sentrum – peker også på virkemidlene for å få stoppet faren for en katastrofal atomkrig. Arbeidere i USA, Kina, på Taiwan og rundt om i verden, står alle overfor en felles fiende – styringsklassene og kapitalistsystemet som ofrer liv for profitt, ikke bare når det gjelder Covid-19-pandemien, men også hva angår krig. Den eneste måten å få slutt på pådrivet til krig er en forent kamp fra den internasjonale arbeiderklassen, på et sosialistisk program for å avskaffe profittsystemet, og dets oppsplitting av verden i rivaliserende nasjon-stater.