Etter hvert som Biden-administrasjonen trapper opp sin aggressive konfrontasjon med Kina blir Taiwan raskt det mest umiddelbare og farlige brennpunktet for krig mellom verdens to største økonomier – begge bestykket med atomvåpen.

Taiwans status har lenge vært svært omstridt, og potensielt eksplosiv. Spenningene over Taiwan var over fire tiår imidlertid stort sett håndtert og kontrollert, etter at USA og Kina i 1979 etablerte diplomatiske relasjoner, og var innesluttet innen rammeverket av delikat balanserte ordninger.

Fra og med Trump-administrasjonen har disse avtalene, diplomatiske protokollene og den stilltiende forståelsen, i økende grad blitt revet fra hverandre – en prosess som Biden framskynder. Det mest flagrante trinnet hittil var den provoserende lekkasjen denne måneden, via Wall Street Journal, som opplyste at amerikanske spesialstyrker i mer enn et år har trent tropper på Taiwan.

Alle amerikanske militære styrker ble i 1979 trukket ut fra Taiwan, som del av USAs overenskomster med Kina, de diplomatiske relasjonene ble brutt og USA avsluttet militærtraktaten med Taipei. Stasjonering av amerikanske tropper på Taiwan nå er et flagrant brudd på det som har vært status quo over flere tiår, og reiser spørsmål ved grunnlaget for diplomatiske relasjoner mellom USA og Kina.

For å forstå de store farene som Biden-administrasjonens bevisst inflammatoriske handlinger utgjør er det nødvendig å undersøke den historiske bakgrunnen. USA framstiller Taiwan som et blomstrende demokrati som konfronteres av en tiltakende kinesisk aggresjonstrussel, for å berettige sin truende militæroppbygging i regionen og opphetingen av dette følsomme tennpunktet.

Amerikansk imperialisme har reelt sett aldri hatt den aller minste bekymring for demokrati på Taiwan, eller for den del noe annet sted i regionen. Etter Japans nederlag i den andre verdenskrig i 1945 støttet USA utvidelsen av Chiang Kai-shek’s diktatoriske Kuomintang-regime (KMT) fra dets baser i det indre av landet til å regjere over hele øya. Den amerikanske marinen transporterte i oktober 1945 KMT-tropper til Taiwan, som hadde vært en japansk koloni etter Kinas nederlag i 1895-krigen mellom Kina og Japan.

Det brutale USA-støttede Kuomintang-regimet

KMT-administrasjonen under guvernør general Chen Yi var brutal fra starten av, der en forverrende økonomisk krise anstrengte relasjonene mellom lokale taiwanesere og nyankomne kinesere fra fastlandet. Skytingen av en sivil demonstrant den 28. februar 1947 utløste uroligheter over hele øya, som ble voldelig undertrykt av KMT-militæret. Estimater over antall drepte varierer fra 18 000 til 30 000.

Den brutale undertrykkingen på Taiwan var del av Chiang Kai-shek-regimets bredere krise, et regime som var gjennomsyret av korrupsjon. Det anvendte politistat-tiltak mot en voksende opposisjon, som inkluderte en streikebevegelse av arbeiderklassen, og det antente i 1947 på nytt en borgerkrig mot Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). I kjølvannet av KKPs seier i 1949 og med proklameringen av Folkerepublikken Kina, flyktet KMT og partiets supportere til Taiwan.

Masseutvandringen av rundt to millioner mennesker inkluderte KMT-lederskapet, soldater, embetsrepresentanter og de velstående forretningselitene. Kinas gull- og valutareserver, så vel som mange nasjonale kulturskatter, ble plyndret og brakt med over til Taiwan. KMT-regjeringen proklamert Taipei som midlertidige hovedstad i Republikken Kina (ROC), og erklærte at målet var å gjenerobre fastlandet.

Taiwan i dag, adskilt fra Kina, er skapt av amerikansk imperialisme. Etter utbruddet av Korea-krigen i 1950 plasserte dengang president Truman øya under US Navy’s syvende flåtes beskyttelse. KMT kunne bare med USAs støtte posere som en regjering-i-eksil for hele Kina. Kinas sete i FNs sikkerhetsråd ble med Washingtons støtte overført til ROC, og Taipei, ikke Beijing, ble anerkjent som Kinas hovedstad.

Akkurat som de støttet diktatoriske og autokratiske regimer i hele Asia, ga USA sin fulle og hele støtte til KMT-diktaturet da det i mai 1949 innførte krigsrett på Taiwan, som ble opprettholdt over nesten fire tiår, fram til 1987. KMT undertrykte brutalt all politisk motstand, i det som var kjent som Den hvite terror. Ifølge ett estimat innebar det fengsling eller henrettelse av 140 000 personer for påståtte antiKMT eller pro-kommunistiske sentimenter.

KMT-provokasjoner mot Beijing, med amerikansk støtte, inkludert en luft- og marineblokkade av den kinesiske kysten, var en konstant kilde til spenninger. Taipei kontrollerte, og fortsetter å kontrollere, ei rekke befestede holmer bare kilometer fra det kinesiske fastlandet og beliggende nært vesentlige kinesiske kystbyer.

To store kriser brøt ut på 1950-tallet. I august 1954 plasserte KMT titusenvis av tropper på øyene Matsu og Kinmen, og begynte å bygge militære installasjoner, som Kinas armé, Folkets frigjøringshær (PLA) besvarte med en arilleribeskytning av Kinmen. På krisens høydepunkt godkjente den amerikanske Kongressen bruk av militærmakt mot Kina, og Pentagon tok til orde for angrep med atomvåpen.

En krise nummer to i Taiwanstredet brøt ut i august 1958, etter artilleribeskytningen av Matsu og Kinmen og sammenstøt mellom KMT- og PLA-styrker nær øya Dongding Island. Sammenstøt som involverte luft- og sjøstridskrefter og artilleriutvekslinger vedvarte i tre måneder, og resulterte i hundrevis av døde på begge sider. USA forsterket KMT-militæret, eskorterte KMT-marinefartøyer til de beleirede holmene, og Pentagon hevdet igjen nødvendigheten av å bruke atomvåpen.

Den fiendtlige duelleringen mellom Kina og KMT-regimet på Taiwan, støttet militært av USA, fortsatte gjennom hele 1960-tallet.

Washingtons tilnærming til Beijing

USAs president Nixons besøk til Kina i februar 1972 markerte et vesentlig skifte i geopolitiske relasjoner. Besøket ble kunngjort året før, basert på hemmelige samtaler som Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger hadde ført med KKP-toppledere. Nixon og Kissinger kalkulerte at USA kunne utnytte splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen på begynnelsen av 1960-tallet og de skarpe spenningene mellom Moskva og Beijing, som omhandlet grensekonflikter, for å inngå en kvasi-allianse med Kina, mot Sovjetunionen.

Nixons møte med Kinas leder Mao Zedong og utgivelsen av deres felles overenskomst nedfelt i Shanghai-kommunikéet, banet vei for etableringen av diplomatiske relasjoner. Denne overenskomsten var et reaksjonært partnerskap, som innebar at KKP-regimet støttet høyreorienterte amerikanske allierte, som Pinochet-diktaturet i Chile og det undertrykkende iranske regimet til sjah Mohammad Reza Pahlavi. Pakten åpnet også døra for Kinas reintegrering inn i det kapitalistiske verdensmarkedet, som en billigarbeidsplattform.

Washingtons brå kuvending hadde vidtrekkende konsekvenser for KMT-diktaturet på Taiwan. Taiwans status var et sentralt tema i de langvarige forhandlingene som i 1979 til slutt førte til formelle diplomatiske bånd mellom USA og Kina. KKP insisterte på at USA måtte anerkjenne «Ett Kina», med Taiwan som en del av Kina, og avslutte deres militære og diplomatiske bånd til Taipei.

I Shanghai-kommunikéet erkjente USA: «Alle kinesere, på hver side av Taiwanstredet, fastholder at det bare er ett Kina, og at Taiwan er en del av Kina. De forente stater av Amerika’s regjering utfordrer ikke den posisjonen. Den bekrefter sin interesse for en fredelig løsning av Taiwan-spørsmålet, besørget av kineserne selv.» Videre bekreftet det «det ultimate mål om en tilbaketrekking av alle amerikanske styrker og militære installasjoner fra Taiwan».

I 1979, da diplomatiske bånd ble etablert, brøt Washington sine diplomatiske relasjoner med Taipei, trakk sine styrker tilbake og opphevet sin militærtraktat – effektivt sett, om enn ikke formelt – og anerkjente «Ett Kina» med KKP-regimet i Beijing som landets legitime regjering. Taipei hadde allerede i 1971 mistet ROCs representasjon i FN, da Beijing og Folkerepublikken Kina inntok plassen for Kina som permanent medlem av Sikkerhetsrådet – et trekk USA ikke blokkerte.

Den amerikanske Kongressen vedtok samtidig loven Taiwan Relations Act, som motsatte seg ethvert forsøk fra Beijings side for med makt å gjenforene Taiwan med fastlandet, som godkjente salg av «defensive» militære våpen til Taiwan, og etablerte institusjonen American Institute in Taiwan, der uoffisielle bånd kunne opprettholdes. Washington inntok en posisjon de kalte «strategic ambiguity» – «strategisk tvetydighet» – overfor en konflikt mellom Kina og Taiwan, det vil si at strategien ikke ga noen garanti for at USA skulle intervenere. Denne strategien var innrettet på å dempe både kinesisk aggresjon og provoserende handlinger fra Taiwans side.

Slutten på KMT-diktaturet

Gjennom 1960- og 1970-årene hjalp USA Taiwan økonomisk, med finansiell bistand, investeringer og tilgang til det amerikanske markedet, som bidro til øyas statsstøttede industrialisering. På 1970-tallet var Taiwan den raskest voksende økonomien i Asia, etter Japan. Med overgangen til globalisert produksjon fra slutten av 1970-tallet, ble Taiwan en av Asias vesentlige billigarbeidsplattformer. Taiwan, Hong Kong, Sør-Korea og Singapore – de fire asiatiske tigrene – ble framholdt som den nye modellen for økonomisk utvikling.

KMT-diktaturet var basert på en nasjonalt regulert økonomi, som var assosiert med korrupsjon som involverte KMT-kompiseri – «fastlandsfolk» [‘mainlanders’] – på bekostning av de opprinnelige taiwanske elitene. Under press fra USA begynte regimet på 1980-tallet å åpne opp økonomien, privatisere statseide selskaper, og eliminere økonomiske statsreguleringer – trekk som førte til en svekkelse av KMTs politiske støttebase.

Politisk opposisjon forble ulovlig under den rådende krigsrettstilstanden, men den ble i tiltakende grad mer uttalt, gjennom protester mot regimets antidemokratiske tiltak. Taiwans raske økonomiske ekspansjon førte også til en stor vekst av arbeiderklassen, som ble stadig mer militant og gjennomførte ei bølge av streiker med krav om forbedrede lønninger og arbeidsvilkår.

Som respons innrømmet KMT ei rekke begrensede demokratiske reformer. Den borgerlige politiske opposisjonen ledet av de opprinnelige taiwanske elitene var i 1986 i stand til å danne Det demokratiske progressive partiet (DPP), og året etter ble krigsretten opphevet på hovedøya Taiwan. De viktigste lovgivende organene – Det lovgivende Yuan og Nasjonalforsamlingen – hadde vært fylt opp av ikke-valgte KMT-representanter for provinser i fastlands-Kina, på grunnlag av fiksjonen at regjeringen fortsatt representerte hele Kina. I 1991 ble det avholdt et generalvalg for en reformert Nasjonalforsamling, og i 1992 for et reformert Lovgivende Yuan. Taiwans første direkte valg av president og visepresident ble avholdt i 1996.

Taiwans status, som er uløselig sammenflettet med relasjonene til fastlands-Kina, har i stigende grad dominert taiwansk politikk. Tidligere president Lee Teng-hui, som innledet de begrensede demokratiske reformene, var øyas første taiwansk-fødte president. Selv om han var KMT-medlem forsøkte han å promotere en taiwansk identitet, for å motvirke DPPs innflytelse og for å projisere Taiwan på den internasjonale scenen.

Lee utfordret i 1995 mangeårige amerikanske diplomatiske protokoller mot taiwanske embetsrepresentanters besøk på høyt nivå til USA, ved å godta en invitasjon fra Cornell University om å holde en tale om «Taiwans erfaring med demokratisering». Mens Clinton-administrasjonen avviste hans forespørsel om visum, støttet Kongressen besøket. Det fant sted, og framprovoserte en harm reaksjon fra Beijings side, som fordømte Lee som en «forræder» som forsøkte å splitte Kina.

KKP-regimet under Deng Xiaoping presset på sin side på for Taiwans gjenforening med fastlandet på grunnlag av formelen «Ett land, to systemer» – det vil si, Taiwan skulle få beholde en betydelig grad av autonomi i politikk, statsstrukturer og økonomi. Beijing var fiendtlig innstilt til ethvert forslag om at Taiwan kunne erklære formell uavhengighet, og betraktet Lees besøk i USA som et brudd på forpliktelsene inngått av Washington i 1979.

Besøket framprovoserte Den tredje Taiwanstred-krisen, i 1995 og 1996, og understreket farene ved de nåværende bevisste bruddene fra USAs side på landets arrangementer med Kina. Beijing kunngjorde missiltester og en oppbygging av militærstyrker i Fujian – den kinesiske fastlandsprovinsen tilgrensende Taiwan, over det smale stredet. Clinton-administrasjonen responderte med den største demonstrasjonen av militærmakt i Asia siden Vietnamkrigen, og utplasserte to hangarskip-angrepsgrupper til farvann nært Taiwan, og seilte den ene gjennom det smale Taiwanstredet. Beijing tok et skritt tilbake.

Polariseringen av taiwansk politikk mellom DPPs pro-uavhengighet og et KMT som er orientert mot Kina, er forankret i øyas økonomi. På den ene siden er mangelen på diplomatisk anerkjennelse en hindring for Taiwans inntreden i internasjonale organer, inkludert økonomiske institusjoner, som gjør økonomiske forbindelser og handelsrelasjoner vanskeligere. 2000-valget av den første DPP-presidenten, Chen Shui-bian, som promoterte større taiwansk autonomi, høynet spenningene med Beijing, som advarte for at de ville respondere med makt på enhver formell erklæring av taiwansk uavhengighet.

Den kapitalistiske restaureringen i Kina fra 1978 og framover, åpnet på den andre siden enorme økonomiske muligheter for taiwanske selskaper. Taiwansk business investerte i perioden fra 1991 til begynnelsen av 2020 $118 milliarder dollar i Kina, og verdien av handelen over sundet var i 2019 på $ 149,2 milliarder. KMT har forsøkt å tilrettelegge for relasjoner med Kina. Under KMT-president Ma Ying-jeou, som ble valgt i 2008, ble det åpnet en handelsavtale som innebar direkteflygninger og fraktforsendelser mellom Taiwan og Kina, med styrkede handelsforbindelser.

Det første møtet noensinne mellom taiwanske og kinesiske presidenter – Ma og Xi Jinping – fant sted i Singapore i2015. De unngikk med behendig forsiktighet enhver antydning om at to presidenter fra to land satte seg stevne, der de tiltale hverandre som «Mr.» og refererte til de «to kyster» i stedet for Folkerepublikken Kina og Republikken Kina. Begge holdt de seg til det som er kjent som 1992-konsensusen, der KKP og KMT er enige om at det er ett Kina, mens de fortsatt er uenige om hvem som regjerer landet.

USA høyner spenningene over Taiwan

Installeringen av Obama som president i 2009 markerte en skarp vending i retning konfrontasjon med Kina, som gjenspeilte Demokratenes kritikk av den forrige Bush-administrasjonen for å ignorere Asia mens den forfulgte kriger i Afghanistan og Midtøsten. Med «vippa til Asia» [‘pivot to Asia’], formelt kunngjort i 2011, startet Obama-administrasjonen en omfattende offensiv som hadde som mål å styrke USAs posisjon i Asia, undergrave Kina økonomisk og styrke USAs militære tilstedeværelse og allianser i hele regionen. Innen 2020 skulle 60 prosent av amerikanske marine- og luftkampressurser utplasseres i Det indiske hav-Stillehavet, i tråd med Pentagons strategi, kalt AirSea Battle, for krig med Kina.

Obama-administrasjonen oppildnet bevisst spenningene i Sør-Kinahavet ved å erklære at den hadde en «nasjonal interesse» i territorielle lavnivå-tvister mellom Kina og nabolandene. Administrasjonen gjorde ingen forsøk på å bilegge spenningen på den koreanske halvøya over Nord-Koreas atomprogrammer. Samtidig styrte Obama imidlertid unna å få stabilisert status quo over Taiwan, i erkjennelse av øyas sentrale sammenheng i USAs relasjon til Kina og de potensielt eksplosive konsekvensene.

Trump hadde ingen slike betenkeligheter. Allerede før hans formelle innvielse mottok Trump provoserende en telefonoppringning fra Taiwans nåværende DPP-president Tsai Ing-wen, som hadde tiltrådt ved midten av 2016. Telefonsamtalen, som nominelt skulle være for å gratulere Trump med valget, brøt de etablerte protokollene.

I et intervju med Fox News, i desember 2016, varslet Trump også Beijing indirekte, der han bekjentgjorde: «Jeg vet ikke hvorfor vi skal være bundet av en Ett-Kina-politikk, med mindre vi inngår en avtale med Kina som også har med andre ting å gjøre, deriblant handel.» Uttalelsen forvandlet effektivt sett «Ett Kina»-politikken fra å være grunnlaget for relasjonene mellom USA og Kina, til en forhandlingsbrikke i den økonomisk handelskrigføringen Trump skulle slippe løs.

Trump-administrasjonen inkluderte ei rekke topprepresentanter som hadde lengestående bånd til Taiwan, og var dypt fiendtlig innstilte mot Kina, deriblant hans første stabssjef Reince Priebus og Peter Navarro, hans handelsrådgiver i Det hvite hus. Under Trump økte USA våpensalget til Taiwan, økte antallet amerikanske krigsskip som seilte gjennom Taiwanstredet, støttet den taiwanske presidenten Tsais antiKina-holdning, og økte kontakten mellom amerikanske og taiwanske embetsrepresentanter – alt til tross for kinesiske innvendinger. Helseminister Alex Azar ble i august 2020 den høyest rangerte amerikanske embetsrepresentanten på offisielt besøkt til Taiwan siden 1979.

Trumps bevisste og provoserende oppildning av saksanliggendet Taiwan høynet sterkt krigsfaren. Mens amerikansk propaganda ustanselig advarer om potensiell «kinesisk aggresjon» avslørte den nylig utgitte boka Peril, forfattet av Bob Woodward og Robert Costa, at general Mark Milley, styreleder for de væpnede styrkers fellesstab, så seg tvunget til å ty til ekstraordinære skritt for å motvirke Trumps bestrebelser for å utløse en krig med Kina, som del av hans forsøk på å velte det påførte valgnederlaget.

Biden-administrasjonen har langt fra forsøkt å gjenopprette relasjonene med Kina, og har derimot ytterligere forsterket spenningene, blant annet over Taiwan. Biden signaliserte hans intensjoner om å utvikle nære relasjoner med Taiwan ved å være den første presidenten som inviterte Hsiao Bi-Khim, Taiwans de facto ambassadør til Washington, til å delta på hans innvielse. Under Trump-administrasjonens siste dager hadde utenriksminister Mike Pompeo kunngjort at han ville heve alle begrensninger på kontakter mellom amerikanske og taiwanske embetsrepresentanter, sivile og militære, på alle nivåer. Biden-administrasjonen har videreført denne politikken, med noen mindre modifiseringer. Med Bidens velsignelse besøkte i juni ei gruppe amerikanske senatorer Taiwan, nominelt for å kunngjøre en donering av Covid-19-vaksiner.

Amerikanske militære og økonomiske trusler

Striden mellom Kina og USA over Taiwan handler ikke ganske enkelt om diplomatisk protokoll. Styrkingen av USAs bånd til Taiwan utgjør klare trusler mot Kina – strategiske og økonomiske. Den hemmelige utplasseringen av amerikanske spesialstyrkeinstruktører til Taiwan sammenfaller med en mer faretruende mulighet, avslørt av det japanske nyhetsbyrået Nikkei, om at USA hadde oppe til vurdering å utplassere offensive mellomdistansemissiler i Asia, blant annet på Taiwan.

Øya Taiwan ligger ikke bare strategisk nært det kinesiske fastlandet, men utgjør en del av den første øykjeden, som strekker seg fra Japan til Filippinene, som amerikanske strategiske planleggere anser som avgjørende for å få innesluttet kinesiske marinestyrker i tilfelle krig. Under Korea-krigen uttalte general Douglas MacArthur at Taiwan var «et usenkbart hangarskip» som var i stand til å projisere amerikansk makt langs Kinas kyst, i en inneslutningsstrategi.

Økonomisk er Taiwan hjemstavn for konsernet Taiwan Semiconductor Manufacturing Company (TSMC), som står for 55 prosent av all internasjonal produksjon av halvlederbrikker – data chips – og massive 90 prosent av de mest avanserte chips som kreves for både industriell og militær anvendelse. Trump har allerede påført den kinesiske teknologigiganten Huawei et massivt slag ved å presse TSMC til å slutte å forsyne dem med chips.

I amerikanske militærkretser pågår en intens diskusjon om faren for krig med Kina over Taiwan. Admiral Phil Davidson – da avtroppende sjef for marinekommandoen US Indo-Pacific Command, som ville være i frontlinja for enhver konflikt med Kina – advarte i mars for at USA kunne befinne seg i krig med Kina innen mindre enn seks år, og forespurte Kongressen om en enorm økning av kommandoens budsjett. Davidson og andre har pekt på kinesiske framskritt innen militærteknologi, og har oppfordret til en raskere utvikling av nye våpensystemer for bruk i en konflikt med Kina.

Bak krigspådrivet mot Kina fra amerikansk imperialismes side, står både frykten i Washington for at USA blir innhentet og forbigått økonomisk, og den dype politiske og sosiale krisen på hjemmebane. Midt under enorme sosiale spenninger og voksende kamper fra den amerikanske arbeiderklassen, kunne styringsklassen ty til krig som et virkemiddel for å avlede sosiale spenninger utad mot en ekstern fiende, og samtidig reversere sin historiske nedgang og få gjenskapt det regionale og globale hegemoni den oppnådde etter andre verdenskrig.

For alle påstandene om at Kina vurderer en invasjon av Taiwan, utfordrer og oppildner USA – ved å undergrave Ett-Kina-politikken, med den trinnvise styrkingen av bånd til Taipei, og med integrereringen av øya inn i amerikanske krigsplaner – Beijing til å foreta militære grep. Enhver krig mellom verdens to største økonomier, begge bestykket med atomvåpen, ville være katastrofal for arbeiderklassen i Kina, Taiwan, USA og verden forøvrig.

De stigende spenningene over Taiwan må tas som et seriøst opprop til handling, av arbeidere og unge mennesker rundt om i verden, for å bygge en internasjonal antikrigbevegelse av arbeiderklassen, basert på et sosialistisk perspektiv, for å få slutt på kapitalistsystemet som er rotårsaken til krig.