New York Times publiserte søndag en lederartikkel med tittelen «6. januar var verre enn vi visste,» basert på nylige avsløringer av Trumps plan om å velte 2020-valgresultatene. Åpningsavsnittet i den redaksjonelle lederartikkelen erklærer: «Uansett hvor skremmende opptøyene i US Capitol den 6. januar var, nå vet vi at det var langt verre.»

Lederen er basert på, og kommer mindre enn to uker etter utgivelsen av Peril, den nye boka til Washington Post-journalistene Bob Woodward og Robert Costa, som dokumenterer uttalelsene fra amerikanske kongressmedlemmer og militære embetsfunksjonærer på høyt nivå, om at den 6. januar var et fullskala kuppforsøk.

I følge Peril var den 6. januar «et planlagt, koordinert og synkronisert angrep på selve kjernen av det amerikanske demokratiet, designet for å velte regjeringen». Det var «forræderi», med ord som Woodward og Costa tilskriver general Mark Milley, og et forsøk på «fascistovertakelse av landet», med ord som tilskrives Adam Smith, styreleder for Husets komité for de væpnede styrker.

Det demokratiske partiet og New York Times har i syv måneder jobbet for å kloroformere offentligheten om 6. januar-hendelsene. Med utgivelsen av boka til Woodward og Costa har virkeligheten om det som fant sted imidlertid blitt umulig å benekte.

Uttalelsen fra Times om at 6. januar-hendelsene var «langt verre» enn «hva de syntes på tidspunktet», utgjør en underhånden erkjennelse av falskneriet i deres egne bestrebelser for å bagatellisere Trumps kuppforsøk den 6. januar. Nei, 6. januar-hendelsene var ikke verre enn hva New York Times visste; de var verre enn hva Times var beredt til offentlig å innrømme.

Detaljene i Woodwards narrativ kom ikke som noen overraskelse på World Socialist Web Site, som i detalj hadde advart om konspirasjonen, som den utfoldet seg.

World Socialist Web Siteskrev den 24. september: «USAs presidentvalgkampanje transformeres til et statskupp av Donald Trump, som har erklært at han ikke vil godta resultatene av en avstemming som går ham imot.» I uttalelsen står det: «Trump driver ikke en valgkamp. Han setter i verk et komplott for å etablere et presidentdiktatur.»

WSWS fortsatte disse advarslene helt fram til valget. Tolv timer før 6. januar-oppstanden advarte WSWS om «president Donald Trumps pågående bestrebelse for å iscenesette et coup d’état, nulle valgresultatene og opprette et presidentdiktatur».

Det er hinsides troverdig, faktisk helt umulig, å godta at Times, med avisas utallige tilknytninger til statsapparatet, var uvitende om omfanget av Trumps komplott.

Det er to konspirasjoner som omgir 6. januar-hendelsene. Den første var Trumps konspirasjon for å omvelte Konstitusjonen og installere seg selv som diktator. Det andre er den pågående bestrebelsen for å nedtone og dekke over betydningen av kuppkomplottet, og skjerme konspiratørene for rettsforfølgelse.

Selv etter å ha innrømmet alvoret i 6. januar-hendelsene viderefører Times tildekkingen og utvikler et narrativ der Trumps komplott er redusert til tekniske juridiske detaljer. Times presenterer den dagens hendelser som resultat av mangler i Amerikas valglover, i motsetning til en fullskala bestrebelse fra Trump for å bruke krefter lojale til ham – både utenfor og innen staten – for voldelig å styrte Kongressen og etablere et diktatur.

Times skriver,

Landet var timer unna en fullskala konstitusjonell krise – ikke først og fremst på grunn av volden og kaoset påført av hundrevis av president Donald Trumps supportere, men på grunn av Trumps egne handlinger.

I dagene før mobben angrep Capitol-bygningen, spilte det seg ut et sideordnet angrep – dette blodløst og juridisk – ned gata, i Det hvite hus, der Mr. Trump, visepresident Mike Pence og en advokat ved navn John Eastman satt sammen i Oval Office, der de planla å undergrave det amerikanske folkets vilje ved å anvende juridisk taskenspilleri.

Forsøket på å separere Trumps konspirering fra det voldelige angrepet på US Capitol er en bevisst forfalskning. De to elementene var faktisk uløselig forbundet. Den fascistiske mobben som ble pisket opp av Trump og hans medsammensvorne var ikke en tilfeldighet relatert konspirasjonen. Trumps plan var å stoppe sertifiseringen av valgdelegatstemmene, under dekke av et «borgeropprør» mot et angivelig stjålet valg. Angrepet på Capitol-bygningen var den «politiske muskelen» for konspirasjonen.

I Times-presentasjonen var 6. januar-kuppforsøket en juridisk manøver, som utnyttet arkaiske og dårlig gjennomtenkte valglover. Lederartikkelen trekker en parallell mellom Trumps coup d’état og 1876-valget, som den kaller «en annen dramatisk presidentkonflikt».

Det er ingen historisk parallell mellom 1876 og 2020. Presidentvalget i 1876 var usedvanlig tett, både i folkets stemmegivning [‘the popular vote’] og i valgdelegatkollegiet [‘Electoral College’]. Konflikten ble løst med et slett kompromiss, som førte til slutten for the Reconstruction [perioden kalt ‘gjenoppbyggingen’, etter borgerkrigen] og begynnelsen på Jim Crow-segregeringen.

Fjorårets politiske krise var ikke en «presidentkonflikt», det var et voldelig kuppforsøk. Trumps påstander at velgerne ble bedratt var ikke annet enn et påskudd for å mobilisere hans styrker til å utføre et forsøk på å omvelte Den amerikanske grunnloven – the US Constitution.

Times forskanser seg på sin tildekking, og skriver: «Opplegget for å velte valget hadde svært liten sannsynlighet for å lykkes.» Hva er den påstanden basert på? Den motsier direkte framstillingen i Peril, som gjør det klart at visepresident Mike Pence var tilbøyelig til å støtte Trumps kuppforsøk, og at det skulle intervenering fra tidligere visepresident Dan Quayle, en tidligere senator fra Pence’s hjemstat, til for å overbevise ham om å tre tilbake.

Om Pence hadde støttet Trumps kuppforsøk og, mot hans innvendinger, nektet å kalle inn Nasjonalgarden, hadde ikke Demokratene oppført seg annerledes enn da de godtok det stjålne 2000-valget.

Times’ pågående bestrebelser for å nedtone og dekke over betydningen av 6. januar-hendelsene er uatskillelige fra avisas avvisning – sammen med hele det amerikanske politiske etablissementet – av å etterforske eller kriminelt rettsforfølge kuppkonspiratørene.

Den juridiske immuniteten innvilget fascistkonspiratørene står i skarp kontrast til det amerikanske politiske etablissementets ondsinnede rettsforfølgelse av venstreorienterte politiske motstandere. Sosialisten Eugene Debs ble i 1918 dømt til 10 års fengsel for hans motstand mot den første verdenskrig.

18 medlemmer av det trotskistiske Socialist Workers Party ble i 1941 dømt, i henhold til Smith Act, til fra 12-til-16-måneders fengsel på det falske grunnlag at de engasjerte seg i «opprørsk konspirasjon for å ta til orde for, med makt og vold, å styrte USAs regjering». Smith-loven ble deretter anvendt til å forfølge medlemmer av det stalinistiske Kommunistpartiet.

Alle disse individene ble rettsforfulgt for deres offentlige uttalelser (i noen tilfeller for hva domstolene hevdet å mene, til tross for de tiltaltes offentlige uttalelser) og ikke for noen voldelige handlinger.

Men etter å ha forsøkt å styrte Konstitusjonen, i den største politiske konspirasjonen i amerikansk historie, fortsetter Trump å leve som en konge på hans eiendom Mar-a-Lago, hvor han omgrupperer styrkene sine og planlegger hans gjenkomst til makten mellom golfrunder. Og Trumps medsammensvorne blant Republikanerne opererer ustraffet, mens Demokratene hyller dem som deres «kolleger».

Det demokratiske partiet er langt mer bekymret for veksten i arbeiderklassens motstand mot det ytre høyre, enn for farene ved et fascistkupp. Den samme typen feighet som karakteriserte de tyske liberale og Sosialdemokratene i møte med Hitlers framvekst til makten, er tilstede i bøtter og spann.

Og mens fascistkuppkonspiratørene innvilges immunitet, er det enorme undertrykkingsmaskineriet – medregnet apparatet for internettsensur – alltid beredt til å gå til verks mot venstreorientert opposisjon.

Forsvaret av demokratiske rettigheter i USA kan ikke overlates til Demokratene og det sklerotiske amerikanske politiske etablissementet. Det fordrer mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av motstand mot kapitalistsystemet, som er roten til sosial ulikhet og diktatur.