Kongressen samles i Washington i dag for formell opptelling av stemmene i valgdelegatkollegiet [Electoral College] for det amerikanske 2020-presidentvalget. Under normale omstendigheter er denne prosessen en formalitet. Dagens avstemming foregår imidlertid under betingelser av president Donald Trumps aktive og pågående bestrebelser for å iscenesette et coup d’état, nulle ut valgresultatene og etablere et presidentdiktatur.

Trump søker å få blokkert sertifiseringen av valgdelegatenes stemmer, med aktiv støtte fra et flertall av de republikanske delegatene i Representantenes hus og et betydelig antall av Senatets

republikanske senatorer. Han erklærte på tirsdag at visepresident Mike Pence, som fungerer som president for Senatet, «har makten til å avvise» valgdelegatene. En slik handling ville være blatant konstitusjonsstridig.

Da han talte i Georgia på mandag erklærte Trump: «De tar ikke dette Hvite hus. Vi skal slåss som bare helvete.»

Utenfor Kongressen samles titusenvis av Trump-supportere i Washington D.C., anført av paramilitære nyfascistorganisasjoner som Proud Boys. På tirsdag ga Trump sin fulle støtte til demonstrasjonene og sa at han ville tale på et stevne foran Det hvite hus onsdag formiddag.

Konfrontert med Trumps aktive bestrebelser på å omvelte Konstitusjonen gjør Det demokratiske partiet og dets forsvarere alt hva de kan for å dekke over og bagatellisere trusselen reist av Trumps handlinger. Deres største bekymring er å få unngått å treffe tiltak som kan alarmere allmennheten og igangsette en opposisjonell bevegelse som kunne komme ut av kontroll.

På mandag kalte Biden Trumps bestrebelser for å velte valget «sutring og klaging». Han refererte til ei gruppe konspiratorer som søker å styrte den konstitusjonelle ordenen i USA som «våre opposisjonsvenner», og han gjentok sin oppfordring til begge parter om å «forenes» og «legge den splittende politikken bak oss».

Mer enn bare manglende ryggrad og lammelse uttrykker Bidens bemerkninger en grunnleggende klasserealitet. Samtidig som de har meningsforskjeller, hovedsakelig sentrert om utenrikspolitikk, er Trump og hans opponenter i Det demokratiske parti i siste instans representanter for den samme kapitalistklassen. Konflikten er «intern kjiving» [‘intramural scrimmage’], som tidligere president Barack Obama formulerte det. The Nation, det amerikansk liberale venstres flaggskipspublikasjon, med dens historiske tilknytning til stalinisme og folkefrontpolitikk, eksemplifiserer Det demokratiske partiets innsats for å få dysset befolkningen i søvn.

Med henvisning til Trumps handlinger som «galne», erklærer The Nation kategorisk at Trump ikke vil lykkes med sitt kuppforsøk. «Den gode nyheten er at Trump ser ut til å ha forbrukt sitt krutt. Han har nok juice igjen til å skape kaos, men ikke nok ... til å undergrave valget.»

En annen artikkel i The Nation kaller Trumps handlinger for et «klovnekupp» som er «dømt til å mislykkes». Den konkluderer med at «Trumps politisk makt avtar for hver dag som går, og det er ikke nødvendig å komme med urealistiske påstander om hans evne til å få veltet valget.»

The Nations klokkertro på at alt i amerikansk politikk vil være tilbake til det normale den 20. januar er uttrykk for avisas tro på amerikansk kapitalismes ugjennomtrengelige karakter. I den grad de

mener kapitalismen er uovervinnelig og usårbar synes det for dem utenkelig at det er noe behov for styringsklassen til engang å vurdere gjennomføringen av et coup d’état.

Dette er den amerikansk liberalismens stemme, uten et program, der den eneste responsen på kapitalismens krise er å stikke hodet i sanda og håpe at alt går tilbake til som det var.

Leo Trotskij skrev i 1934 om de fascistiske gatedemonstrasjonene som brakte ned regjeringen til Édouard Daladier, og kommenterte:

Det franske folket trodde lenge at fascisme ikke hadde noe med dem å gjøre. De hadde en republikk der alle spørsmål ble håndtert av det suverene folk, gjennom utøvelsen av den allmenne stemmeretten. Men noen tusen fascister og royalister, bevæpnet med revolvere, klubber og barberkniver, tvang den 6. februar 1934 på landet den reaksjonære regjeringen til Doumergue.

Nå har fascistvold og utenomkonstitusjonell kuppkonspirasjon også blitt en objektiv faktor i amerikansk politikk.

La oss ta bladet fra munnen: Trumps kupp er ikke garantert å mislykkes, og arbeidere må ta hans trusler med det aller største alvor. Han forblir president enda i to uker og er fast bestemt på å bruke alle fullmakter til hans disposisjon – berettigede og uberettigede – i sitt forsøk på å klamre seg til makten.

Mens Demokratene dukker unna er ikke Trump redd for å la det flyte blod. Han snakker for deler av styringsklassen som argumenterer for en forebyggende kontrarevolusjon midt under kapitalismens største krise siden 1930-tallet. Han advarer styringsklassen om at tiden renner vekk: Enten knuser dere arbeiderklassens sosial opposisjon, ellers vil den oppsluke dere.

Enhver som måtte mene «det kan ikke skje her» – at USA er immun mot fascisme og diktatur – blender av for realiteten av amerikansk kapitalismes krise. Ikke bare kan det skje her, men det skjer her.

Kommentarene i de offisielle media, og fra slike som The Nation, er fremfor alt preget av overfladiskhet, som om Trumps handlinger var forårsaket av hans humørsvingninger. Men Trump taler ikke bare for sin egen del. Selve det faktum at han allerede har gått så langt, betyr at en betydelig del av finansoligarkiet er beredt til å bryte med demokratiets bindinger.

I siste instans er 20. januar bare en dato. Selv om Biden skulle halte seg inn til vervet ville Trump forbli en dominerende politisk skikkelse i USA, og det er andre som venter i vingene for å ta hans

plass. Det forblir fortsatt uklart om Republikaner-kontrollerte delstater engang vil anerkjenne et Biden-presidentskap.

Denne krisen utspiller seg mot bakteppet av den ekspanderende pandemien, som allerede har drept mer enn 350 000 bare i USA. Sykehus over hele landet har nådd deres kapasiteter, og Los Angeles County har instruert ambulansepersonal om å begynne rasjonering av omsorg.

Kontrontert med denne katastrofen har alle seksjoner av styringsklassen forskanset seg på deres politiske linje for «flokkimmunitet», og krevd at næringsvirksomheter skal holdes igang for å fortsette å pumpe ut profitter. Midt under massedød og sosial elendighet fortsetter Wall Street sin uopphørlige oppgang, i parallell med finansoligarkiets formuer.

Disse morderiske politiske orienteringene gjenspeiler en sosial orden karakterisert av så stor ulikhet at de undertrykte klassenes mest grunnleggende interesser ikke kan tas med i betraktning når de definerer deres politikk. Det amerikanske demokratiets forfall og forråtnelse er til syvende og sist uttrykk for amerikansk kapitalismes krise og dødskramper. Og Trump er bare sykdommens mest synlige symptom.

I kampen for å forsvare demokratiske rettigheter, akkurat som i kampen for å redde liv under pandemien, er løsningen den samme: Finansoligarkiets makt må knuses og styrtes av en massebevegelse av arbeiderklassen som slåss for en sosialistisk rekonstruering av samfunnet.