Fregatten Bayern, et av Tysklands største krigsskip, har siden mandag vært på kurs mot regionen Det indiske hav-Stillehavet.

Med ei sjøreise på total mer enn 30 000 nautiske mil er operasjonen en av de mest omfattende utført av den tyske marinen siden slutten av andre verdenskrig. Bayern seilte gjennom Nordsjøen og Den engelske kanal, før fregatten krysset det nordøstlige Atlanterhavet og passerte gjennom Gibraltard-stredet inn i Middelhavet. Derfra skal den fortsette gjennom Suez-kanalen og Rødehavet, gjennom Det indiske hav og inn i det vestlige Stillehavet, dit den etter planen ankommer til høsten.

Den mest politisk og militært eksplosive delen av seilasen er returen. Det er da fregatten skal passere gjennom Sør-Kinahavet og Malacca-stredet. Sistnevnte, på grunn av dets økonomiske og geo-strategiske betydning, blir referert til som «hovedpulsåra i Det indiske hav-Stillehavet.»

Sør-Kinahavet er ved kjernen av USAs militæroppbygging mot Kina. Under president Biden har Washington intensivert landets provoserende operasjoner for å sikre «navigasjonsfrihet» for skipsfart i farvann som Kina gjør hevd på i Sør-Kinahavet, og forbereder for å installere offensive missiler langs kystene av flere tett befolkede øyer i regionen, blant andre Japan, Taiwan og Filippinene.

Tysklands intervensjon inn i regionen Det indiske hav-Stillehavet ikke bare øker faren for krig i området, den setter også i gang et nytt stadium i gjenkomsten av tysk militarisme.

I hennes tale i anledning fregatten Bayerns avgang fra byen Wilhelmshaven erklærte Tysklands forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer eksplisitt, at oppdragets formål var å håndheve tysk imperialismes geostrategiske og økonomiske interesser i regionen. «Som en stor handelsnasjon og eksportør i regionen har vi en sterk interesse av å sikre frie handelsveier,» uttalte hun.

Selv om Kramp-Karrenbauer hevdet at Tysklands engasjement i regionen India havet-Stillehavet «ikke er imot noe, eller noen» var hennes tale et direkte angrep på Kina. Hun sa: «Budskapet er klart, vi heiser flagget for våre interesser og verdier.» Dette er «viktig», fordi «det er en realitet for våre partnere i regionen Det indiske hav-Stillehavet, at havene blir avgrenset og sjørutene ikke lenger er sikre.» Erfaring viser at «territorialkrav blir framsatt basert på den sterkestes lov.»

Forsvarsministeren truet Beijing direkte der hun kommenterte: «Vi vil samarbeide med Kina der vi kan, og skyve tilbake der vi må. Fordi vi vil stå standsfast imot alle som prøver å ignorere folkeretten, og som vil pålegge oss og våre partnere deres egne nye spilleregler.» Selv om motvindene «blir sterkere vet vi å få satt seilene mot den. Vi vil ikke la oss avlede fra vår kurs.»

Kramp-Karrenbauer uttalte åpent hva denne «kursen» består av. Med dette oppdraget implementerer «soldatene praktisk og synlig hva den tyske regjeringen la fram, i dens dokrine for regionen Det indiske hav-Stillehavet,» sa hun.

Strategidokumentet som ble utgitt av det tyske utenriksdepartementet i september 2020 erklærte regionen Det indiske hav-Stillehavet for å være «nøkkelen til å forme den internasjonale orden i det 21. århundre». Det formulerte også klart Tysklands hevd på å spille en lederskapsrolle i regionen. «Himalaya og Malakka-stredet kan synes langt vekk. Men vår velstand og geopolitiske innflytelse i tiårene som kommer vil i særlig grad avhenge av hvordan vi samarbeider med statene i regionen Det indiske hav-Stillehavet.» Som en «globalt aktiv handelsnasjon» kan ikke Tyskland «nøye seg med rollen som en tilskuer».

Kramp-Karrenbauers stormaktstale kulminerte med erklæringen: «Fra Wilhelmshaven gjennom Middelhavet til Det indiske hav, til Sør-Kinahavet og Stillehavet, er IPD [Indo-Pacific Deployment] et eksempel på hvordan Tyskland tar ansvar.» Den «mer fundamentale betydningen av seilasens oppdrag» går «utover de syv kommende månedene». Den står for «Tysklands aktive engasjement for den regelbaserte orden, og for havets økte strategiske betydning».

Berlins vanvittige storplan om å konfrontere det atomvåpenbestykkede Kina i Sør-Kinahavet, og ville hevde seg som en størrelse både hva angår som en marin og en verdensmakt, står i tysk imperialismes militaristiske tradisjoner.

Den 27. juli 1900 holdt Tysklands keiser Wilhelm II hans beryktede «Huner-tale» i Bremerhaven. I anledning det tyske Øst-Asia-korps’ avgang, som var mobilisert for brutalt å få undertrykt Boxer-opprøret i Kina, erklærte han at det tyske militæret hadde oppstått i løpet av «tretti års trofast arbeid for fred».

Tysklands statsoverhode beskyldte Kina for å «ha omveltet nasjonenes lov», og for å ha «hånet utsendingens hellighet, gjestfrihetens plikter, og på en helt uhørt måte i verdenshistorien ...» Wilhelm II framsatte deretter hans beryktede trussel: «Akkurat som for tusen år siden, da hunerne under kong Attila skapte seg et navn, en benevnelse som til den dag i dag får dem til å framstå mektige i historien og legendene, måtte benevnelsen tysker i Kina bli bekreftet av dere, på en slik måte at ingen kineser igjen tør å se skjevøyd på en tysker.»

Aggresjonen var opptakten til den første verdenskrig. Intervensjonen mot Boxer-opprøret, som først ble lansert som en fellesoperasjon, forsterket konfliktene mellom imperialistimaktene og kulminerte i august 1914 med det som den gangen var verdens største masseslakt. Det tyske keiserriket hadde de foregående årene lansert et massivt opprustingsprogram, som omfattet de såkalte «flotiljelovene» med det spesielle fokus på marinen.

Nok en gang jobber styringsklassen for det samme formål. Den føderale regjeringens nåværende armeringsrapport omhandler anskaffelsen av flere krigsskip. Dette inkluderer byggingen av fire multi-formål skip i 180-klassen, en opsjon for å handle ytterligere to, opersjonsklargjøringen av en fregatt av Baden-Württemberg 125 klassen, fem klasse 130 korvetter, og to ubåter av klasse 212 fellesdesign.

Kostnaden for denne gjenopprustingen er gigantisk. Bare anskaffelsen av de fire multi-formål skipene har foranlediget allokeringen av € 5,27 milliarder [NOK 54,93 milliarder]. Dette gjør det til marinens største prosjekt siden det massive pådrivet for marineopprusting under den andre verdenskrig. Og det er bare innledningen. Kramp-Karrenbauer og Tysklands forbundskansler Angela Merkel uttalte seg i mars 2019 for en plan om å bygge Tysklands eget hangarskip.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] analyserte allerede i 2014 de objektive drivkreftene som ligger til grunn for gjenkomsten av tysk militarisme, og advarte i en resolusjon om konsekvensene. Bare få måneder etter at tidligere utenriksminister og nåværende tysk president Frank-Walter Steinmeier, på Sikkerhetskonferansen i München, sa at Tyskland er «for stort og økonomisk sterkt til å kommentere verdenspolitikk fra sidelinja», skrev vi:

** start of indented quote

Historien vender tilbake med en brodd [‘with a vengence’]. Nesten 70 år etter nazistenes forbrytelser, og nederlaget i andre verdenskrig, adopterer den tyske styringsklassen nok en gang den imperialistiske stormaktspolitikken fra keiserriket og Hitler ... Etterkrigstidens propaganda – Tyskland som hadde lært av nazistenes forferdelige forbrytelser, som hadde «kommet til Vesten», hadde omfavnet en fredelig utenrikspolitikk, og utviklet seg til et stabilt demokrati – blir avslørt som ei løgn. Tysk imperialisme viser nok en gang sine virkelige farger, som den oppsto historisk, med all dens aggressivitet, både innenlands og utenlands.

** end of indented quote

Syv år seinere er det klart hvor korrekt denne evalueringen var. Til tross for dens usigelige forbrytelser i to verdenskrig, ser den tyske regjeringseliten i det 21. århundret ingen begrensninger for sin jakt på sine imperialistiske interesser. Etter å ha ofret titusenvis av mennesker på Covid-19-pandemiens profittalter forbereder den seg nå, sammen med sine imperialistallierte, på vesentlige militærkonflikter.

Trusselen om en katastrofal tredje verdenskrig er et signal for hvor presserende nødvendig det er at det bygges en antikrigbevegels, fundert på den internasjonale arbeiderklassen, som tar sikte på å nedkjempe kilden til krig – det kapitalistiske profittsystemet – og få etablert et globalt sosialistisk samfunn.

SGP fordømmer på det sterkeste utsendelsen av den tyske fregatten til regionen Det indiske hav-Stillehavet. Vi vil nå fordoble vår kamp i den føderale valgkampen, for å bevæpne den utbredte motstanden blant arbeidere og ungdom mot militarisme, fascisme og krig, med et sosialistisk program. Mens Venstrepartiet og De Grønne står beredt til å støtte det tyske krigspådrivet som regjeringspartier, oppfordrer vi i vår valguttalelse: «En øyeblikkelig stopp for alle utenlandske intervensjoner! Oppløsing av NATO og den tyske hæren! Milliarder til utdanning og helsehjelp, i stedet for til opprusting og krig.»