Førti år siden PATCO-streiken: Del to

Den historiske bakgrunnen

Dette er den andre delen av en femdelt artikkelserie. Del én ble publisert 3. august.

«Levestandarden for den gjennomsnittlige amerikanske arbeideren må ned.» – Paul Volcker

«Carter meldte sin ordre. La ham nå komme ned hit og håndheve den.» – Kullgruvearbeidere i West Virginia til Bulletin.

«Det er ett vesentlig spørsmål som oppstår fra Chrysler-konkursen: Hvem skal betale for det kapitalistiske profittsystemets sammenbrudd, arbeiderklassen eller big business?» – Bulletin

I årene fra 1968 til 1975 ble verdenskapitalismen skaket av ei rekke økonomiske og politiske kriser. Framskredne kapitalistland ble rystet av massive streikebølger, som i Frankrike i 1968 nådde revolusjonære proporsjoner. En kullgruvearbeidstreik i 1974 drev statsminister Heath’s Tory-regjering i Storbritannia fra makten. Høyrediktaturer falt i Portugal og Hellas.

Et stevne holdt av PATCO-streikere fra New York City-området, ved East Meadow, Long Island [WSWS Media]

Amerikansk kapitalismes krise lå ved sentrum av verdenskrisen. Den amerikanske imperialismens krig i Sørøst-Asia kom i 1975, med Saigons fall, til et ydmykende nederlag. Et år tidligere ble president Richard Nixon tvunget til å trekke seg fra embetet som følge av Watergate-skandalen, som var knyttet til fiaskoen i Vietnam.

Vietnamkrigens enorme økonomiske kostnader akselererte amerikansk kapitalismes nedgang og dreneringen av de amerikanske gullreservene. Det var som respons på denne krisen at Nixon i august 1971, nøyaktig 50 år siden denne måneden, ensidig fjernet gullstøtten fra den amerikanske dollaren. Dette klarte ikke å stoppe svekkingen av amerikansk kapitalisme relatert dens viktigste europeiske og asiatiske rivaler, og bidro til å utløse den høye inflasjonen og den lave økonomisk veksten som preget 1970-tallet.

Som ei rekke andre land opplevde USA på 1970-tallet økt streikeaktivitet. Én million eller flere arbeidere streiket hvert år i perioden fra 1969 til 1978, og de tidligste årene av 1970-tallet var vitne til de mest uttalte arbeidslivskampene. Streiker raste på tvers av hele USA, som bekreftet av dokumenteringene i Bulletin, avisa til Workers League og forgjengerpublikasjonen i USA for World Socialist Web Site. Bulletin-reportere dekket hundrevis av disse kampene. Workers League kjempet hardt gjennom 1970-årene for å mobilisere grunnplanarbeidere mot fagforeningsbyråkratiet og dets politikk for klassesamarbeid og støtte for Det demokratiske partiet til big business.

Den prominente rollen som Workers League spilte, sto i sterk kontrast til de radikale protestgruppenes likegyldighet, som stemplet amerikanske arbeidere som pro-imperialistiske og rasistiske, og ofte fordømte fagforeningene som «hvite menns jobb-truster». Miljøet av middelklasseradikalere hadde forflyttet seg mot høyre siden avtakelsen av protestbevegelsen mot Vietnam-krigen på begynnelsen av 1970-tallet, og omfavnet livsstils- og identitetspolitikk og alle former for fordommer mot arbeiderklassen.

Inflasjonen spilte en vesentlig rolle for å underbygge streikene på 1970-tallet, der arbeiderne forsøkte å få opprettholdt deres lønningers kjøpekraft i møte med stigende priser. Til en viss grad lyktes arbeiderne med å holde lønningene i tråd med inflasjonen. Noen ganger vant de lønnsøkninger større enn inflasjonsraten, som da stålverksarbeidere i 1971 sikret seg en treårig 30 prosent lønnshøyning. Selv om AFL-CIO-byråkratiet forhindret at disse kampene smeltet sammen til å bli en politisk utfordring for to-parti-systemet var situasjonen sett fra amerikansk kapitalismes side utålelig.

Paul Volcker, en Chase Manhattan-bankdirektør, som i 1979 ble utnevnt av Demokrat-presidenten Jimmy Carter til å lede Federal Reserve Board, la kortfattet fram styringsklassens posisjon da han det året erklærte: «Den gjennomsnittlige amerikanske arbeiderens levestandard må ned.»

Jimmy Carter signerer i 1978 loven om deregulering av luftfarten – Air Deregulation Act. Bak ham til høyre står Edward Kennedy. [Kilde: Wikimedia/Det hvite hus]

Volckers «sjokkterapi» med rentenivåene, der han hevet referanserenta for lån av føderale fondsmidler til over 20 prosent, hadde som siktemål å få brutt inflasjonsspiralen og få undergravd arbeiderklassens kampvilje ved å skape massearbeidsledighet. Fed, som handlet på vegne av Carter-administrasjonen og den amerikanske styringsklassen, satte seg bevisst fore å framtvinge nedleggelser av store deler av amerikansk produksjonsindustri som ikke lenger var lønnsom. Over 6,8 millioner arbeidsplasser gikk tapt ved nedleggelsene av fabrikkanlegg fra 1978 til 1982. Hele byer og regioner – først og framst de som var knyttet til industrier for masseproduksjon og industrielle fagforbund – ble ruinerte, deriblant store deler av det industrielle Midtvesten.

Det var imidlertid ikke nok til å få endret de økonomiske betingelsene til skade for arbeidere, slik erfaringen hadde vist. Nixons forsøk i 1971 på å få pålagt lønnskontroll hadde ikke stoppet streikene på 1970-tallet. Styringseliten var på jakt etter et klart og avgjørende nederlag for arbeiderbevegelsen. Målet var å intimidere og svekke arbeiderklassen og få oppmuntret privat industri til å lansere en kampanje for fagforeningsknusing [‘union-busting’].

Slaget måtte velges med omhu. Under den 111-dager-lange streiken til kullgruvearbeiderne i 1977–1978 forsøkte Carter å pålegge en Taft-Hartley tilbake-til-arbeid ordre på gruvearbeiderfagforbundet United Mine Workers of America (UMWA). Gruvearbeiderne blåste av ordren, og brant kopier av Carters edikt på streikevaktene.

«Carter kom med sin ordre,» sa arbeidere til Bulletin. «La ham nå komme ned hit og håndheve den.» Et annet slagord var: «Taft can mine it, Hartley can haul it, and Carter can shove it.» [‘Taft kan utvinne det, Hartley kan slepe det ut, og Carter skyve det opp’]. Carter ble ydmyket, og han mistet styringsklassens tillit, som flyttet deres støtte avgjørende over til Ronald Reagan i 1980- valget.

Det var behov for ei annen målskive. Og faktisk, i april 1981, da grunnplanmedlemskapet i UMWA nok en gang innledet en nasjonal streik – ved deres avvisning, med stor margin, av en utsalgskontrakt pålagt dem av fagforbundet – bare få uker før PATCO-kampen, påkalte ikke den nye Reagan-administrasjonen Taft-Hartley-loven, eller intervenerte på noen annen måte direkte. Den 160 000 sterke streiken varte i 72 dager, og kulloperatørenes forbund Bituminous Coal Operators Association (BCOA) nektet enhver modifisering av tilbudet som ble avvist av gruvearbeiderne. Til slutt klarte gruvearbeiderne å vinne noen mindre innrømmelser fra operatørene.

Gruvearbeidere i Kentucky holder fram Bulletin-aviser som oppfordrer til å avvise utsalgskontrakten, i februar 1978 [WSWS Media]

Reagan unnlot å intervenere mot gruvearbeiderne fordi forberedelsene allerede var langt framskredne for å gjøre et eksempel av PATCO, en ung, liten og relativt isolert fagforening.

Presidentens utøvende ordre [Executive Order] nr. 10 988, utstedt av president John Kennedy i 1962, hadde tillatt føderalt ansatte å kunne organisere seg, og med loven Civil Service Reform Act fra 1978 hadde de oppnådd kollektive forhandlingsrettigheter. Fram til 1968 tilhørte flygelederne ei tannløs gruppe for offentlig ansatte kalt National Association of Government Employes (NAGE). I dette eksplosive året grunnla en håndfull arbeidere fagforeningen PATCO, da de var lei av dårlige arbeidsbetingelser og NAGE’s manglende evne til å bøte på dem. Lokale gå-sakte og sykefravær-aksjoner demonstrerte den nye organisasjonens potensielle styrke, og i mars 1970 – samtidig med en massiv spontanstreik av US Post-arbeidere – gjennomførte PATCO en én-måned-lang sykefraværaksjon.

Innen 1976 hadde PATCO oppnådd den største fagorganiseringstettheten av noen fagforening innen den føderale sektoren. Fagforeningens 13 681 medlemmer utgjorde 85 prosent av den kvalifiserte arbeidsstyrken. De fleste PATCO-medlemmene hadde militærbakgrunn, og før det, arbeiderklassebakgrunner. Joseph McCartin, en historiker av 1981-streiken, fant at mange av streikeledernes fedre hadde vært fagorganiserte, og at de i deres ungdom hadde opplevd streiker. [1]

Den føderale luftfartmyndigheten Federal Aviation Authority (FAA) hadde i årene forut innført ei hel rekke teknologiske innovasjoner, som var avhengige av avansert datateknologi, og av flygeledernes mestring. Kollektivt gjorde disse tekniske nyvinningene flyreiser sikrere. Potensielt sett kunne de også redusere behove for trafikkontrollarbeid per flygning, men de gjorde ikke jobben enklere. Flygelederne var nødvendige for innføringen og forbedringen av de nye teknologiene. Datasystemene krasjet ofte – 6 651 ganger bare i 1979. [2]

Flygelederes kontroll med kommersielle flygninger var og er en av de vanskeligste og mest stressende jobber i verden. Når som helst kan én enkelt flygeleder befinne seg med ansvar for dusinvis av fly, med tusenvis av passasjerer, som kommer og forlater i flere baner, i fly i lufta med ulike hastigheter, og der hvert av dem opererer på deres egne tidsplaner. Disse flygningene kan operere på områder på over titalls eller hundretusenvis av kvadratkilometer, i vidt forskjellige værmønstre og i lufta over totalt forskjellig infrastruktur. Trafikk-kontroll i lufta er et usedvanlig teknisk felt.

En forsker på fagprofesjonen har omtalt jobben som «tredimensjonalt sjakkspill», der han refererer en oppsummering av flygelederes arbeid fra tidsskriftet Smithsonian: «Flygeledere anvender en sjakkmesters analytiske talenter, en matematikers mentale kalkuleringer, og det kondenserte stramme språket til en politimester. De blir opplært til å utføre deres jobber med en tyrefekters kule selvsikkerhet.» [3]

Dereguleringen av luftfarten og flyselskapene, drevet fram av president Jimmy Carter og senator Edward Kennedy, begge Demokrater, undergravde flytrafikkens rådende system med forflytninger fra punkt-til-punkt. Dette ble erstattet av systemet bygget opp som nav-og-eiker [‘hub-and-spokes’], som i sterk grad økte stresset på arbeidsplassen til flygeledere som befant seg på «nav»-flyplassene. Samtidig med økt stress og arbeidsbelastning så flygelederne at deres lønninger ble svekket av 1970-tallets inflasjon. Samlet sett så føderalt ansatte arbeidere en nedgang på 3,1 prosent, i reelle tall, hvert år fra 1973 til 1981. [4]

Før 1976-presidentvalget hadde PATCO forsøkt å forhandle med politisk støtte for Republikaneren Gerald Ford, med gunstigere behandling som motytelse. De ble avvist, og støttet i 1976 Carter. Men Carter bare forverret betingelsene, der flygelederne så eroderingen av deres førtidspensjonering i tillegg til en nedgang i reallønn. Tidlig i 1980 begynte Carter-administrasjonen å legge detaljerte planer for å hanskes med flygeledernes fagforening. PATCO var klar over at Carter fokuserte inn på dem, og av den grunn valgte de å støtte Reagan for presidentskapet, etter at sistnevnte forsikret fagforeningen om at han ville være imøtekommende for fagforeningens bekymringer.

Like før 1980-valget skrev Reagan til PATCO-president Robert Poli: «Du kan være helt trygg på at jeg, dersom jeg blir valgt til president, da vil treffe de nødvendige tiltak, hva enn de måtte være, for å gi våre flygeledere det mest moderne utstyr som er tilgjengelig, og skal justere bemanningsnivåer og arbeidsdager slik at de står i relasjon til det å kunne oppnå maksimal grad av sikkerhet for allmennheten.»

Reagan løy selvfølgelig.

Men planene Carter-Reagan hadde fore for PATCO kunne ikke ha vært oppnådd uten medspill fra «organisert arbeidskraft». Fagorganisasjonene hadde allerede i løpet av 1970-årene gjort det klart at de ikke ville mønstre noen seriøs kamp mot fagforeningsknusing [‘union-busting’] eller lønnsnedskjæringer. Dette gjorde de gjennom deres engasjement for, og stadig mer aktive deltakelse i de ulike programmene for å sikre den amerikanske konkurranseevnen. I så henseende var Chrysler-redningen i 1979 et landemerke.

Bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW), den gang et av de mektigste fagforbundene i USA, signerte av på innrømmelser for lønninger og rettigheter, for å sikre et statslån for å forhindre Chrysler fra å gå konkurs. UAW fortalte arbeidere at dette var et engangsforehavende med tilbakeføringer til selskapet, nødvendige på grunn av ekstraordinære omstendigheter, og at arbeidernes oppofringer ville bringe selskapet tilbake til lønnsomhet, hvoretter de tapte lønningene skulle gjenopprettes. Som Workers League den gangen advarte, var sviket utført av UAW ved Chrysler innledningen for konsesjonspolitikk som siden bare har eskalert.

Bulletin skrev i 1979: «Det er ett essensielt spørsmål som oppstår fra Chrysler-konkursen: Hvem skal betale for det kapitalistiske profittsystemets sammenbrudd, arbeiderklassen eller big business? Svaret fra big business, bankene, Demokratene, Carter-administrasjonen og UAW-byråkratiet er selvfølgelig: Arbeiderklassen.»

Dodge Main-arbeidere under et massestevne for å protestere mot nedleggelsen av fabrikkanlegget, i januar 1980 [WSWS Media]

Carter-administrasjonens rolle i å få skjøvet gjennom Chrysler-redningen på bilarbeidernes rygg brakte for dagen det faktum at Det demokratiske partiet ikke kunne presses til å ivareta arbeidernes interesser. Partiets liberale fløy, ledet av senator Edward Kennedy fra Massachusetts, spilte en kritisk rolle i tilbakerullingen av lønninger og betingelser. Det var Kennedy som ledet presset for deregulering av lastebiltransporten og luftfartsindustrien, der konsekvensene var at det bidro til å drive PATCO-arbeiderne ut i kamp.

Carter-administrasjonens embetsrepresentanter påtok seg seinere æren for PATCO-union-busting-operasjonen. Planen ble utarbeidet tidlig i 1980 av Langhorne M. Bond, Carters utnevnte til å lede den føderale luftfartsadministrasjonen FAA, og Clark H. Onstad, hovedrådgiver for FAA og også en Carter-utnevnt. Allerede i 1978 begynte Onstad å utarbeide planer for å kriminalisere en PATCO-streik, i diskusjoner med Philip B. Heymann, Carters visejustisminister med ansvar for justisdepartementets kriminalavdeling.

Den hastigheten FAA la for dagen da de hentet inn erstatningsflygeledere under Reagan, er et bevis på disse framskredne forberedelsene. Ved begynnelsen av streiken økte FAA-akademiet i Oklahoma City plutselig sitt årskull fra en typisk klassestørrelse på 70 og opp til 1 400. Ray Van Vuren, operasjonsdirektør for FAA, sa under streiken: «Jeg visste at vi hadde for mange (flygeledere) selv før streiken, men det var upraktisk å skulle prøve å strømlinjeforme arbeidsstyrken av flygeledere på grunn av forventet motstand fra fagforeningen.» Hadde ikke flygelederne gått til streik ville de ha møtt så mange som 3 000 oppsigelser.

** image 5; caption: PATCO-streikere marsjerer i Washington D.C. [WSWS Media]

«Utrolig detaljert planlegging [fortsatte] i mer enn et år, fordi vi bare visste at streiken kom til å finne sted,» sa Onstad til New York Times midt under streiken. Times bemerket: «Reagan-administrasjonens embetsfunksjonærer polerte og iverksatte entusiastisk disse planene som først ble utarbeidet av Carter-administrasjonen.»

Disse ordningene kan ikke forklares bare på rent budsjettmessige grunnlag. Som PATCO-arbeidere bemerket må det ha vært enorme kostnader forbundet med opplæringen av tusenvis av nye flygeledere, for ikke å nevne skaden på økonomien som følge av de uunngåelige restriksjoner for kommersielle flygninger. Reagan-administrasjonen endte med å betale rundt $ 2 milliarder bare for opplæring av nye flygeledere.

Flygeledernes klager, der de i mediene generelt ble framstilt som privilegerte, bortskjemte og arrogante, omfattet genuine sikkerhetshensyn for flypassasjerer. Det er sant at PATCO-flygelederne ble betalt mer enn de fleste amerikanske arbeidere. Medianlønna for en fullt sertifisert flygeleder på en travel flyplass var $ 32 000 [NOK 282 000]. På travle anlegg kunne flygeledere, med overtid, tjene opptil $ 56 000 [NOK 494 000]. [5] Men de utførte vanskelig, komplekst og svært stressende arbeid, som innebar et enormt ansvar for andres liv og sikkerhet.

I diskusjoner med Bulletin-journalister sa PATCO-streikere igjen og igjen at de ble tvunget til å streike fordi underbemanningen og annen FAA-politikk hadde hevet stressnivået i yrket til bristepunktet. Arbeiderne reiste deres klager over skiftenes lengde og intensitet, som unødig økte arbeidsstresset.

De tærende betingelsene førte mange til å pensjonere seg tidlig, på grunn av helseproblemer. «Vår jobb er å holde fly fra hverandre,» sa Detroit Metropolitan Airport-flygelederen John Neece til Bulletin. «Vi holder dem fra å kollidere. Du blir egentlig aldri vant til det ... I de 12 årene jeg har vært her, har jeg sett én fyr gå ut i pensjon etter regulære kontraktsvilkår, og jeg har sett 20 gå i pensjon på medisinske vilkår – stygge magesår, nerver, hjerteproblemer. Jeg er 38 nå, og sjansen er stor for at jeg ikke blir pensjonist her. Hvis du går ut på medisinske vilkår, da gir de deg bare 40 prosent av lønna din, og sier at du får dra til helvete ... Det vi gjør er som tredimensjonal sjakk. Men i dette spillet, når det er sjakkmat, da er du vekk.»

«Vi har ingen pauser,» forklarte flygeleder Tom King, i Oakland, til en Bulletin-reporter. «Vi jobber åtte timer i strekk. Vi spiser bare foran skjermen. Vi har ikke hatt noe varmeapparat eller noe klimaanlegg her i det hele tatt.»

«På åtte år kjenner jeg bare én fyr som har gått normalt av med pensjon herfra,» sa Bud Pierce, en annen Detroit-streiker. «Når jeg kommer hjem om kvelden tar det meg to eller tre timer før jeg kan slappe av. De roterer skiftene slik at du kan forlate her klokken 22:00 om kvelden, og så må du være tilbake klokka 7:00 neste morgen.»

PATCO-streikere marsjerer i Washington D.C. [WSWS Media]

En studie som kom ut ved begynnelsen av streiken, rapportert i New York Times, fant at amerikanske flygeledere jobbet mange flere timer per uke, og dager i året, enn deres kolleger i andre industriland, til tross for det faktum at trafikkmengden i USA vanligvis var langt høyere. I Canada, Australia, New Zealand, Sverige, Østerrike, Frankrike, Sveits, Vest-Tyskland, Danmark og Norge jobbet flygeledere i gjennomsnitt 35 timer per uke. I USA var gjennomsnittet 40. I disse ti landene hadde arbeiderne i gjennomsnitt 32 feriedager i året, og vanligvis fra et halvt år til et helt år med betalt sykefravær. Amerikanske flygeledere hadde i gjennomsnitt 19 feriedager, og kunne bare ta 13 betalte frværsdager.

Forhandlinger med Reagan-administrasjonen om disse og andre klager, i de første månedene av 1981, ga ingen signifikante resultater. Dette var av design. Det hvite hus hadde til hensikt å få tvunget fram en streik. PATCO søkte en kontrakt som ville ha brakt FAA $ 700 millioner mer i nye kostnader. Reagans FAA ville ikke budsjettere med mer enn $ 40 millioner.

Fagforeningslederen Robert Poli godtok tilbudet, men grunnplanet avviste det med en overveldende stemmemargin, 95 prosent «nei», 13 495 mot 616. Grunnplanarbeiderne krevde ei 32-timers arbeidsuke og 30 prosent lønnsøkning. Grunnplanet beordret Poli tilbake til forhandlingsbordet. [6]

Fortsettelse følger.

**

Fotnoter

[1] McCartin, Joseph Anthony. Collision Course: Ronald Reagan, Air Traffic Controllers, and the Strike That Changed America, 2013: 156; Nordlund, Willis J. Silent Skies: The Air Traffic Controllers’ Strike: Westport, Conn.: Praeger, 1998: 16–21; Northrup, Herbert R. «'The Rise and Demise of PATCO,» Industrial and Labor Relations Review 37, no. 2 (1984): 167–84; Hurd, Richard W. og Jill K. Kriesky. «‘The Rise and Demise of PATCO’ Reconstructed.» Industrial and Labor Relations Review 40, no. 1 (1986): 115–22; Workers League Political Committee Statement, «The PATCO Strike: A Warning to the Working Class», August 1981. Labor Publications, Detroit: 5.

[2] McCartin, Collision Course: 196–197; Nordlund, Willis J. Silent Skies: 82–83.

[3] Nordlund, Silent Skies: 60.

[4] McCartin, Collision Course: 198–199.

[5] Nordlund, Willis J., Silent Skies: The Air Traffic Controllers’ Strike: Westport, Conn .: Praeger, 1998: 89–90.

[6] Greenhouse, Steven. The Big Squeeze: Tough Times for the American Worker. 1st. ed. New York: Alfred A. Knopf, 2008: 81; Galenson, Walter. The American Labor Movement, 1955–1995. Westport, Conn.: Greenwood Press, 1996: 54; Nordlund, Silent Skies: 82–82; 94–95.

Loading