Perspective

Vannskille i klassekampen

Førti år siden PATCO-streiken: Del én

«Administrasjonens viktigste enkeltaksjon i kampen mot inflasjonen var å få beseiret flygeledernes streik.» – Paul Volcker

«Styringsklassen anser ødeleggelsen av PATCO som uadskillelig fra dens overordnede kapitalistiske politikk for forsvar av profittsystemet, med et program for tøylesløs militarisme internasjonalt og brutal innstramming for arbeiderklassen innen De forente stater av Amerika.» – Bulletin

Den 3. august 1981 gikk 13 000 medlemmer av flygeledernes fagforbund i USA – Professional Air Traffic Controllers Organization (PATCO) – ut i streik mot deres arbeidsgiver, Federal Aviation Administration (FAA). I årevis hadde bemanningsnivået og sikkerhetstiltakene ikke holdt tritt med den økende kommersielle flytrafikken. Ekstremt stress tvang et flertall av flygelederne til å søke førtidspensjonering. PATCO-arbeidere krevde ei kortere arbeidsuke, høyere lønninger og økt bemanning.

Bare få timer etter at de gikk ut i streik påkalte president Ronald Reagan antistreikeloven Taft-Hartley Act, der han talte fra Rosehagen i Det hvite hus, og truet å sparke flygelederne såframt de ikke var tilbake i arbeid innen to dager. Reagan-administrasjonens betingelser var enkle: Nedleggelse av streiken og fagforeningens totale underkastelse for alle av Det hvite hus’ forlangender. Det ville ikke bli noen forhandlinger.

Arbeidere reiste fra hele landet til Washington D.C., den 19. september 1981, for å demonstrere deres støtte for PATCO-streikerne. [WSWS Media]

Flygelederne trosset en masse tilbake-til-arbeid forordningen, med 12 000 som ble igjen i streik. Men til tross for deres militans og solidaritet, og den dype støtten for deres kamp i arbeiderklassen som helhet – som ble uttrykt i demonstrasjonen på Solidarity Day, den 19. september, i Washington D.C. [1], som mønstret 500 000 – ble streiken isolert og forrådt av AFL-CIO-byråkratiet, der sentralorganisasjonens medlemsorganisasjoner innen bransjene fly- og bakketransport krysset PATCO-streiklinjene, for å sikre streikens nederlag.

Innen slutten av året var det klart at flygelederne hadde blitt beseiret. Reagan-administrasjonen og domstolene forbød fagforeningen, de streikende arbeiderne hadde blitt erstattet av streikebrytere hentet inn fra selskapsledelsen og militæret, og alle de streikende flygelederne ble svartelistet fra deres profesjonelle yrke for livstid.

Styringsklassens rabiate hardhet lamslo arbeidere. Men Reagans hensynsløshet – som inkluderte dusinvis av arresteringer, og fengslingen og rettsforfølgelsen av tre militante flygeledere i Texas – ble tilrettelagt av AFL-CIO-byråkratiet. Selv om trusselen reist mot hele arbeiderbevegelsen av Reagans angrep på flygelederne var åpenbar, nektet AFL-CIO å autorisere en bredere mobilisering av arbeiderklassen, til tross for vedvarende oppfordringer fra arbeidere om en generalstreik.

Offisielle funksjonærer fra de sentrale fagorganisasjonene søkte deres politiske ryggdekning ved å instruere arbeidere til å appellere til Det demokratiske partiet om støtte. Men selve operasjonen for fagforeningsknusingen [‘the union-busting’] ble faktisk utført med støtte fra Demokratene. Den planen Reagan implementerte for å få knust PATCO, inkludert streikebryter-operasjonen med militæret, som ble kjent som Management Strike Contingency Force, var faktisk utarbeidet av Langhorne Bond, fra Federal Aviation Administration (FAA), i 1980, under Demokrat-presidenten Jimmy Carter.

PATCO-streikevakter ved den internasjonale lufthavna Oakland International Airport, i California [WSWS Media]

AFL-CIO ga Reagan-administrasjonen forsikringer om at sentralorganisasjonen ikke ville gjøre noe som respons på regjeringens streikebryteri og fagforeningsknusing. I møte med press fra arbeidere som forlangte bredere streikeaksjoner til støtte for PATCO, sa AFL-CIO-president Lane Kirkland tidlig under kampen at han motsatte seg «alt som ville representere det å straffe, skade eller plage den store allmennheten for Reagan-administrasjonens synder eller overtramp». Så trygg var Reagan på fagorganisasjonbyråkratenes kryping at han avleverte sitt ultimatum den 3. august, samtidig som AFL-CIO’s eksekutivråd satt samlet til møte på Hyatt Regency Hotel i Chicago.

Workers League, den amerikanske organisasjonen i politisk solidaritet med Den internasjonale komitéen for Den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], og forgjengerorganisasjonen for Socialist Equality Party (SEP), spilte en framtredende rolle under PATCO-streiken. Workers League’s forsvar av arresterte streikere besørget organisasjonen støtte fra mange PATCO-arbeidere. Viktige grunnplanledere for flygelederne meldte seg inn i Workers League. Reportere for Bulletin, avisa til Workers League og en forløper for World Socialist Web Site, intervjuet mange av streikerne og deres familier, i byer over hele landet. Dekningen og intervjuene i Bulletin besørger det som er den desidert mest betydningsfulle og detaljerte kronikken av PATCO-streiken. Det er umulig å forstå denne kampen, eller dens resultat, uten dette arkivet.

Workers League oppfordret standhaftig til å utvide kampen til å omfatte hele arbeiderklassen. Partiet insisterte på at betingelsene for en utvidelse av streiken bare kunne oppnås gjennom en politisk kamp mot fagforeningsbyråkratiet og Det demokratiske partiet. Workers League reiste kravet om en nødsammenkalling til en Arbeidernes Kongress for å samle både fagorganiserte og ikke-organiserte deler av den yrkesaktive befolkningen for formålet å kalle for en generalstreik, og for etablering av et Arbeiderparti basert på fagforeningene, for å kjempe for en arbeidernes regjering og for sosialistisk politikk. Partiet erklærte at uten initieringen av en slik kamp kunne ikke PATCO-streiken vinnes. Workers League advarte videre for at dersom det ble gitt anledning til at PATCO-streiken ble isolert og beseiret, da ville den sette scenen for et angrep på hele arbeiderklassen.

PATCO-streikere på streikevakt ved lufthavna Detroit International Airport [WSWS Media]

Samtidig som det rådet en følelse av militant solidaritet blant arbeidere – i tillegg til et ønske om en konfrontasjon med Reagan-administrasjonen – var behovet for sosialistiske politiske oppfatninger for å lede kampen ikke bredt forstått. Dette var i seg selv resultat av lange historiske prosesser. På 1980-tallet hadde tiår med antikommunisme promotert av AFL-CIO blokkert mange arbeidere fra kunnskapen om viktige historiske erfaringer, inkludert den avgjørende rollen sosialister spilte for å få bygget fagbevegelsen på 1930-tallet.

Den regjeringsorganiserte ødeleggelsen av PATCO var et signal til big business om å iverksette et massivt angrep på hele arbeiderbevegelsen. I løpet av det neste tiåret ble det gjennomført streikebryting og fagforeningsknusende operasjoner i praktisk talt alle sektorer av økonomien, innen fly- og bakketransport, bilproduksjonen, stålverksindustirien, kullgruvene, detaljhandelen, klesplagg- og tekstilindustrien, og mange flere bransjer. PATCO-nederlaget etablerte et mønster for hver en streik som fulgte på 1980-tallet, og gjennom begynnelsen av 1990-tallet. Ved Phelps Dodge, Greyhound, United Airlines, AT Massey, Hormel, Caterpillar, osv. gjennomførte arbeidere militante og bitre kamper. Det var ikke på grunn av mangel på kampiver at disse, og andre angrep i perioden ført til nederlag. I hvert et tilfelle arbeidet fagforeningsbyråkratiet bevisst for å isolere, demoralisere og beseire de streikende.

På denne måten signaliserte sviket mot PATCO fagforeningenes kollaps, og deres raske konvertering til agenturer for selskapene og staten. Transformasjonen av fagforeningene til business-enheter ble fullført i løpet av 1980-årene. Men det kunne ikke ha funnet sted uten knusingen av arbeiderklassens motstand, og utrenskningen av de militante arbeiderne. De trakasserte PATCO-arbeiderne var de første martyrene for fagforeningsbyråkratiets endelige svik.

Det har aldri vært noen gullalder for amerikansk fagorganisering. Fagforeningsfunksjonærer har alltid funnet tilstrekkelig med dagslys mellom de byråkratienes interesser som de betjener og interessene til de ansatte som de hevder å representere. Arbeiderhistorien er full av karrierene til de engang militante og sosialistisk innstillte arbeiderne, som etter å ha funnet veien fra fabrikkgulvet til plommearbeid i fagforeningene, hvor de raskt glemte deres kampdager. Sjeldne var de som sammen med den banebrytende sosialisten Eugene Debs kunne si, der han vendte byråkratiet ryggen: «Når jeg reiser meg vil det være med grunnplanets rekker, og ikke fra rekkene.»

Og likevel, i en tidligere periode, til tross for deres velfortjente renoméer for korrupsjon og rabiate antikommunisme følte det amerikanske fagforeningsbyråkratiet at dets posisjon og rikdom var avledet fra arbeiderne. Fagforeningsfunsksjonærer ønsket å holde arbeidere vekk fra streikevakter og under kontrakt, men det var også sant at fagforeningsformuene var avhengige av arbeidernes kontingenter. Før globaliseringen av den økonomiske produksjon fatalt underminerte nasjonalt baserte arbeidsorganisasjoner – det vil si så sent som på 1970-tallet – kunne fagforeninger bli tvunget av grunnplanarbeidere til å sikre deres lønninger, rettigheter og sikkerhetsforbedringer, gjennom streiker eller trusler om å streike. Arbeidslivskonflikt var et daglig trekk i det amerikanske sosiale liv.

PATCO-streikere fra New York City-området, der de marsjerer under de første dagene av streiken ved East Meadow, Long Island [WSWS media]

Men i kjølvannet av PATCO ble fagforeningene, der de fortsatt eksisterte, instrumentene for de pålagte reduksjonene av lønninger, rettigheter og andre av næringslivet og regjeringen fordringer. I mellomtiden isolerte fagforeningsapparatet seg fra deres synkende medlemskap ved å gripe fatt i de utallige inntektsstrømmene fra business-operasjoner som «felles» opplæringssentre, forvaltningen av pensjons- og helsefond, posisjoner i tankesmier for fordring av konkurransekraft, og sågar med seter i selskapsstyrer. De fagforeninger som oppsto fra 1980-tallet kunne ikke lenger sies å «representere» arbeidere på den måten ordboka kan fortelle oss de skulle. Deres formuer var nå direkte basert på utbyttingen av arbeidere.

PATCO-nederlaget igangsatte følgelig to distinkt forskjellige perioder i amerikansk arbeiderhistorie. Fra 1930-årene fram til 1970-tallet hadde fagbevegelsen i USA betydelig myndighet innen arbeiderklassen. Industrifagforbundenes seire på 1930-tallet, arbeiderklassens massive oppblomstring ved slutten av den andre verdenskrig, vedvarende storstilt streikeaktivitet gjennom 1950- og 1960-årene, og streikebølga på slutten av 1960-tallet som vedvarte til midten av 1970-tallet – disse kampene hadde klart å vri betydelige innrømmelser ut av den amerikanske styringklassen, som var klar over faren for arbeiderklasserevolusjon, som den som fant sted i Russland i 1917. Epoken så store forbedringer av levestandarder, utvidelsen av demokratiske rettigheter til de svarte arbeiderne i sørstatene, og opprettelsen av en begrenset velferdsstat.

Etter 1980-tallets knusende nederlag ble streikene praktisk talt borte i USA. Mangelen på organisert motstand fra arbeiderklassens side vekket til gjengjeld bare kapitalistenes appetitt. Dette gjenspeiles i den svimlende konsentrasjonen av rikdom som har funnet sted, siden 1970-tallet, i USA.

Gradvis ble vinningene fra de midtre tiårene av 1900-tallet reversert, en prosess som akselererte etter finanskrisen i 2008 og med Obama-administrasjonen som kom til makten, og nok en gang ble den intensivert i responsene fra Trump- og Biden-administrasjonene på Covid-19-pandemien, med kanaliseringen av billioner av dollar til Wall Street og de superrike.

Førti år senere er det klart at PATCO var en av ei rekke internasjonale begivenheter som signaliserte den globale styringsklassens kontrarevolusjon mot arbeiderklassen. Det var forvarselet for kollapsen av ikke bare de amerikanske fagforeningene, men for alle arbeiderbyråkratiene og de politiske partiene internasjonalt, som var funderte på nasjonalisme og klassekompromisser. Den prosessen som har kulminert med omdannelsen av de amerikanske fagforeningene til business-foretak ble gjenspeilet i det stalinistiske byråkratiets beslutning i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet om å fullføre deres kontrarevolusjonære oppdrag, ved likvideringen av eiendomsrelasjonene etablert av Oktoberrevolusjonen i 1917, restaureringen av kapitalisme og oppløsingen av Sovjetunionen.

PATCO-streikens betydning er godt forstått innen de styrende kretser. Paul Volcker, den tids styreleder for US Federal Reserve, mintes seinere at «den viktigste enkelthandlingen til [Reagan-] administrasjonen, i dens bistand til kampen mot inflasjon, var beseiringen av flygeledernes streik». Alan Greenspan, Volckers erstatning som Fed-sjef gikk lenger, og påminte i 2009 at Reagans knusing av streiken var «kanskje den viktigste» handlingen i hans første periode. [2]

USAs president Ronald Reagan og Federal Reserve-styreleder Paul Volcker, i Det hvite hus, i 1981 [Kilde: Wikimedia Commons] [Photo: Reagan White House Photograph]

Knusingen av PATCO ble forstått som følgekonsekvensen av utbruddet av amerikansk imperialisme i utlandet. Donald Devine, fra Reagan-administrasjonen, som skrev om de mulige resultatene av streiken, forklarte: «Veldig viktig var ... regjeringer internasjonalt har vært veldig imponerte over presidentens sterke posisjon på anliggendet.»

Og bare dager etter at streiken begynte meldte Wall Street Journal en redaksjonell lederartikkel som meldte at Reagan måtte beseire flygelederne «av alle slags vidtrekkende årsaker, som har absolutt ingenting å gjøre med relasjonene mellom Federal Aviation Administration (FAA) og PATCO». Ledererartikkelen erklærte at de langt viktigere anliggender var «forpliktelser om å gjenoppbygge militær styrke, gjenopprette dollaren til soliditet, få kuttet skattene og reguleringene, få motsatt seg sovjetisk imperialisme, og å få dempet den ville stigningen av føderale utgifter».

Bulletin kommenterte den 11. august 1981: «Kort sagt, styringsklassen anser knusingen av PATCO som uatskillelig fra dens overordnede kapitalistpolitikk for å forsvare profittsystemet, med et program for uhemmet militarisme internasjonalt og en brutal innstramming for arbeiderklassen i De forente stater av Amerika.» De 40 påfølgende årene har bekreftet denne prognosen.

Men den fire-tiår-lange undertrykkingen av arbeiderklassens kamp i USA og internasjonalt nærmer seg dens ende. Arbeidere begynner å slå tilbake. Overalt hvor de trer inn i kamp finner de seg raskt i konflikt med de profitt-genererende enhetene som fortsetter å kalle seg «fagforeninger».

I 2021 gikk dette gikk inn i et nytt utviklingsstadium der de streikende Volvo Trucks-arbeiderne ved fabrikken i New River Valley (NRV) i Dublin, Virginia dannet en grunnplankomité, støttet av Socialist Equality Party (SEP) og World Socialist Web Site, for å føre en kamp mot både selskapet og [bilarbeiderfagforbundet] United Auto Workers.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, skiller seg fra alle andre politiske tendenser på planeten hva angår spørsmålet om fagorganisasjonene. De forskjellige pseudo-venstre tendensene, som faktisk er politisk, økonomisk og personlig tilknyttet fagforeningsoffisialiteten, argumenterer for at fagforeningene kan reformeres, og på den ene eller den andre måten kan fås til å representere arbeidernes interesser, til tross for fire tiår med historisk belegg for det motsatte.

Begivenhetene ved Volvo må tjene som en knusende avsløring av dette bedrageriet. Der stemte arbeiderne ned tre kontrakter som UAW og Volvo i fellesskap presenterte dem – og viste seg beredt til å føre en formidabel kamp for bedre lønninger og betingelser – før det svensk-internasjonale konglomeratet, støttet av fagforeningen, med makt og svindel påla dem den tredje kontrakten for en fjerde avstemming. Arbeiderne ved NRV har likevel, med deres gjentatte forsøk på å få kastet av seg fagforeningens dødvekt, vist veien videre.

Labor Day-feiringen tidlig september 1981 ble dominert av kontingenten av besluttsomme PATCO-streikere. [WSWS Media]

Rosa Luxemburg sa om arbeiderklassen at «historisk erfaring er dens eneste skolelærerinne». Rosa fortsatte: «Den tornete veien til egenfrigjøring er brolagt ikke bare med umåtelig lidelse, men også av utallige feiltrinn. Målet for arbeiderklassens reise – dens frigjøring, er avhengig av dette – hvorvidt proletariatet er i stand til å lære av sine egne feiltrinn.»

Det å kunne trekke lærdommer av tidligere nederlag er et liv-og-død anliggende for arbeidere som i dag trer inn i kamp.

Med PATCO avslørte historien at en arbeiderbevegelse basert på antikommunisme, forsvaret av profittsystemet og nasjonalisme ikke er bærekraftig, og er bankerott. Målet med denne gjennomgangen av PATCO-kampen er å trekke ut de sentrale politiske lærdommene av denne erfaringen, for å bevæpne arbeidere med det sosialistiske perspektivet som er nødvendige for å sikre seier i massekampene de i dag trer inn i.

Fortsettelse følger.

**

Fotnoter

[1] Anslagene varierer fra over 500 000 som ble anslått av Bulletin og av arbeidslivsreporteren Joseph Goulden, til de 400 000 anslått av Washington-borgermesterkontoret og flere aviser. Anslaget fra National Park Service var 260 000. Selv med det lavere offisielle tallet var Solidarity Day-marsjen større enn Civil Rights March [Borgerrettighetsmarsjen] i Washington i 1963 og Vietnam War Moratorium-demonstrasjonen i 1969.

[2] Minchin, Timothy J., Labor under Fire: A History of the AFL-CIO since 1979. Chapel Hill: The University of North Carolina Press, 2017: 71.

Loading