Målt etter antall dødsofre utgjør de nåværende flommene i Tyskland den verste flomkatastrofen siden den store stormflommen langs Nordsjøkysten i 1962. Offisielt har så langt mer enn 180 mennesker omkommet, derav minst 156 i Tyskland og 31 i Belgia. Tusener av personer er det fortsatt ikke avklart status for.

Mennesker over hele verden er forferdet over ødeleggelsene flommene har forårsaket. Drone-video-opptak, og bilder av områder før-og-etter avslører ødeleggelsenes omfang. Den høye vannstanden hadde en spesielt ødeleggende innvirkning i Eifel-regionen. Landsbyer beliggende langs de normalt små elvene Ahr, Erft og Ruhr, så vel som deres bi-elver, ble i all vesentlig grad ødelagt.

Hele veiene ble fortært av vannet, og delvis skylt vekk. Stier, deler av jernbanespor og broer ble umulige å anvende, og noen ble helt ødelagt. Hundretusener av mennesker mistet midlertidig tilgang til strøm, etter at flere distribusjonsanlegg ble oversvømmet. I noen regioner ble mobiltelefon-nettverkene og drikkevannforsyningen i noen tid avbrutt.

Den mest dramatiske konsekvensen av flommene er imidlertid antallet dødsofre, som fortsetter å stige.

Bare i distriktet Ahrweiler har det vært 110 dødsfall, derav minst 28 i lokalsamfunnet Schuld (660 innbyggere) og i småbyen Sinzig (17 642 innbyggere). Det er vanskelig å finne ord for å beskrive individenes skjebner. Flomofrene mistet foreldre, brødre, søstre og barn. Blant dødsfallene i Sinzig var 12 beboere i et hjem for funksjonshemmede, som ikke ble evakuert i tide.

Tilsvarende dramatiske scener truer nå med å gjentas i deler av Bayern, Sachsen og Østerrike. Siden lørdag kveld har det kraftige regnværet forflyttet seg mot sørøst, og har presset opp vannstanden i elvene Donau, Isar, Inn og i bielver til Elben. I Bayern ble de indre bysentre i Passau og Beerchtesgaden oversvømmet, som også landsbyer i Sachsen, som Bad Schandau og Krippen.

Flomkatastrofen avslører på flere måter kapitalismens og dens politiske representanters fallitt.

For det første, det er det direkte produkt av klimakrisen produsert av det kapitalistiske profittsystemet, som fører til stadig mer ekstreme værbegivenheter. «Allerede for over tretti år siden forutsa klimamodeller at ekstremnedbør ville forekomme oftere, mens dager med lett regn ville bli mindre hyppige,» kommenterte Stefan Rahnstorf, professor ved Potsdams Institutt for forskning på konsekvenser av klimaenderinger. «For hver én grad oppvarming kan lufta absorbere 7 prosent mer vanndamp, som den deretter regner ned.»

Konsekvensene av klimaendringer underbygger begivenheter som den nåværende flomkatastrofen, som i siste instans truer selve overlevelsen for planeten og hele menneskeheten. Disse konsekvensene har blitt forstått i lang tid. Styringsklassen er imidlertid ute av stand, og forøvring også uvillig til å vedta alvorlige klimabeskyttelsestiltak, fordi det ville undergrave dens økonomiske og geostrategiske interesser. De vanlige avtalene og traktatene om klimaendringer er ikke verdt papiret de er skrevet på.

For det andre, de dødelige effektene av klimaendringene er produkt av tiår med underfinansiering og nedskjæringer for vedlikehold av infrastruktur, inkludert flombarrierer, et fungerende varslingssystem og et katastrofeforebyggende system. Internasjonale eksperter har påpekt at det høye antallet dødsofre er direkte forbundet med mangler og utilstrekkeligheter på disse områdene.

«Vi burde ikke oppleve dette antallet drepte etter flom i 2021. Dette er bare helt uakseptabelt,» uttalte Hannah Cloke, professor i hydrologi ved University of Reading i Storbritannia.

Professoren fortalte den tyske kringkasteren ZDF-TV om problemer med systemene for tidlig

varsling. «Allerede flere dager i forveien var det mulig å se hva som ville komme,» sa hun. «Alle nødvendige varsler ble avgitt fra værmeldingsinstitusjonene,» kommenterte Cloke, som var involvert i byggingen av det europeiske flomvarslingssystemet EFAS. «Men denne kjeden av advarsler brøt sammen et aller annet sted, slik at de aldri nådde fram til befolkningen.»

Denne beretning bekreftes av rapporter som flomofre meldte til WSWS. Én innbygger i Ahrweiler forklarte at han og hans familie først ble advart om flom i lokalområdet bare to timer i forveien, før vannmassene ankom. De sandsekkene de da fikk utlevert var ikke fylte. På grunn av de ankommende vannmassene hadde ikke familien lenger tid til å finne sand for å få fylt sekkene. I løpet av kort tid ble kjelleren og nedre deler av deres hus fullstendig oversvømmet.

Det er «utrolig frustrerende,» fortsatte Cloke. Hun sa det i Tyskland var feil og mangler på alle nivåer. For det første er det «ingen enhetlig landsdekkende tilnærming til flomrisikoer», selv om «forskjellige flomplaner for ulike scenarioer» er nødvendige. Og for det andre: «Lokale myndigheter har ofte ikke ressursene som er forutsetninger for å kunne forberede seg relevant.»

Faktisk er mange kommuner regelrett bankerotte, på grunn av gjeldsbremsa fastlagt i Tysklands Basislov. Det har blitt foretatt dype nedskjæringer på budsjettene for katastrofeberedskap de siste årene. Dette gjelder byggingen av beredskapssykehus, opplæring og utlevering av utstyr til titusener av frivillige i sivilsamfunnets sikkerhetsstyrker, og vedlikehold av nasjonale lagre av redskap og medisinsk utstyr. Nettverket av varselsirener ble også i stor grad demontert.

Det føderale kontoret for beskyttelse av befolkningen og katastrofeberedskap, som er del av det føderale innenriksdepartementet, har bare 344 ansatte og forvalter et latterlig årsbudsjett som er mindre enn € 250 millioner.

Nødvendige allokeringer for flomsikring ble ikke gjennomført. «Implementeringen av flomrelaterte tiltak» ble «begrenset på grunn av mangel på tildelte økonomiske ressurser,» bemerker en 2018-rapport fra European Accounting Agency, om implementeringen av europeiske flomretningslinjer. Medlemsstatene er ofte «ikke i stand til» å «beregne innvirkningen av klimaendringer på flommenes omfang, frekvens og forekomst».

De samme politikerne som nå feller krokodiltårer i katastrofesonene, og uopphørlig lover «rask og ubyråkratisk nødssituasjonsbistand» er alle ansvarlige for denne situasjonen. I løpet av de siste årene har de overført til bankene og storselskapene hundrevis av milliarder av euro, uten bindinger, og gjentatte ganger høynet militærutgiftene. Samtidig har de gjennomført utgiftsnedskjæringer som har kastet millioner av arbeidere og deres familier ut i fattigdom.

Styringsklassen har utnyttet pandemien til å intensivere sin omfordelingspolitikk nedenfra og opp til toppen. Innen rammeverket av den såkalte hjelpepakka mot koronavirus støttet alle Bundestag-partiene, dvs. alle representert i det føderale parlamentet Forbundsdagen, pumpingen av milliarder av euro over til storselskapene og bankene. Alle partier representert i regjeringer, fra nivå av Bundesländer og opp til den føderale GroKo-regjeringen, koalisjonen av Kristelig-demokratene

(CDU/CSU) og Sosialdemokratene (SPD), lar viruset fritt spre seg for å garantere finansoligarkiets profitter, samtidig som de avviser alle vitenskapelige tiltak for å beskytte befolkningen. Resultatet er over 4 millioner døde rundt om i verden, derav mer enn 1 million i Europa, og over 91 000 i Tyskland.

Den samme likegyldigheten overfor menneskeliv og befolkningens velvære gjentas under den nåværende flomkatastrofen. Armin Laschet, Nordrhein-Westfalens ministerpresident og Kristelig-demokratenes kanslerkandidat i september, som ble fanget opp på videobilder der han sto og spøkte og lo bak Tysklands forbundspresident som henvendte seg til flomofre i en av katastrofesonene, er bare et av de mest motbydelige eksemplene på dette.

Etter det innledningsvise sjokket vil arbeidere og ungdommen begynne å trekke vidtrekkende lærdommer av disse erfaringene.

Kampen mot klimaendringer – som kampen mot pandemien, og faren for fascisme og krig – er en politisk kamp. Det fordrer arbeiderklassens revolusjonære mobilisering mot kapitalisme. Den arbeidende befolkningen rundt om i verden bærer den største byrden av konsekvensene av global oppvarming. Samtidig blir den tvunget inn i kamp, og definerer seg objektivt som en internasjonal klasse som ser sine elementære interesser som uforenlige med kapitalistenes privateierskap av produksjonsmidlene.

«Ingen sosiale problemer kan løses uten å ekspropriere bankene og storselskapene, og plassere dem under arbeiderklassens demokratiske kontroll,» heter det i Sozialistische Gleichheitspartei’s (SGP) valguttalelse. «Deres profitter og formuer må konfiskeres og milliardene de mottok i fjor må tilbakeføres til den offentlige kassa. Verdensøkonomien må omorganiseres, på grunnlag av en vitenskapelig og rasjonell plan.»

Dette er den definitive lærdommen av de siste dagene. Bare den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet kan sikre seier i kampen mot klimaendringer, og en trygg og rettferdig framtid for alle.