De britiske domstolene bekjentgjør mandag den 4. januar om WikiLeaks-grunnleggeren og journalisten Julian Assange skal utleveres til USA. Han står overfor en livstidsdom på anklager i henhold til spionasjeloven [Espionage Act] for å ha avslørt krigsforbrytelser og kuppkomplott, tortur og andre menneskerettighetsbrudd, statskorrupsjon og spionasje.
En beslutning om utlevering er så godt som sikker. Høringen var en pseudo-legal travesti som så Assanges grunnleggende demokratiske rettigheter tråkket på. Presiderende distriktsdommer Vanessa Baraitser har gjennom hele rettssaken behandlet Assange med utilslørt fiendtlighet. Hennes veileder, lady Emma Arbuthnot, er gift med en regjeringsfigur som er personlig navngitt i WikiLeaks’ avsløringer.
En rettsbeslutning den ene eller den andre veien vil bli møtt av en anke, som vil føre til måneder eller sågar år med juridiske kamper. Det er å forvente at Assange hele tiden vil holdes forvart i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison i London, med alvorlig fare for hans liv.
Mandagens høring vil likevel markere en viktig ny fase i den tiår lange forfølgelsen av den mest betydningsfulle journalisten i det tjueførste århundre.
Assanges juridiske team har revet i filler den amerikanske regjeringens fabrikeringer mot ham. Teamet har demonstrert at amerikanske aktorer fundamentalt har fordreid fremstillingen av sakens fakta, at det amerikanske justisdepartementet ikke har gått frem i god tro, og at de søker utlevering for et politisk lovbrudd – utelukket i henhold til den britisk-amerikanske utleveringstraktaten.
De har vist hvordan utleveringsanmodningen bryter lovbestemte begrensninger for utlevering av noen som risikerer å bli straffet «på grunn av vedkommendes ... politiske oppfatninger» eller blir diskriminert mot under juridiske prosedyrer på grunn av disse oppfatningene, eller enhver som utlevering ville være «urettferdig og undertrykkende» for, av medisinske årsaker. Utleveringsanmodningen truer med å bryte Artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, retten til ytringsfrihet; Artikkel 7, retten mot tilbakevirkende kriminalisering; Artikkel 6, retten til en rettferdig rettssak; og Artikkel 3, retten til ikke å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Denne knusingen av påtalemyndighetens argumenter har kledd nakne de sosiale interessene bak den hevngjerrige behandlingen av Assange. Han blir gjort til et eksempel av USA og landets allierte stater, for å terrorisere opposisjon mot krig og diktatur, på vegne av deres rovgriske styringsklasser. Hans utleveringshøring er en skueprosess organisert for å levere en forutbestemt rettsbeslutning angående en klassekrigsfange.
Disse sosiale kreftene vil ikke gi etter før de blir tvunget til det, av frykt for en global massebevegelse for WikiLeaks-grunnleggerens frihet.
Det er en dyp kilde til folkelig støtte for Assange. WikiLeaks er feiret av millioner for å ha tildelt et slag mot amerikansk imperialisme og dens alliertes brutale aktiviteter, medregnet Storbritannia. Assanges sak er også forstått som en presedens for et ytterligere angrep på journalistikk og demokratiske rettigheter.
Over 1 600 journalister fra 99 land har signert deres navn på et åpent brev som krever Assanges frihet. Brevets publisering i desember 2019 etterfulgte opprettelsen av gruppa Leger for Assange en måned tidligere, som samlet medisinsk personell som er opprørte over mishandlingen av Assange. Gruppene Jurister for Assange og Artister for Assange ble grunnlagt tidligere i år.
Den sanfunnskraften som er i stand til å sikre Assanges frihet og forsvare demokratiske rettigheter, den internasjonale arbeiderklassen, har imidlertid enda ikke blitt organisert for hans støtte.
Det å få bygget den nødvendige kampanjen i arbeiderklassen fordrer et politisk oppgjør med kreftene som har jobbet for å isolere Assange. Disse inkluderer media og borgerrettighetsorganisasjoner fra det småborgerlige «liberale» brorskapet, pseudo-venstre og fagorganisasjons- og Labour-byråkratiet.
I sine tidlige år samarbeidet WikiLeaks med aviser som Guardian, New York Times, Le Monde, Der Spiegel og El Pais for publisering av organisasjonens utgivelser. Fra begynnelsen av forsøkte disse organisasjonene å få kontrollert det politiske resultatet av de enestående eksponeringene – og tjente underveis på scoopet.
Da Assange nektet å trekke seg på allmennhetens rett til å vite, og truet med å forstyrre deres intime relasjoner til deres respektive styringsklasser, stakk de ham i ryggen. WikiLeaks’ tidligere «mediepartnere» lanserte en systematisk kampanje for å demonisere Assange, der de promoterte en fabrikkert svensk etterforskning av seksualovergrep og oppdiktede beretninger om samspill med den russiske staten.
Pseudo-venstre-organisasjoner som Socialist Workers Party i Storbritannia og Den internasjonale sosialistorganisasjonen (ISO) i USA, som så deres støtte for imperialistintervensjoner under det falske «menneskerettighets»-banneret bli truet av WikiLeaks’ avsløringer, tilsluttet seg korstoget. Deres velbeslåtte middelklassekrets, gjennomsyret av identitetspolitikk, var fullt ut tilfreds med å støtte Sveriges oppblåste insinuasjoner om seksualovergrep.
Britiske Labour Partys «venstre» og fagorganisasjonsbyråkratiet opprettholdt hele tiden en medskyldig taushet. Først i april 2019 opponerte dengang Labour Party-leder Jeremy Corbyn offentlig mot Assanges utlevering til USA, før han mindre enn 48 timer senere uttalte at hans skjebne var «et anliggende for domstolene». Corbyn forholdt seg taus om Assanges sak gjennom hele generalvalget i desember 2019. Siden han ble erstattet som partileder for Labour Party har han periodevis oppfordret det britiske rettsvesenet og statsminister Boris Johnson til å blokkere for Assanges utlevering.
Socialist Equality Party og World Socialist Web Site har gjennom hele kampanjen som har vært ført for Assanges frihet identifisert disse utviklingstrekkene som del av borgerlig politikks byks til høyre – medregnet pseudo-venstre-vedhengene – og som bevis for det faktum at det ikke er noen valgkrets for demokratiske rettigheter i noen del av styringsklassen. Vi har insistert på at kampen for å forsvare Assange avhenger av en politisk kamp for å advare arbeidere og ungdommen internasjonalt om de anliggender som er involvert i hans forfølgelse, for å organisere dem i opposisjon til den globale vendingen i retning av diktatur og krig.
Den offisielle kampanjegruppa Don't Extradite Assange (DEA) [Ikke utlever Assange], som ble dannet ved slutten av 2019, har intervenert for å forhindre at disse konklusjonene blir trukket, og håndhever en bankerott orientering til kapitaliststaten. Dette har vært sentrert på deres oppfordring til at «venstre» og «høyre» må forene seg for å sikre Assanges frihet.
Dette tok initielt form av promotering av proforma-protester fra noen få «venstre»-representanter for Labour, og de forsinkede kyniske unnskyldningene fra Guardian – som nå er så eksponert over dette anliggendet at avisa nylig publiserte en lederartikkel som opponerte mot Assanges utlevering, og innstendig oppfordret: «Tidligere saker knyttet til Mr. Assange burde ikke anvendes til å forvanske problemet [!]. Sverige har henlagt etterforskningen av en voldtektsbeskyldning, som han benektet.» Guardian setter sin lit til den innkommende presidenten Joe Biden, som beryktet stemplet Assange som en «høyteknologisk terrorist».
I løpet av de siste ukene har den reaksjonære logikken i DEAs politiske orienteringer nådd sin obskøne konklusjon – utstedelsen av vennlige appeller til USAs president Donald Trump om å innvilge Assange hans frihet. Presidenten har de siste ukene innvilget ei rekke benådninger, som fikk DEA til å promotere oppfordringen «President Trump: Tilgi Assange!» DEAs Twitter-feed har omtalt den nyfascistiske Cassandra Fairbanks, kristen-fundamentalisten og tidligere visepresidentkandidat Sarah Palin, den QAnon-promoterende republikanerkongresskvinnen Marjorie Taylor Greene og ytrehøyre-provokatør og Breitbart-bidragsyteren James O’Keefe, blant andre tilsvarende avskyelige individer.
Det er legitimt å søke en presidentbenådning – Assange skyldes det, og mer til. Men en henvendelse til Trump som søker å forfekte saken for demokratiske rettigheter, kan bare ta form av et krav på vegne av en massebevegelse av arbeiderklassen i opposisjon – en bevegelse som retter seg frontalt mot Trump, Republikanerne og Demokratene.
Oppfordringen som blir pushet av DEA er i stedet en appell til de ikke-eksisterende demokratiske sensibilitetene til den fascistiske gangsteren i Det hvite hus og hans følge. Oppfordringen har en topptekst med et bilde av Trump, med ei taleboble som lyder: «Det første endringstillegget [The First Amendment] er livsviktig for vårt land. Vi trenger en fri presse og en fri utveksling av ideer. Vi trenger borgere og media som er frie til å kritisere.»
Dette kommer samme måneden som Trump benådet medlemmer av Blackwater-leiesoldatgruppa som var ansvarlig for Nisour Square-massakren av 14 irakiske borgere i 2007 – en av de mest uhyggelige forbrytelsene i den brutale krigen som Assange og WikiLeaks gjorde så mye for å avsløre. De som appellerer til presidenten ignorerer på samme måte også hans pågående planer for et kupp, inkludert bekymringer om at han kan erklære krigsrett under påskudd av lanseringen av en katastrofal militærkonfrontasjon med Iran.
Orienteringen til Trump er det tydeligste og mest åpenbare beviset for at ethvert perspektiv for forsvaret av Assange og demokratiske rettigheter som baserer seg på kapitaliststaten og dens representanter er bankerott. Siden WikiLeaks publiserte Irak- og Afghan-krigsloggene, Guantanamo-filene og de amerikanske diplomatkablene, har Assanges skjebne vært forbundet med kampen mot imperialisme og dens politiske representanter. Denne kampen krever byggingen av en sosialistisk, antiimperialistisk massebevegelse av den internasjonale arbeiderklassen. Vi oppfordrer alle som er enige i dette perspektivet, om å kontakte oss i dag.