Dette er del fem av en serie, som har blitt utvidet. Del én ble publisert på norsk 22. august, og del to 24. august. Del tre ble publisert 26. august. Del fire ble publisert 31. august. Serien forsettes.

I sine diskusjoner med James P. Cannon og Farrell Dobbs under Socialist Workers Party-delegasjonens besøk til Coyoacán i juni 1940, hadde Trotskij uttrykt bekymring for SWPs overdrevent syndikalistiske tilnærming til partiets arbeid i fagorganisasjonene. Det var ikke tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot politikken, det vil si til revolusjonær sosialistisk strategi. Dette ble uttrykt ved SWPs tilpasning til fagforeningrepresentanters pro-Roosevelt-holdning, som Trotskij beskrev som «en forferdelig fare». [1] Han fant det nødvendig å påminne partilederne om at «bolsjevikpolitikk begynner utenfor fagforeningene». [2]

Det er åpenbart at Trotskij hadde til hensikt å videreføre og utdype diskusjonen om de saksanliggendene som hadde oppstått under SWP-ledernes besøk. Etter at de hadde forlatt Mexico begynte Trotskij å jobbe med en artikkel viet en analyse av fagforeningene. Utkastet ble funnet på Trotskijs skrivebord etter at han var drept, og ble posthumt publisert i februar 1941-utgaven av det teoretiske tidsskriftet Fourth International [Den fjerde internasjonale]. Artikkelen hadde tittelen Trade Unions in the Epoch of Imperialist Decay [Fagorganisasjoner i epoken av imperialismens forfall].

Som det er karakteristisk for Trotskijs skrifter forsøkte han å plassere sin analyse av fagorganisasjonene i en relevant historisk og internasjonal kontekst, og å identifisere de essensielle prosessene som bestemte disse organisasjonenes politiske orienteringer, sett bort fra de individuelle ledernes personlige motiveringer og rasjonaliseringer. Bare på dette objektive grunnlaget var det mulig å utvikle en marxistisk, dvs. en virkelig revolusjonær tilnærming til arbeid i fagorganisasjonene. Trotskijs artikkel begynte med en kortfattet identifisering av fagorganisasjones plass i verdenkapitalismens orden:

Det er ett fellestrekk for utviklingen, eller mer korrekt degenereringen, av moderne fagforeningsorganisasjoner i hele verden: Det er deres nærhet til, og sammenvoksing med statsmakten. Denne prosessen er like karakteristisk for de nøytrale som for de sosialdemokratiske, kommunistiske og «anarkistiske» fagforeningene. Bare dette faktum alene viser at tendensen til å «vokse sammen» er iboende, ikke i den ene eller den andre læren som sådan, men har opphav i sosiale betingelser som er felles for alle fagorganisasjoner.

Monopolkapitalisme hviler ikke på konkurranse og fritt privatinitiativ, men på sentralisert kommando. Kapitalistklikkene på toppen av mektige truster, syndikater, bank-konsortier osv. ser det økonomiske liv fra de samme høyder som statsmakten gjør; og for hvert trinn forlanger de kollaborering med sistnevnte. Fagorganisasjonene i de viktigste næringsgreinene finner seg i sin tur fratatt muligheten for profittering på konkurransen mellom de forskjellige næringvirksomhetene. De må konfrontere en sentralisert kapitalistmotpart, intimt forbundet med statsmakten. [3]

Trotskij argumenterte for at fagforeningene og -forbundene, som følge av dette universelle karaktertrekket for moderne kapitalistisk utvikling – i den grad de aksepterer kapitalistrammeverket, – ikke kunne opprettholde noen uavhengig posisjon. Fagorganisasjonenes ledere – byråkratiet – forsøker å få trukket staten over til deres side, et mål som bare kan oppnås ved å demonstrere at de ikke har noen interesser uavhengig av, enn si fiendtlig til kapitaliststaten. For å tydeliggjøre omfanget og implikasjonene av denne underordningen, skrev Trotskij: «Ved omdanningen av fagorganisasjonene til statens organer, oppfinner ikke fascismen noe nytt; den trekker bare tendenser, som er underliggende for imperialismen, til deres endelige konkludering.» [4] Trotskij understreket at utviklingen av moderne imperialisme krevde elimineringen av enhver antydning til demokrati innen de gamle fagforeningene. Han bemerket at i Mexico hadde fagforbundene «i sakens natur, antatt en semi-totalitær karakter». [5]

Trotskij insisterte på at det var nødvendig for revolusjonære å videreføre deres arbeid innen fagorganisasjonene, fordi massene av arbeidere fortsatt var organisert der. Trotskij insisterte av samme grunn, og bare av den grunn, på at revolusjonære ikke kunne «gi avkall på kampen innen de obligatoriske arbeiderorganisasjonene som er opprettet av fascismen». [6] Trotskij mente åpenbart ikke at fascist-fagorganisasjoner var «arbeiderorganisasjoner», i den forstand at de representerte arbeiderklassens interesser. Arbeid innen fagforeningene, en taktisk nødvendighet, betydde ikke noen forsoning med byråkratiet, enn si noen tillitserklæring til dette reaksjonære sosiale sjiktet. Målet for marxistenes intervensjoner innen fagorganisasjonene var under alle betingelser «å mobilisere massene, ikke bare mot borgerskapet, men også mot det totalitære regimet innen fagorganisasjonene selv, og mot lederne som håndhever dette regimet.» [7]

Trotskij foreslo to slagord som kampen mot imperialismens byråkratiske agenter kunne baseres på. Det første var «fagforeningenes fullstendige og ubetingede uavhengighet i forhold til kapitaliststaten». [Uthevelse i originalen] Dette slagordet impliserte «en kamp for å omgjøre fagforeningene til organer for de brede utbyttede massene, og ikke organer for et arbeideraristokrati». [8] Men oppnåelsen av dette var uadskillelig knyttet til det å vinne massene av arbeidere over til det revolusjonære partiet, og til programmet for sosialisme.

Der han kommenterte på situasjonen i USA så Trotskij den plutselige fremveksten av industri-fagforeninger og -forbund som en vesentlig utvikling. Han skrev at CIO [Congress of Industrial Organisations] «er et ubestridelig bevis for de revolusjonære tendensene innen de arbeidende massene». [9] Men de nye fagforeningenes svakhet var allerede åpenbar.

Indikerende, og i høyeste grad bemerkelsesverdig, er imidlertid det faktum at den nye «venstreorienterte» fagorganisasjonen ikke før var grunnlagt, før den falt inn i imperialiststatens stålfavn. Innbyrdeskampene mellom den gamle føderasjonens toppsjikt og de fra den nye, kan i vesentlig grad reduseres til kampen om sympati og støtte fra Roosevelt og hans kabinett. [10]

Intensiveringen av kapitalismens globale krise og den ekstreme forverringen av de sosiale spenningene produserte innen fagoranisasjonene, i USA og internasjonalt, den skarpe høyredreiningen, dvs. mot en enda mer ekstrem undertrykking fra fagforeningenes side av arbeiderklassemotstanden mot kapitalisme. Trotskij forklarte: «Lederne av fagbevegelsen fornemmet eller forstod, eller de fikk å vite, at nå ikke er tiden for å spille opposisjonsspillet.» Fagforbundets offisielle representansjon var ikke uskyldige tilskuere til konsolideringen av de mest undertrykkende former for borgerlig styre. Trotskij uttalte, rett ut: «Det grunnleggende karaktertrekket, dreiningen mot det totalitære regimet, finner sted på tvers av hele verdens arbeiderbevegelse.» [11]

I den grad Socialist Workers Party (SWP) i det hele tatt opprettholdt de minste illusjoner om muligheten for minnelige relasjoner med de «progressive» fagforbundslederne, evnet ikke partiet å erkjenne arbeiderbyråkratienes historiske rolle i imperialismens epoke. Som Trotskij hadde advart den veldig modige, men overraskende naive kameraten Antoinette Konikow, fra SWP-delegasjonen: «Lewis [den renomerte lederen for United Mine Workers] ville drepe oss meget effektivt ...» [12]

Det siste avsnittet av hans essay oppsummerte den historiske situasjonen som konfronterte fagorganisasjonene:

Demokratiske fagforeninger og -forbund i den gamle betydning av begrepene, organer der forskjellige tendenser kjempet mer eller mindre fritt, innen rammeverket av én og samme masseorganisasjon, kan ikke lenger eksistere. Akkurat som det er umulig å få brakt tilbake den borgerlig-demokratiske staten, så er det umulig å få brakt tilbake arbeidernes tidligere demokrati. Det enes skjebne gjenspeiler den andres. Faktisk kan fagforeningenes uavhengighet, i en klasseforstand, i deres relasjon til den borgerlige staten under de nåværende betingelsene, bare sikres av et fullstendig revolusjonært lederskap, det vil si Den fjerde internasjonales lederskap. Dette lederskapet må og kan være rasjonelt, naturligvis, og det må forsikre fagorganisasjonene det maksimale demokrati tenkelig, under de nåværende konkrete betingelsene. Men uten Den fjerde internasjonales politiske lederskap er fagorganisasjonenes uavhengighet umulig. [13]

Disse ordene ble skrevet for åtti år siden. Analysen Trotskij gjorde av degenereringen av fagorganisasjonene – deres integrering inn i statsmakten og konsernledelsen – var ekstraordinært forutseende. Tendensen i retning av «sammenvoksningen» av fagorganisasjonene, staten og kapitalistforetakene fortsatte gjennom hele perioden etter den andre verdenskrig. Dessuten fratok prosessen av global økonomisk integrering og transnasjonal produksjon fagforeningene det nasjonale rammeverket der de kunne utøve press for begrensede sosiale reformer. Det ble ikke igjen noe rom for engang den mest moderate anvendelse av klassekampens metoder for å oppnå de mest minimale vinninger. Snarere enn å hente innrømmelser ut fra selskapene, ble fagorganisasjonene forvandlet til adjunkter og forlengelser av staten og selskapene, som tjente til å trekke innrømmelser ut fra arbeiderne.

Følgelig gjenstår det ikke et spor av «arbeiderdemokrati» i de byråkratisk-korporatistiske strukturene som kalles fagforeninger og -forbund. Den gamle terminologien overlever. Korporatistorganisasjoner som AFL-CIO og fagforbundets tilslutninger kalles fortsatt «fagforeninger og -forbund». Men disse organisasjonenes faktiske praksis har ingen relasjon til den sosioøkonomiske funksjonen tradisjonelt knyttet til ordet «fagforening». Det revolusjonære partiets praksis kan ikke baseres på den ukritiske anvendelsen av en terminologi som ikke gjenspeiler utviklingen av fenomenet det angivelig beskrev. De gamle organisasjonenes degenerering kan ikke motvirkes og overvinnes bare ved å kalle dem «fagforeninger». Som Trotskij hadde insistert i september 1939, i de tidlige stadiene av kampen mot Shachtman og Burnham: «Vi må ta fakta som de er. Vi må bygge vår politikk ved å ta utgangspunkt i de reelt eksisterende relasjonene og motsetningene.» [14]

Kampen for arbeiderdemokrati og den fullstendige uavhengigheten for arbeiderklassens organisasjoner er fortsatt kritiske elementer i det moderne revolusjonære programmet. Men dette perspektivet vil ikke realiseres gjennom fornyelsen av de gamle organisasjonene. Prosessen med korporativistisk degenerering, over en periode på åtti år, utelukker en gjenoppliving av de gamle fagorganisasjonene, under alle andre enn de mest eksepsjonelle omstendighetene. Den alternative strategiske kursretningen, trukket opp av Trotskij i The Transitional Program i 1938 [Overgangsprogrammet], er den politiske retningsorienteringen som samsvarer med dagens betingelser; det vil si, «det å skape, under alle mulige omstendigheter, uavhengige militante organisasjoner som korresponderer tettere med oppgavene til massekampen mot det borgerlige samfunnet, og om nødvendig, uten å vike selv i møte med et direkte brudd med det konservative apparatet til fagorganisasjonene.» [15]

                                                                  * * * * *

Den 7. august 1940, nøyaktig to uker før hans død, deltok Trotskij i en diskusjon om «Amerikanske Problemer». Som svar på et spørsmål om verneplikten insisterte Trotskij på at partimedlemmene ikke skulle unndra seg militærtjeneste. Det å holde dem ut av hæren, under betingelser der deres jevnaldrede ble mobilisert, ville være en feiltakelse. SWP kunne ikke unngå krigens virkelighet:

Vi må forstå at dette samfunnets liv, politikken, alt av det, vil bli basert på krig, og derfor må også det revolusjonære programmet være basert på krig. Vi kan ikke motsette oss krigens realitet med ønsketanker; med en from pasifisme. Vi må plassere oss på arenaen dette samfunnet har skapt. Arenaen er forferdelig – det er krig – men for så vidt som vi er svake, og ute av stand til å ta samfunnets skjebne over i egne hender; i den grad styringsklassen er sterk nok til å påtvinge oss denne krigen, er vi forpliktet til å akseptere dette grunnlaget for vår aktivitet. [16]

Trotskij erkjente at det eksisterte et dypt og legitimt hat mot Hitler og nazismen blant massene av arbeidere. Partiet måtte tilpasse sin agitasjon og sine politiske formuleringer til de politisk forvirrede patriotiske stemningene, men uten å gjøre noen innrømmelser for nasjonal sjåvinisme.

Vi kan ikke unnslippe militariseringen, men vi kan opprettholde klasselinja på innsiden av maskina. Amerikanske arbeidere ønsker ikke å bli slått av Hitler, og til de som sier «La oss få et fredsprogram» vil arbeideren svare: «Men Hitler vil ikke ha noe fredsprogram». Derfor sier vi: Vi vil forsvare USA, med en arbeidernes hær, med arbeidernes offiserer, med en arbeidernes regjering, osv. Dersom vi ikke er pasifister, som venter på en bedre fremtid, og dersom vi er aktive revolusjonære, da er vår jobb å penetrere inn i hele militærmaskina. ...»

Vi må bruke eksemplet med Frankrike, helt til den bitre ende. Vi må si: «Jeg advarer dere, arbeidere, om at de (borgerskapet) vil forråde dere! Se på Petain [den franske generalen som ledet Vichy-regimet, og regjerte landet på vegne av Hitler], som er en venn av Hitler. Skal vi la det samme skje her i dette landet? Vi må skape vår egen maskin, under arbeideres kontroll.» Vi må være varsomme for ikke å identifisere oss med sjåvinistene, og heller ikke med de forvirrede sentimentene om selv-opprettholdelse, men vi må forstå deres følelser og vi må tilpasse oss disse følelsene kritisk, og forberede massene på en bedre forståelse av situasjonen, ellers vil vi vil forbli en sekt, og av disse er den pasifistiske varianten den mest tragisk elendige. [17]

Trotskij ble spurt om hvordan den amerikanske arbeiderens politiske tilbakeståenhet ville påvirke evnen til å motstå spredningen av fascisme. Hans svar advarte mot en forenklet og ensidig evaluering av arbeiderklassen. «Den amerikanske arbeiderklassens tilbakeståenhet er bare et relativt begrep. I mange veldig viktige henseender er den verdens mest progressive arbeiderklasse: teknisk, og i kraft av sin levestandard.» [18] Under alle omstendigheter, objektive utviklingstrekk ville besørge en kraftfull impuls for utviklingen av klassebevissthet. Trotskij vektla motsetningene i den amerikanske arbeiderklassens utvikling:

Den amerikanske arbeideren er veldig stridende – som vi har sett under streikene. De har hatt de mest opprørske av verdens streiker. Det den amerikanske arbeideren savner er en ånd av generalisering, eller analyse av sin klasseposisjon i samfunnet som helhet. Denne mangelen på sosial tenkning har sitt opphav i hele landets historie – Det fjerne vesten, med perspektivet på ubegrensede muligheter for alle til å bli rike, osv. Nå er alt dette vekk, men fornemmelsene forblir forankret i fortiden. Idealister mener at den menneskelige mentaliteten er progressiv, men i virkeligheten er den samfunnets mest konservative element. Arbeidernes teknikk er progressiv, men deres mentalitet henger langt etter. Deres tilbakeståehet består av deres manglende evne til å generalisere deres eget problem; de vurderer alt på et personlig grunnlag. [19]

Uansett, og til tross for alle objektive vanskeligheter og problemer i utviklingen av massebevissthet, avviste Trotskij synspunktet at USA sto på randen av fascisme. Han forutså: «De neste historiske bølgene i USA vil være bølger av radikalisering av massene; ikke fascisme.» En essensiell forutsetning for fascismens seier var arbeiderklassens politiske demoralisering. Den tilstanden eksisterte ikke i USA. Derfor uttalte Trotskij til intervjuerne, og med overbevisning: «Jeg er sikker på at dere vil ha mange muligheter til å vinne makten i USA, før fascistene kan bli en dominerende maktfaktor.» [20]

Trotskijs analyse av fascismen var dialektisk og aktiv, ikke mekanisk og passiv. Faren reist av fascisme kunne ikke fastlegges bare på grunnlag av kvantitative målinger. Fascismens seier var ikke bare resultat av den numeriske veksten av dens tilhengere, supplert med åpen og skjult sympati og støtte fra de kapitalistiske elitene og det borgerlige statsapparatet. Etter diskusjonen den 7. august dikterte Trotskij nok en artikkel, publisert postumt, med tittelen «Bonapartisme, fascisme og krig», i oktober 1940-utgaven av Fourth International.

Motiveringen for denne artikkelen var ikke bare å avklare anliggender som hadde oppstått fra 7. august-diskusjonen, men også det å replisere til et essay skrevet av Dwight Macdonald, en supporter av Shachtman-Burnham-mindretallet. Macdonalds essay, publisert i juli-august 1940-utgaven av det venstreorienterte tidsskriften Partisan Review, uttrykte den småborgerlige, intellektuelle og demoraliserte skepsisen til de som hadde brutt med marxismen og forflyttet seg til høyre. Macdonald var overveldet av Hitlers militære suksesser og proklamerte naziregimet som «en ny type samfunn», med en holdbarhet som hadde blitt undervurdert av Trotskij. [21]

Den samme overfladiske impresjonismen som motiverte den småborgerlige minoritetens teoretiske improvisasjoner i relasjon til Sovjetunionen, ble brukt av Macdonald for Det tredje rike. Han erklærte vilt at den tyske økonomien under Hitler «har kommet til å bli organisert på grunnlag av produksjon istedenfor profitt», en tom frase som ikke forklarte noe som helst. [22] Macdonald uttalte at «disse moderne totalitære regimene er ikke midlertidige affærer: De har allerede endret den underliggende økonomiske og sosiale strukturen, de har ikke bare manipulert med de gamle formene, men også ødelagt deres indre vitalitet.» [23]

Macdonald påsto at «nazistene har vunnet fordi de sloss en ny type krig, som like klart som Napoleons militære innovasjoner uttrykte en ny type samfunn», som overgikk deres motstanderes gamle kapitalistsystemer. [24] Macdonalds ignorante idealisering av nazistenes økonomiske system hadde lite med virkeligheten å gjøre. Tilstanden for den tyske kapitalistøkonomien var den at den innen slutten av 1930-tallet var på randen av en katastrofe. I årene fra 1933 til 1939 hadde statsgjelden blitt tredoblet, og regimet slet tungt for å møte sine rentebetalinger. Det er allment erkjent at Hitlers beslutning om krig i vesentlig grad var drevet av frykt for en økonomisk kollaps. Som historikeren Tim Mason forklarte:

Den eneste ‘løsningen’ som var åpen for dette regimet, for de strukturelle spenningene og krisene produsert av diktatur og gjenopprusting, var mer diktatur og mer gjenopprusting, deretter ekspansjon, deretter krig og terror, så plyndring og slavebinding. Det skarpe, stadig tilstedeværende alternativet var kollaps og kaos, og derfor var alle løsningene midlertidige, hektiske, hånd-til-munn-affærer, stadig mer barbariske improvisasjoner rundt et brutalt grunntema. ... En krig for plyndring av arbeidskraft og råvarer lå i midten av den uhyrlige logikken til tysk økonomisk utvikling under Nasjonalsosialist-styret. [25]

Trotskij beskrev Macdonalds artikkel som «veldig pretensiøs, veldig forvirret, og stupid». [26] Han så ikke noen nødvendighet for å bruke tid på å tilbakevise Macdonalds analyse av nazi-samfunnet. Men Trotskij responderte på Macdonalds manglende undersøkelse, typisk for demoraliserte intellektuelle, av den politiske dynamikken som var underliggende for fascismens fremgang. Dens seier var fremfor alt resultat av en katastrofal svikt fra lederskapet av massepartiene og arbeiderklassens organisasjoner. Fascisme er den politiske straffen tildelt arbeiderklassen for sløsingen med mulighetene til å omvelte kapitalistsystemet. Hvorfor triumferte fascismen? Trotskij forklarte:

Både teoretisk analyse så vel som den rike historiske erfaringen fra det siste kvarte århundre har vist med like stor styrke at fascisme hver gang er den siste koblingen i en bestemt politisk syklus sammensatt av det følgende: Den mest alvorlige krisen i kapitalistsamfunnet; veksten av arbeiderklassen radikalisering; veksten av sympati overfor arbeiderklassen, og en lengsel etter endring fra det landlige og det urbane småborgerskapets side; storborgerskapets ekstreme forvirring; dets feige og bedragerske manøvrer med sikte på å unngå det revolusjonære klimakset; proletariatets utmattelse; voksende forvirring og likegyldighet; forverringen av den sosiale krisen; småborgerskapets fortvilelse, og dets lengsel etter endring; småborgerskapets kollektive nevrose; dets beredskap til å tro på mirakler; dets beredskap for voldelige midler; veksten av fiendtlighet mot proletariatet, som har bedratt dets forventninger. Dette er premissene for en rask dannelse av et fascistparti, og for dets seier. [27]

Trotskij hevdet at i syklusen av amerikansk utvikling var situasjonen enda ikke særlig gunstig for fascistene. «Det er helt selvinnlysende at arbeiderklassens radikalisering i USA bare har gått gjennom de innledende fasene, og nesten utelukkende innen sfæren av fagbevegelsen (CIO).» [28] Fascistene hadde inntatt en defensiv posisjon. Der han kontret all tvil fra de som lurte på, der de satt på sidelinja, hvorvidt en seier var mulig, skrev Trotskij:

Ingen virksomhet er mer fullstendig uverdig enn det å spekulere om hvorvidt vi skal lykkes med å skape et mektig revolusjonært leder-parti. Foran oss ligger et gunstig perspektiv, som besørger all berettigelse for revolusjonær aktivisme. Det er nødvendig å utnytte mulighetene som åpner seg, og bygge det revolusjonære partiet. ...

Reaksjon utøver i dag en slik makt som kanskje aldri før i menneskehetens moderne historie. Men det ville være en bommert som ikke kan unnskyldes bare å se reaksjon. Den historiske prosessen er motstridende. Under skjul av offisiell reaksjon finner det sted dype prosesser blant massene, som samler seg erfaring og blir mottakelige for nye politiske perspektiver. Den demokratiske statens gamle konservative tradisjon, som var så mektig selv under den siste imperialistkrigens æra, eksisterer i dag bare som en ekstremt ustabil overlevning. Under opptakten til den forrige krigen hadde de europeiske arbeiderne tallmessig mektige partier. Men på dagsordenen ble det satt reformer, delvise erobringer, og slett ikke erobringen av makten.

Den amerikanske arbeiderklassen er fremdeles, den dag i dag, uten et arbeidernes masseparti. Men den objektive situasjonen, og de amerikanske arbeidernes akkumulerte erfaring, kan i løpet av en veldig kort periode sette spørsmålet om erobring av makten på dagsordenen. Dette perspektivet må gjøres til basis for vår agitasjon. Det er ikke kun et spørsmål om en posisjon relatert kapitalistisk militarisme, og om å gi avkall på forsvar av den borgerlige staten, men om direkte å forberede seg på erobring av makten, og forsvaret av det proletariske fedrelandet. [29]

Macdonald legemliggjorde det raskt voksende sjiktet av demoraliserte småborgerlige intellektuelle som i fascismens seier så den definitive avvisningen av marxisme og hele det sosialistiske perspektivet. Situasjonen var, i det hele tatt, håpløs. Han skrev:

Er ikke arbeiderklassen overalt under full tilbaketrekning, der den hittil har unsluppet det fascistiske åket? Og selv om arbeiderne senere skulle vise noen tegn til opprør, hvor skulle de finne sitt lederskap? Fra den korrupte og miskrediterte Andre, eller den Tredje internasjonale? Fra de små, isolerte revolusjonære gruppene, splittet av sekteriske krangler? Og til slutt, har ikke selve marxismens autoritet, selve utspringet for all revolusjonær vitenskap, blitt rystet av sine disiplers manglende evne til å besørge adekvate svar, i praksis og i teoretisk forståelse, på de to siste tiårenes historiske utviklingstrekk?

Jeg må innrømme at disse spørsmålene er, mildt sagt, berettigede. Den slags «revolusjonær optimisme» som holdes høyt i visse kretser – en optimisme som blir mer hardnakket og irrasjonell jo verre ting viser seg å bli – synes ikke meg å tjene sosialismens sak. Vi må innse det faktum at den revolusjonære bevegelsen, de siste tjue årene, har vært gjenstand for en ubrutt serie av vesentlige katastrofer og vi må igjen undersøke marxismens mest grunnleggende premisser, med et kaldt og skeptisk blikk. [30]

Macdonald satte faktisk «The Case for Socialism» [Sosialismens sak] som heading på sin gravsan. Det var heller, slik hans egen utvikling snart beviste, saken for avvisningen av sosialisme.

Trotskij bemerket at de demoraliserte skeptikerne kunngjorde marxismens fiasko fordi «fascisme kom istedenfor sosialisme». Men skeptikerne avslørte i deres kritikk, bortsett fra deres personlige demoralisering, en mekanisk og passiv oppfatning av historien. Marx lovet ikke sosialismens seier; han avklarte bare de objektive motsetningene i det kapitalistiske samfunnet, som muliggjorde sosialisme. Men han hevdet aldri at den ville oppnås automatisk. Faktisk førte Marx, Engels og Lenin en nådeløs kamp mot alle de politiske tendensene, opportunistiske og anarkistiske, som undergravde kampen for sosialisme. De var klar over at et dårlig lederskap, som bukket under for styringsklassens innflytelse, «kunne forhindre, bremse opp, vanskeliggjøre, og utsette gjennomføringen av proletariatets revolusjonære oppgave». [31]

Den eksisterende situasjonen var, i ingen liten grad, skapt av arbeiderklassens lederskaps feiltak.

Fascismen kom på ingen måte «istedenfor» sosialisme. Fascisme er videreføringen av kapitalisme, et forsøk på å opprettholde dens eksistens ved hjelp av de mest bestialistiske og monstrøse virkemidler. Kapitalismen fikk anledning til å ty til fascisme bare fordi proletariatet ikke i tide oppnådde den sosialistiske revolusjonen. Proletariatet ble lammet av de opportunistiske partiene i oppfyllingen av sin oppgave. Det eneste som kan sies er at det viste seg å være flere hindringer, flere vanskeligheter, flere stadier på veien til proletariatets revolusjonære utvikling enn det grunnleggerne av den vitenskapelig sosialismen hadde forutsett. Fascisme og serien av imperialistkriger utgjør den forferdelige skolen proletariatet har hatt å gå for å kunne frigjøre seg fra småborgerlige tradisjoner og overtro, for å kvitte seg med opportunistiske, demokratiske og eventyrlystne partier, for å få hamret ut og opplære den revolusjonære fortroppen, og på denne måten forberede for å få løst den oppgaven som må løses, som det foruten ikke er og ikke kan bli noen frelse for menneskehetens utvikling. [32]

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[1] Writings of Leon Trotskij 1939-40 (New York: 1973), s. 273

[2] Ibid

[3] “Trade unions in the epoch of imperialist decay,” i Marxism and the Trade Unions (New York: 1973), s. 9 og 10

[4] Ibid, s. 10

[5] Ibid, s. 11

[6] Ibid, s. 11

[7] Ibid, s. 12

[8] Ibid, s. 12

[9] Ibid, s. 16

[10] Ibid, s. 16

[11] Ibid, s. 16 og 17

[12] Writings of Leon Trotskij 1939-40, s. 267

[13] Marxism and the Trade Unions, s. 18

[14] “The USSR in War,” In Defence of Marxism (London: 1971), s. 24

[15] “The Death Agony of Capitalism and the Tasks of the Fourth International,” (New York, 1981), A. 8

[16] Writings of Leon Trotskij 1939-40, s. 331

[17] Ibid, s. 333-34

[18] Ibid, s. 335

[19] Ibid, s. 335-37

[20] Ibid, s. 33-38

[21] “Socialism and National Defense,” Partisan Review (July-August 1940), s. 252

[22] Ibid, s. 254

[23] Ibid, s. 256

[24] Ibid, p. 252

[25] Tim Mason, Nazism, Fascism, and the Working Class (Cambridge, 1995), s. 51

[26] Writings of Leon Trotskij 1939-40, s. 410

[27] Ibid, s. 412

[28] Ibid, s. 412 og 413

[29] Ibid, p. 413-14

[30] Partisan Review, op.cit., p. 266

[31] Writings of Leon Trotskij 1939-40, s. 416

[32] Ibid, s. 416 og 417