Tidligere president Jimmy Carters død, i en alder av 100 år, har blitt anledningen til hans offentlige kanonisering, der selskapsmedier, tidligere og nåværende amerikanske presidenter Biden, Trump, Clinton og Bush, og en mengde av verdenskapitalismens ledere, holder hender for å prise Carter som en talsmann for fred, menneskerettigheter og bistand til de fattige og undertrykte.

Carter forlot embetet i januar 1981, så mer enn halvparten av alle amerikanere, og langt mer enn halvparten av verdens befolkning, har ikke noe minne om hans presidentperiode. De vet kanskje noe om hans post-presidentskap, som kombinerte humanitær innsats i de fattigste landene i verden – Habitat for Humanity, kampanjer mot guineaorm og andre svekkende sykdommer – med sporadiske diplomatiske oppdrag på vegne av amerikansk imperialisme.

Spørsmålet for arbeiderklassen er ikke å vurdere Carter som et menneske i forhold til de som etterfulgte ham i Det hvite hus. Den nedadgående kurva er umiskjennelig, og reflekterer nedgangen til den amerikanske styringsklassen som helhet, som kulminerer i den senile krigshisseren Biden og den demente fascisten Trump.

Formålet med denne korte gjennomgangen av Carter-presidentskapets historie er å foreta en marxistisk vurdering av en president som, i likhet med alle lederne av amerikansk imperialisme, forsvarte den kapitalistiske styringselitens interesser mot dens oversjøiske fiender og, framfor alt, mot arbeiderklassen hjemme.

Carters fire år lange presidentskap var et avgjørende overgangspunkt i amerikansk politikk. Det markerte et definitivt skifte i Det demokratiske partiets politiske utviklingsforløp, som forflyttet seg skarpt til høyre, og brøyt sin tilknytning til de politisk orienteringene for begrenset sosial reform. Disse ble påbegynt under Roosevelts New Deal på 1930-tallet og fortsatte gjennom Trumans «Fair Deal», Kennedys «New Frontier» og Lyndon Johnsons «Great Society», og endte i Vietnamkrigens fiasko på 1960-tallet.

Også Nixon-administrasjonen forliste av krigen i Vietnam, og den generelle nedgangen i den amerikanske kapitalismens økonomiske stilling kom tydeligst til uttrykk i opphevingen av dollar-gull-konvertibiliteten i august 1971. Nixon vendte seg skarpt mot arbeiderklassen, men han kunne ikke forfølge bestrebelsene for å undertrykke lønnskamper og pålegge innstramninger da hans administrasjon gikk i oppløsing i Watergate-skandalen. Nixon ble i august 1974 tvunget til å trekke seg, etterfulgt av Gerald Ford, hans ikke-valgte visepresident. Fords benådning av Nixon og hans manglende evne til å kontrollere inflasjonen førte til at styringseliten søkte en erstatter som, i det minste midlertidig, kunne besørge litt stabilitet.

Den føderale regjeringen var bredt diskreditert, ikke bare av Watergate-innbruddet og tildekkingen, som førte til Nixons avgang, men av ei hel rekke avsløringer av regjeringskriminalitet: FBIs COINTELPRO-program for illegal overvåking, provokasjon og til og med drap; CIA-attentater og kuppkonspirasjoner avslørt i Church-komitéens etterforsking; identifiseringen av den amerikanske regjeringen med slike forbrytelser som militærkuppet i Chile, der titusenvis av ungdommer og arbeidere ble slaktet.

Carters funksjon var å rette opp amerikansk imperialismes blodige historikk, etter tiår med kriger, kupp og attentater, med det latterlige påskuddet at den mektigste imperialistnasjonens utenrikspolitikk nå skulle bli basert på forsvaret av «menneskerettigheter». Samtidig, i kjølvannet av Nixon-administrasjonens åpne kriminalitet og korrupsjon, projiserte Carter et image av fromhet og personlig beskjedenhet og lovet å etablere en regjering som «aldri ville lyve for dere».

På tidspunktet da han kunngjorde hans kandidatur til det amerikanske presidentskapet, på slutten av 1974, ville det ikke vært noen overdrivelse å beskrive Carter som en helt ukjent størrelse for den amerikanske offentligheten. En tidligere medhjelper mintes at Carter deltok på det populære quizshowet «What’s My Line?» der ingen av deltakerne kunne identifisere ham som guvernøren i Georgia.

Hans elevering til demokratenes presidentnominasjon var produktet av en velorkestrert bestrebelse innen styringskretsene. Carter ble invitert inn i Trilateral Commission, panelet finansiert av Chase Manhattan-bankmannen David Rockefeller og styrt av den fanatiske antikommunisten professor Zbigniew Brzezinski for å pleie talsmenn for de politiske orienteringene som finanseliten forlangte: finanspolitiske innstramminger hjemme og strittende antisovjetisk militarisme i utlandet.

Brzezinski ble den demokratiske kandidatens utenrikspolitiske guru og han holdt deretter stillingen som Nasjonal sikkerhetsrådgiver – tidligere innehatt av Henry Kissinger – gjennom hele Carters periode. Der var han spydspiss for aksjoner rundt om i verden som var forløperne til dagens amerikanske imperialismes drivkraft i retning en tredje verdenskrig.

Det sentrale fokuset var å forfølge den kalde krigen så aggressivt som mulig. Det var Brzezinski som unnfanget planen om å gjøre Afghanistan til «Russlands Vietnam», en strategisk katastrofe av samme omfang som den Washington ble rammet av i Sørøst-Asia, som ville undergrave Sovjetunionens innenlandske stabilitet. Amerikansk militærhjelp til islamistiske geriljasoldater som sloss mot den pro-sovjetiske regjeringen i Kabul utløste til slutt den reaksjonære sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979, en prosess svært lik USAs bestrebelser det siste tiåret der NATO-ekspansjon ble brukt til å provosere fram den russiske invasjonen av Ukraina.

Det var Carter-Brzezinski-utenrikspolitikken som brakte den saudiske mangemillionæren Osama bin Laden til Afghanistan, og fødte Al Qaida og islamsk fundamentalistisk terrorisme. Brzezinski skulle seinere bemerke at «noen få oppildnede muslimer» var en liten pris å betale for Sovjetunionens sammenbrudd. Som del av dette antisovjetiske fokuset fullførte Carter Nixon-Kissinger-tilnærmingen til Kina, og ga Kina full diplomatisk anerkjennelse for å kunne bruke Beijing mot Moskva, som da ble oppfattet som den største trusselen mot USAs verdensdominans.

Mye har blitt gjort i de siste dagenes medieblitz av Carters rolle i meklingen av Camp David-avtalene fra 1979, som avsluttet den farligste militære trusselen mot Israel ved å sementere en «fredsavtale» med Egypt. Dette ga Israel frie hender til å utføre ubegrensede angrep på det palestinske folket, en kurs som førte rett til fascistiske jødiske settleres etniske rensing av Vestbredden og det pågående genocidet i Gaza.

Mindre har blitt sagt om Carters kunngjøring at enhver ekstern militær trussel mot Persiabuktas oljefelt ville av USA bli tatt som en vesentlig nasjonal sikkerhetsutfordring og kreve amerikansk militær intervensjon. «Carter-doktrinen» var den amerikanske responsen på Den iranske revolusjonen, som styrtet det blodgjennomtrukkede regimet til sjahen, sammen med Israel USAs viktigste allierte i Midtøsten. Det satte scenen for alle de framtidige amerikanske krigene i regionen, inkludert Persiagulfkrigen 1990-1991, lansert av George H. W. Bush, og invasjonen og erobringen av Irak i 2003, utført av hans sønn, George W. Bush.

Alle disse planene, som på mange måter forespeilte det nåværende fokuset for amerikansk imperialistisk utenrikspolitikk, ble blåst i lufta av revolusjonære omveltinger. Det kraftigste slaget kom fra Den iranske revolusjonen, som styrtet sjahens regime, som hadde styrt landet som en absolutt monark siden det CIA-støttede kuppet i 1953 som styrtet den valgte Mossadegh-regjeringen. Shahens hemmelige politi, Savak, var blitt et stikkord for tortur og mord.

Carter satte hans menneskerettighetsretorikk til side når det gjaldt sjahen, siden despoten var den amerikanske gendarmen i Midtøsten, sammen med Israel, der han brukte hans militære og hans oljemakt som en viktig imperialistalliert. I én beryktet hendelse ble Carter feiret av sjahen ved en bankett i Teheran på nyttårsaften i 1977. «Iran, på grunn av sjahens store lederskap, er ei øy av stabilitet i et av de mest urolige områdene i verden,» erklærte Carter. «Dette er en stor hyllest til Dem, Deres Majestet, og til Deres lederskap og til respekten og beundringen og kjærligheten Deres folk gir Dem.» Innen et knapt år rømte sjahen landet der millioner tok til gatene mot ham.

Den amerikanske regjeringen kunne ikke knuse Den iranske revolusjonen i februar 1979 eller engang Sandinista-revolusjonen i det lille Nicaragua samme år, og Carter ble tvunget av økende nasjonalistisk press i Panama til å signere en traktat om å returnere Kanalsonen innen 1999. Dette var tilbaketog gjort uunngåelige av folkelig opposisjon hjemme mot amerikanske militære eventyr, i kjølvannet av Vietnam, men de ble likevel fordømt av høyrefløyen i Det republikanske partiet og ble grunnlaget for Ronald Reagans valgkamp i 1980.

Det endelige slaget på denne fronten, i den amerikanske styringselitens øyne, var gisselkonfrontasjonen med Iran, utløst av beslutningen, etter oppfordring fra Brzezinski og Kissinger, om å tillate den avsatte sjahen å komme inn i USA, angivelig for «medisinsk behandling». Iranske studenter stormet deretter den amerikanske ambassaden i Teheran hvor de grep amerikansk personell, og forlangte at sjahen ble repatriert i bytte mot gislene, slik at han kunne bli stilt til ansvar for massemord og andre forbrytelser mot det iranske folket.

Krisene i Iran og Afghanistan førte til to viktige Carter-beslutninger om nasjonal sikkerhetspolitikk. Den første, som ble fattet i kjølvannet av et mislykket gisselredningsraid som endte i ei helikopterulykke i den iranske ørkenen der åtte soldater døde, var opprettelsen av Joint Special Operations Command (JSOC). Dette er terroristbekjempelsestyrken som nå inkluderer Navy Seals, Army Rangers og andre elitekillerenheter. Den andre var initieringen av en verdensomspennende kampanje mot Sovjetunionen, som strakk seg fra boikotten av OL i Moskva i 1980 til en massiv oppbygging av strategiske våpen, et forvarsel om politikken ført av Reagan-administrasjonen. Så mye for «fredsstifteren» Carter, som New York Times hadde som tittel for sin nekrolog.

I innenrikspolitikken var skiftene som ble innviet under Carter på mange måter enda mer konsekvensfulle enn de i utenrikspolitikken, selv om disse må oppsummeres mer kort. Carter var en finanspolisk konservativ, som fortalte medhjelpere at han var nærmere Det republikanske partiet enn demokratene i slike spørsmål. Hans administrasjon avviste enhver betydelig utvidelse av de sosiale programmene som ble etablert på 1960-tallet, som Medicare og Medicaid, og det var ikke lenger noen form for «krig mot fattigdom».

I stedet omfavnet Carter konvensjonell, høyreorientert «fritt markeds»-økonomi, inkludert dereguleringen av sentrale deler av økonomien, der han begynte med flyselskapene, trailerindustrien, jernbanene og naturgassproduksjon og -distribusjon. I dette fulgte han samme kurs som Margaret Thatcher i Storbritannia, som kom til makten i 1979, J. R. Jayawardene i Sri Lanka (1977), og andre styringsklassepolitikere over hele verden, der de responderte på kapitalismens globale krise.

Der den understreket USAs strategiske nødvendighet for å kutte sine energikostnader og avhengigheten av oljeimport, i kjølvannet av den arabiske oljeembargoen fra 1973-1974, stilte Carter-administrasjonen seg på kullselskapenes side i deres angrep på kullgruvearbeiderne, som utløste en 111-dager-lang streik av mer enn 160 000 medlemmer av fagforeningen United Mine Workers (UMW). I mars 1978, da streiken avrundet sin tredje måned, utstedte Carter en tilbake-til-arbeid-ordre under antiarbeider-loven Taft-Hartley. Gruvearbeiderne trosset ordren, og Carter fikk ikke håndhevet den, selv etter å ha kalt ut Nasjonalgarden. Bare svikene fra lederne i UMW og AFL-CIO påla til slutt et forlik og fikk avsluttet streiken.

Trotskistbevegelsen i USA, den gang kjent som Workers League, forgjengeren til Socialist Equality Party, kjempet energisk for å varsle arbeiderklassen om Carter-administrasjonens farer, spesielt under kullgruvearbeidernes streik, da Bulletin, partiets avis, ble bredt sirkulert i kullfeltene. Den hadde så stor innflytelse at presidenten, ifølge en UMW-tjenestemann, på et møte i Det hvite hus fektet med en kopi av Bulletin og uttrykte forargelse over at den inneholdt detaljer om kontraktsforslag som Carter og kullselskapene forsøkte å påtvinge.

Bemerkelsesverdig var det ikke engang en nevnelse av kullgruvearbeidernes streik og den mislykkede påkallelsen av Taft-Hartley i de lange nekrologene til Carter publisert i New York Times og Washington Post, som satte tonen for den hyllende dekningen i media som helhet. Men erfaringen fra 1977-1978-streiken var avgjørende, både for å fremmedgjøre store deler av arbeiderklassen, spesielt i hele Appalachia, fra Det demokratiske partiet, og for selskapsstyringselitens tap av politisk tillit til Carter.

Forflytningen til høyre under Carter akselererte etter at han ikke klarte å knuse gruvearbeiderne. Wall Street forlangte tiltak for å undertrykke arbeiderklassens militans og muliggjøre et frontalangrep på de sosiale vinningene oppnådd av amerikanske arbeidere i perioden fra 1930- til 1970-tallet. Som spydspiss for dette sosiale angrepet hentet Carter i august 1979 inn bankmannen Paul Volcker til å lede Federal Reserve Board. Volcker presset opp rentenivåene til uhørte 20 prosent, og kastet den amerikanske økonomien ut i resesjon. Prisveksten i dagligvarebutikkene og ved bensinpumpene, spesielt drevet av Midtøsten-krisene, ble kombinert med en raskt stigende arbeidsledighet.

Samtidig vervet Carter fagforeningsbyråkratiet til den første store øvelsen av korporativisme, den føderale redningsaksjonen for Chrysler Corporation. UAW-president Douglas Fraser ble brakt inn i bilselskapets styre, og fagforeningen presset gjennom kutt i lønninger, pensjoner og andre ytelser under rubrikken å «redde jobber». Dette var utgangspunktet for forvandlingen av fagforeningene fra arbeiderorganisasjoner, uansett hvor begrensede og byråkratiserte, til det industripolitiet for big business de er i dag.

I løpet av denne prosessen ga Carter grønt lys til utformingen av planer for å knuse flygeledernes fagforening PATCO, selv om dens faktiske ødeleggelse, som hevn for kullgruvearbeidernes ydmykelse av regjeringen, på grunn av hans valgnederlag i 1980 ble utført av Reagan. Dette satte scenen for antiarbeiderbevegelse-herjingene av brutte og forrådte streiker gjennom hele 1980-tallet.

Det er denne historien, om fire av de mest konsekvenfulle årene i klassekampen, globalt og innen USA, som må informere enhver evaluering av Carter-administrasjonen. Denne gjennomgangen understreker det sentrale politiske anliggendet den amerikanske arbeiderklassen står overfor i dag, som den gjorde under Carters presidentskap: Den presserende nødvendigheten av å bryte seg fri fra Det demokratiske partiets politiske tvangstrøye og hele det selskapskontrollerte topartisystemet, og etablere sin politiske uavhengighet gjennom bygging av en massebevegelse av arbeiderklassen for sosialisme.