Argentinas president Javier Milei markerte den 10. desember hans første år i embetet, samtidig med utbredte kommentarer i kapitalistiske styringskretser som glorifiserte hans økonomiske sjokkterapi og politistatsregime som en stor suksess som må kopieres og utdypes.
Den amerikanske milliardæren Vivek Ramaswamy, som sammen med Elon Musk skal lede et nytt departement for offentlig effektivitet under den kommende Trump-administrasjonen, responderte på nyhetene om at Milei hadde oppnådd et finanspolitisk overskudd for første gang på 123 år ved å skrive på X: «Hvis han kan gjøre det, kan vi gjøre det.» Han lovet også nylig å implementere «Milei-type kutt, på steroider».
Christian Lindner, inntil november Tysklands finansminister og leder av Det fri-demokratiske partiet (FDP), argumenterte at Tyskland burde handle mer som Elon Musk og Milei, og hevdet den argentinske presidenten omorganiserer en ruinert økonomi «i landets folks interesse».
Financial Times refererer landsjefen for JP Morgan, Facundo Gómez Minujín, som sammenlignet Argentina med et selskap som kommer seg ut av konkurs, og konkluderte: «Ting kunne ikke vært bedre, fra der jeg står.»
The Economist berømmet Milei som «fritt-marked revolusjonæren» som har vært i stand til å «drenere ut gifta» ansvarlig for Argentinas onder.
Milei ga tirsdag i forrige uke hans rapport om det første året, der han argumenterte at hans politiske orienteringer har vært så effektive for å levere et «økonomisk mirakel» at de nå vil gå inn i en ny og mer aggressiv fase. «Nå begynner den dype motorsaga», sa han. «Vi har tenkt å gjennomføre ytterligere 3 200 reformer før vi avslutter vår periode.»
For neste år lovet han å redusere nasjonale skatter med 90 prosent, la provinsene konkurrere ved å opprettholde deres egen finanspolitikk (kutte skattene ytterligere), avslutte kapitalkontroller som begrenser investorer fra å kjøpe dollar og få penger ut av landet (cepo), stenge ned Sentralbanken, og ta skritt i retning av dollarisering.
Denne befestningen er basert på vurderinger i hans nære krets så vel som i selskapsmedia og tankesmier, som er likegyldige til menneskelig masselidelse og død, og avslører en atmosfære av vrangforestillinger i styringskretser internasjonalt.
Mileis hovedpåstander forrige tirsdag holder ikke vann; nemlig:
1. «Vi var i stand til å stabilisere økonomien og unngå katastrofen vi var på vei mot.»
Milei og media presenterer som hovedbeviset på hans økonomiske suksess oppbremsingen av inflasjonsraten til 2,4 prosent i november, som er den laveste månedlige raten siden juli 2020.
Realiteten er at siden november 2023 har prisene fortsatt økt med 166 prosent, sammenlignet med 161 prosent i løpet av de 12 månedene før Milei tiltrådte embetet.
Mye av media ignorerer ganske enkelt det faktum at hans initielle politiske orienteringer dreiv inflasjonen gjennom taket. Disse inkluderer devalueringen av pesoen i desember 2023 med 118 prosent, elimineringen av ei lang rekke subsidier for basistjenester, transport og andre basisvarer og implementeringen av importtoll.
Milei har skrytt av å ha kuttet det føderale budsjettet med en tredjedel og sagt opp 50 000 statsansatte. Avslutningen av offentlige arbeider har dessuten slettet 200 000 jobber i bygg- og anleggsbransjen, ifølge Cámara Argentina de la Construcción. Det var i BNP-termer det mest aggressive utgiftskuttet i landet på minst 64 år.
Offisielt var devalueringen innrettet på å motvirke importer og oppmuntre til eksporter, mens utgiftskutt skulle tillate regjeringen å kjøpe dollar og utvide reserver av utenlandsk valuta, forhindre kapitalflukt, promotere investeringer og stabilisere vekslingskursen.
Men dette var mindre enn halve beretningen. Sjokkterapien induserte mest fundamentalt ei økonomisk krise for å ødelegge enhver fornemmelse av økonomisk trygghet for de fleste arbeidere, samtidig som levestandarder og det begrensede sosiale sikkerhetsnettet ble desimert. Målet var å få ned prisen på arbeidskraft, ødelegge ulønnsomme bransjer, privatisere andre og flytte økonomien mot en større avhengighet av gruvedrift, olje og gass, landbruk og finans. Disse sektorene, like profitable for oligarkiet som de er sårbare for spekulative svingninger i det globale markedet, har vært de raskest voksende sektorene i år.
Som et resultat forventes økonomien å trekke seg sammen med 4 prosent i år, sammenlignet med et fall på 1,6 prosent i 2023. Arbeidsledigheten økte fra 5,7 prosent til 7,6 prosent, og produksjonsselskaper som ble spurt forventer å fortsette masseoppsigelsene neste år.
Totalt 16 500 foretak stengte dørene, hovedsakelig små og mellomstore bedrifter, og 183 000 formelle jobber gikk tapt.
Kuttene tillot Milei å bokføre et statsbudsjettoverskudd innen uker. I stedet for å trykke penger – den store djevelen angivelig ansvarlig for all inflasjon i henhold til Mileis dogme – har hans administrasjon utstedt så mange obligasjoner for å finansiere hans politiske orienteringer at den offentlige gjelda faktisk økte med $ 91,9 milliarder i de ni første månedene av 2024.
Milei sa forrige tirsdag at han ville prøve å sikre et nytt lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF), der han utvilsomt baserer seg på Trumps støtte. Argentina skylder imidlertid fortsatt $ 41,4 milliarder til IMF, like mye som de fem neste landene til sammen, i tillegg til $ 74 milliarder totalt til internasjonale byråer.
Disse massive rentebetalingene, som aleine forklarer reduksjonen i «risiko»-målinger for investorer, har vært en belastning for akkumuleringen av valutareserver og den overordnede «stabiliserings»-strategien.
På kort sikt har reduksjonen av inflasjon og senkingen av gapet mellom den reelle valutakursen i det svarte markedet og den «offisielle» vært et produkt av kunstige virkemidler: først og fremst restriksjoner på kjøp av dollar eller «cepo» og ordningen med «dollar blend», som lar eksportører bytte inntil 20 prosent av deres inntekter fra utlandet for pesos, for å betale lønninger og andre kostnader, til den høyere uformelle raten, kalt CCL (contado con liquidación). Sistnevnte ordning sender $ 1,2 milliarder hver måned til det svarte markedet for dollar, og holder den uformelle vekslingsraten kunstig lavere.
Økonomen Orlando Ferreres anslår at den reelle vekslingsraten burde være rund 60 prosent høyere enn den offisielle vekslingsraten for dollar, som nå er nesten den samme som den uformelle «dollar blå». Dette gjør argentinske eksporter langt mindre konkurransedyktige, og jo mer overvurdert pesoen er, jo større er risikoen for å heve disse intervensjonene i markedet.
Agro-eksport-oligarkiet, blant Mileis topp oppbakkere, har økt presset for å eliminere skatter på korneksporter for å kompensere for lave internasjonale priser og den kunstig høye pesoen.
Et annet tiltak som er ansvarlig for lavere inflasjon de siste månedene er elimineringen av tollsatser. Da Milei tok makten gikk han for nte gang mot sitt «fritt marked»-dogme ved å heve tollen på alle importer fra 7,5 til 17,5 prosent, igjen for å oppmuntre til eksporter og akkumulering av valutareserver. For å redusere innvirkningen på inflasjon ble han imidlertid tvunget til å senke tollen tilbake til 7,5 prosent i september og i november eliminere den helt, og igjen promotere importer.
Regjeringen har også brukt milliarder på å finansiere avkastning på 45 prosent – allerede medregnet devalueringsraten på pesoen på 2 prosent per måned – for å overbevise investorer om å selge deres dollars for statsobligasjoner, der utbetalingen etter deres utløp blir omgjort til dollar og deretter solgt igjen, i en spiral av spekulasjon kalt «finanssykkelen».
Samlet sett har alle disse tiltakene for å kutte inflasjon tvunget regjeringen ytterligere ut i gjeld for å opprettholde bildet av «stabilisering».
Mileis administrasjon hadde blitt enig med IMF om å eliminere vekslingsraterestriksjonene og dollar blend innen midten av 2024 som nødvendige skritt for å tiltrekke seg investeringer, men Milei hevder å ha vært ute av stand til å akkumulere de nødvendige valutareservene for dette. Ellers ville det bli et løp på pesoen og en ny inflasjonsspiral. Dette er en usannsynlig risiko før kongressvalgene seint i 2025. Men dersom cepo og dollar blend ikke heves, vil landet slite med å reise dollar fra eksporter og nye lån.
Valutareservene har steget fra $ 21 milliarder til $ 31 milliarder under Milei, men de holder seg på historisk lave nivåer. Dessuten er det et annet spørsmål om dette er bærekraftig, gitt at hans regjering forventes å betale $ 11,29 milliarder i renter neste år.
Regjeringen går tom for «triks» for å reise disse valutareservene, og dens desperasjon vises av beslutningen om å forlenge fristen til april 2025 for et program for «kapitalhvitvasking» som gir skatteamnesti til dollarinnskudd og investeringer av tvilsom herkomst, i vesentlig grad fra skatteparadiser eller penger lagret i kontanter. Milei skal også ha pantsatt mye av Argentinas gull.
Disse anliggendene vil skape et vesentlig skyv for å gjøre de radikale sosiale kuttene og angrepene på levestandarder stadig dypere.
2. «Vi holdt vårt løfte om å ta vare på de mest sårbare under justeringen.»
Mileis første år kan oppsummeres som et stort ran begått mot den argentinske arbeiderklassen. Ikke bare ble de mest sårbare etterlatt ubeskyttet, de var hovedmålet for hans politikk.
Med ordene til økonomen Claudio Lozano fra Instituto de Pensamiento y Políticas Públicas: «Det grunnleggende faktum av Mileis regjering var å knuse lønninger gjennom en brutal devaluering. Lønninger i offentlig sektor falt med 16 %, inntekten til uformelle lønnstakere med 17 %, mens minstelønna er 27,4 % lavere enn ved begynnelsen av den nye administrasjonen. Reallønna i privat sektor er 1,5 prosent lavere.»
I mellomtiden ble selskapsprofittene femdoblet for selskapene som handles på Buenos Aires-børsen, bare i første halvdel av 2024, ifølge Lozano. De største gevinstene har gått til oljeselskapene og bildel- og elektronikkselskapet Mirgor, eid av familien til økonomiminister Luis Caputo og den sentrale rådgiveren Santiago Caputo. Selskapets profitter økte med 1 097 prosent.
Den offisielle fattigdomsraten steg til det høyeste nivået på to tiår, 52,9 prosent, sammenlignet med 41,7 prosent da Milei tok makten. Dette inkluderer to av tre barn. UNICEF rapporterer at én million barn legger seg sultne hver kveld i Argentina. Det offentlige budsjettet for barnetjenester ble sløyet med 16 prosent.
Per capita familieinntekten falt med 12,4 prosent fra andre kvartal 2023 til andre kvartal 2024, og rammet den fattigste femtedelen av husholdningene hardest (et fall på 16,1 prosent).
62 prosent av husholdningene som leier bolig er fattige, og Milei har latt kontraktene bli kortere og leieprisene øke raskere.
De hardest rammede under Milei har vært Argentinas pensjonister. Senter for offentlig politikk fant at fra januar til september 2024 ble «25,3 % av justeringen i offentlige utlegg forklart av tap av pensjoners kjøpekraft og pensjonsytelser.» Kuttene inkluderte elimineringen av en mager bonus på $ 70 for de laveste pensjonene, mens pensjonsinntekten har falt 13 prosent. Dette har doblet fattigdomsraten blant eldre til 30 prosent.
Helseytelsene ble også kuttet for pensjonister, og eliminerte 100 prosent dekning for medisiner og begrenset den til de som tjener mindre enn 1,5 ganger minstepensjonen. Samtidig har prisene på legemidler det siste året økt med 240 prosent.
Fem dager før Mileis rapport dynket en 70-år-gammel pensjonist seg i bensin og forsøkte å sette fyr på seg inne på Pensjonistkontoret i Córdoba, etter å ha mistet tilgangen til medisiner, til tross for at han var alvorlig syk.
Disse pensjons- og helsekuttene utgjør en sterk advarsel til arbeidende mennesker i USA, som har blitt lovet av Trump at han ikke planlegger å kutte i Social Security og Medicare.
Nå planlegger Milei å fjerne en bestemmelse som tillater eldre som ikke har fullført 30 år med formell ansettelse til å pensjonere seg og få en pensjon.
Kunstnere og kulturlivet har også vært utsatt for et brutalt angrep, inkludert masseoppsigelser og nedstenging av ei rekke filmer, skuespill og andre kulturprosjekter, som et resultat av kutt til el Instituto Nacional de Cine y Artes Audiovisuales, Biblioteca Nacional og Instituto de Drama.
Denne sosiale katastrofen har ikke stoppet påstander som de framsatt av Business Insider som hevder at justeringen «har blitt akseptert av argentinere» fordi folk «ikke vil gå tilbake».
3. «Vi går inn i et år med lav inflasjon og vedvarende vekst.»
Selv om prognosene forventer lavere inflasjon og noe vekst neste år, har Milei betydelig overdrevet deres betydning. I Mileis første år ble offentlig transport 206 prosent dyrere, boliger og basistjenester 276 prosent dyrere, helsetjenester 184 prosent dyrere og utdanning 180 prosent dyrere.
Milei sier imidlertid: «Vi nærmer oss hver dag at inflasjonen blir lite annet enn et dårlig minne.»
Landet nærmer seg faktisk enda en finansiell oppløsing. Milei dinglet flere fantasier under hans tale forrige tirsdag, og argumenterte at Argentina ville bli et verdensknutepunkt for kunstig intelligens, ville utvikle et ambisiøst atomenergiprogram og signere en frihandelsavtale med Trump-administrasjonen som vil oversvømme landet med investeringer. Hvis bare argentinere prøver hardt nok å «gjenoppdage sannhetene om vår dype fortid» i løpet av begynnelsen av 1800-tallet, da vil landet igjen bli en økonomisk makt.
Dette betyr ødeleggelsen av alle sosiale rettigheter og institusjoner vunnet av arbeiderklassen i kamp i det siste århundre, mens de må stole på markedets «usynlige hånd» som feires av liberale økonomer fra 1800-tallet, til å håndtere alt annet.
Milei mislykkes imidlertid med å forklare hvordan ambisiøse høyteknologiske investeringer og økonomisk utvikling er forenlig med å undertrykke finansieringen av infrastruktur, deriblant veier, broer og havner, elimineringen av departementet for vitenskap, teknologi og innovasjon, kutt av reallønningene for universitetsprofessorer med 24 prosent og budsjettet for universiteter med en tredjedel, og nesten en halvering av prosentandelen av BNP brukt på offentlig utdanning.
I en spesielt reaksjonær politikk som ble kunngjort denne måneden, rettet mot å gjøre syndebukker av migranter for konsekvensene av hans innstrammingspolitikk, vil Milei blokkere utlendinger fra å dra nytte av gratis helsetjenester ved offentlige sykehus og gratis utdanning ved offentlige universiteter.
Vurderingen at Argentina «runder et hjørne», langt mindre gjennomlever et «mirakel», sier mer om de som kommer med påstandene enn om økonomien. Utenfor finans, energi og gruvedrift strømmer ikke investeringer inn, men forlater heller landet.
Mens Financial Times hevder at Milei har «stabilisert» økonomien der den «ser ut til å komme ut av en resesjon», advarer finansavisa at «situasjonen fortsatt er kritisk» og at selv de mest optimistiske prognosene for 2025 vil holde BNP per innbygger der det var i 2021 og innenfor de samme stagnerte nivåene opprettholdt i reelle termer siden 2011. Landets verste tørke på et halvt århundre tok slutt i mars.
Ethvert stort økonomisk sjokk internasjonalt, fra Covid-19-pandemien til økningen i rentenivåene, forstyrrelser i forsyningskjeden og krig har ført til løp på pesoen og kapitalflukt. I løpet av de neste årene, og til og med månedene, står Argentina overfor utallige snubletråder innenlands og utenlands som kan føre til et finanskrasj og sosial masseuro. Disse inkluderer Trumps planer for å eskalere økonomiske krigstiltak og alt som kan presse dollaren høyere, samt Argentinas forsøk på å vinne USAs gunst ved å distansere seg fra Kina (landets viktigste handelspartner etter Brasil, og en sentral kilde til valutareserver). Det voksende budsjettet for militæret og sikkerhetsstyrkene for represjon og Mileis ambisjon om å bli med i den internasjonale kampen vil påføre staten enda flere kostnader. I en lite rapportert utvikling økte Milei utgiftene til etterretningsapparatet med 216 prosent.
Langt fra Mileis forstillelse om å ha ting under kontroll ligger det viktigste «sjokket» fortsatt forut, og vil ramme på måter hans administrasjon ikke helt kan forutse. Basert på kvaksalverteorier fra den østerrikske skolen forlengst eksplodert av marxister, har Mileis politikk, feiret av den globale styringseliten, plassert landet enda mer prisgitt spekulative bobler og direkte kriminelle elementer, samtidig som å flytte den sklidende økonomien stadig nærmere stupet.
4. «I dag er demonstrantene redde for å gå ut i gatene, og folk kan bevege seg i fred.»
Etter to begrensede generalstreiker kalt av de viktigste fagforbundene og masseprotester, som inkluderte mange campus-okkupasjoner, mot kutt i offentlige universiteter og pensjonskutt, hevder ikke bare Milei, men mange borgerlige kommentatorer at protestene har avtatt fordi argentinerne er fornøyde eller i det minste har tro på ham. De refererer gjentatte ganger til hans godkjenningsvurdering på over 50 prosent.
Der arbeidere, barn og pensjonister konfronterer sult, sykdom og desperasjon, har deres protester blitt møtt med politiets banking med køller, vannkanoner, tåregass og straffeforfølgelse av deres ledere. Det som kjennetegner klassekampen er ikke selvtilfredshet eller trusler, men frustrasjon mot lederskapet av fagforeningsbyråkratiet og det nominelle «venstre» og desorientering og forvirring om hvordan man kan utvikle et organisatorisk og politisk alternativ for å slåss mot Milei.
Mens hovedfagforbundet, la Confederación General del Trabajo de la República Argentina (CGT), har underskrevet på Mileis angrep og nådd en våpenhvile inntil neste år, insisterer de mer «stridbare» fagforeningene kontrollert eller støttet av pseudo-venstre på å forhandle og presse Milei med begrensede arbeidsaksjoner mens de bygger opp igjen illusjoner i de peronistiske lederne, som ble så rungende avvist av arbeiderne ved det siste valget, ved å appellere til dem om å innta en mer opposisjonell holdning.
Valget av fascisten «el loco» (galningen) Milei, styringsklassens vrangforestillinger av tillit og hylling av ham og den sosiale ødeleggelsen forårsaket av hans første år i presidentembetet, gjør det klart at kapitalismen har nådd enden av ei fatal blindgate og ikke byr annet enn katastrofe. Dagens praktiske oppgave er å bygge partiet i arbeiderklassen som er nødvendig for den sosialistiske verdensrevolusjonen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.