Den Al Qaida-tilknyttede militsen Hayat Tahrir al-Shams (HTS) erobring av Syria har utløst henrykte feiringer av et internasjonalt miljø av korrupte pabloistiske middelklassepartier. Disse organisasjonene, med opphav fra eller allierte med tendensen ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel som i 1953 brøyt med trotskisme, fungerer som imperialismens talerør. De fortsetter å promotere den nesten 14-år-lange USA-NATO-krigen i Syria som en demokratisk revolusjon.

Det som utspiller seg i Syria er ikke en revolusjon, men en reaksjonær, imperialistledet oppstykking av landet. Den syriske staten, som har vært under uopphørlige angrep i mer enn et tiår, har opphørt å eksistere. USA, Israel og Tyrkia forfølger hensynsløst deres interesser på landets territorium. Washington og det israelske militæret har lansert en massiv bombekampanje for å ødelegge syriske militærbaser. Sunni-islamistiske HTS-dødsskvadroner legger ut videoer av sekteriske drap på alawitter fra sjiaminoriteten.

Men der den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu kartlegger genocidet i Gaza og oppstykkingen av Syria og skryter «Vi endrer Midtøstens ansikt», er pseudo-venstre og pabloistpartiene henrykte.

«Slutten på Assad-dynastiet må tillate rettighetene til folk og minoriteter i Syria, demokrati og sosial rettferdighet,» skrev Frankrikes pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), og la til: «Vi frydes over slutten av hans regjeringstid.»

Latin-Amerikas morenoistiske tendens Internasjonale arbeideres liga – Fjerde internasjonale, Liga Internacional de los Trabajadores – Cuarta Internacional (LIT-CI), uttalte: «Den syriske revolusjonen har etter 13 års kamp beseiret diktaturet.» Den rivaliserende tendensen Internasjonal enhet av kvinnelige og mannlige arbeidere – Fjerde internasjonale, Unidad Internacional de Trabajadoras y Trabajadores – Cuarta Internacional (UIT-CI), erklærte: «Vi støtter og erklærer vår solidaritet med det syriske folket og med denne første revolusjonære triumfen.»

Corey Oakley, fra Australias parti Socialist Alternative (SA), sa: «Over natta har Syria gått fra å være den mest despotiske staten i Midtøsten til å bli den frieste. HTS brøyt med Al Qaida og ble så i 2017 gjenopprettet under sitt nåværende navn. I mange år, og spesielt i løpet av dette opprøret, har organisasjonen lagt vekt på toleranse overfor andre religiøse grupper og minoriteter ...»

Partier og enkeltpersoner som utsteder slike uttalelser, med videoer av HTS-drap av alawitter som spres på Internett, er i en de facto allianse med Al Qaida, Israel og amerikansk imperialisme.

Amerikanske krigsfly har utført 75 luftangrep og israelske krigsfly over 400, med siktemål å ødelegge Syrias militære infrastruktur og etterlate landet modent for å deles mellom amerikanske allierte. Den Tyrkia-støttede Frie syriske hær, Free Syrian Army (FSA), angriper kurdisk-nasjonalistiske styrker i nord, med siktemål å erobre territorium og blokkere for dannelsen av en kurdisk stat i regionen. Israel har erobret helheten av Golanhøydene og lovet å sette opp en «steril» buffersone mellom israelsk-kontrollert syrisk territorium og Syrias hovedstad, Damaskus.

Det som skjer i Syria i dag er den bitre frukten av mer enn et tiår med løgner fra pro-imperialistiske, pseudo-venstre partier. I de nesten 14 årene siden arbeiderklasseopptander i 2011 veltet regimene i Egypt og Tunisia, har de støttet reaksjonære, imperialist-støttede sunni-islamistiske terrormilitser i en krig for regimeendring i Syria, under det falske påskuddet at det var en demokratisk revolusjon.

«Den syriske revolusjonen i 2011 var den mest vidtrekkende av alle de arabiske opprørene,» hevder Oakley, men «Bashar al-Assads ondskapsfulle strategi for å opprettholde hans styre – der han slaktet en halv million mennesker, flatet ut byer, fengslet og torturerte titusener, og tvang millioner i eksil – kom til å legemliggjøre knusingen av alle drømmene om demokrati og frihet som animerte den arabiske revolusjonen i dens første måneder.»

Oakley, som i 2011 forfektet begrepet «kne-refleks antiimperialisme» for å fordømme venstreorientert opposisjon mot imperialistintervensjonen i Syria, skylder krigen i Syria på Washingtons avslag av å bevæpne islamistene tilstrekkelig:

USA nektet å besørge våpnene opprørerne ba om, som ville ha tillatt dem å beseire regimet. De blokkerte også andre stater fra å tilby disse våpnene. Dette sviket reddet ikke den syriske revolusjonen fra å bli bakvasket av mange såkalte antiimperialister på den vestlige venstresiden, som skammelig avfeide syriske ambisjoner om frihet fra diktatur som lite mer enn et CIA/Mossad-komplott. …

Men, til tross for alt, og tilsynelatende mot alt håp, Assad er plutselig vekk. På mindre enn to uker forvandlet en opprørsoffensiv som startet i den nordlige byen Aleppo seg til et ekstraordinært landsdekkende opprør som styrtet regimet.

Om Assad «plutselig» og «mot alt håp» ble styrtet av HTS, er det fordi SA og partiets allierte i realiteten visste at det syriske opprøret hadde en svært begrenset folkelig base. De ble selv overrumplet da Assad-regimet etter en to ukers HTS-offensiv i det nordlige Syria kollapset og plutselig overlot makten til militsen. Bildet de malte av Assad som å ha mobilisert hæren, luftvåpenet og kjemiske våpen for å massakrere en revolusjon av millioner av mennesker, var en politisk eventyrfortelling.

Arbeiderklassens oppstander brøyt ut i Egypt og Tunisia i 2011. Eskalerende streiker og protester, som mobiliserte arbeidere av alle etniske og religiøse bakgrunner, førte til blodige sammenstøt med opprørspolitiet. Arbeiderne tenkte ikke på å be amerikansk imperialisme om våpen, fordi Washington bevæpnet de egyptiske og tunisiske regimene mot dem. Regimene falt imidlertid da hæren ikke ville adlyde ordrer om å skyte på folket, og økonomien i landene skrubbet ned til en stillstand da millioner av arbeidere gikk ut i streik.

Det syriske «opprøret», organisert kort etter en NATO-krig for regimeskifte i Libya med bruk av islamistiske stedfortrederstyrker, hadde en helt annen karakter. Først ledet av sekteriske islamistiske militser, og seinere også av kurdisk-nasjonalistiske militser, anvendte det hit-and-run angrep, terrorbomber, og til slutt invasjoner fra baser i USA-allierte nabostater, som Tyrkia eller Jordan.

Den skitne oppgaven med å promotere dette som en «revolusjon» falt på det pabloistiske pseudo-venstre miljøet. Der de hoppet på de syriske «opprørernes» trend, forfalsket eller ignorerte pabloistene som alltid spørsmålet om hvilke klassekrefter som var involvert og hva bevegelsens politiske program og lederskap var. I løpet av Syria-krigen ble pabloistene grundig integrert inn i miljøet av etablering av imperialistisk utenrikspolitikk.

Denne integrasjonen finner sitt sluttførte uttrykk i NPAs Gilbert Achcar. Han skrøyt i 2011 av å ha møtt ledere av det CIA-støttede Syriske nasjonalrådet, Syrian National Council (SNC), for å gi dem råd om krigsstrategi. Nå tjener Achcar som en betalt rådgiver for det britiske militæret, og hyller oppstykkingen av Syria mens han advarer om faren for at folkelig motstand også kan bryte ut mot HTS-styrkene.

«Der man observerer de fantastiske historiske hendelsene som har utspilt seg siden sist fredag, er lettelse og glede det første som rinner en i hu,» skrev Achcar den 11. desember, selv om han la til: «Innbyggerne i Idlib-regionen demonstrerte selv bare åtte måneder siden mot HTS’ tyranni, med krav om å styrte al-Julani, oppløsing av hans undertrykkende apparater og løslatelse av internerte i hans fengsler.»

Pabloistene har i realiteten gjennom hele Syria-krigen tjent som heialedere for reaksjonære krefter, og falskt promotert dem som revolusjonære. De benektet «opprørernes» pro-imperialisme-politikk, presenterte Den frie syriske hæren, Free Syrian Army (FSA), som en sekulær styrke og hevdet at arbeidere bygde revolusjonære Lokale koordinasjonskomitéer, Local Coordination Committees (LCCs). I realiteten har de syriske «opprørerne» blitt finansiert av oljesjeikdømmene i Persiabukta og CIA, gjennom programmer som seinere ble offentlige, som Operation Timber Sycamore.

Det syriske «opprørets» seier i dag tilbakeviser definitivt deres propagandaløgner om det. Det var ingen massestreiker. LCC-er var ingen steder å se. FSA allierte seg med islamistregimet til den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan for å føre etnisk krig mot kurderne. Og styrtingen av Assad ble ledet av Al Qaida, i allianse med Washington og Israels genocid-regime. På dette grunnlaget blir «opprøret» omfavnet av pabloistene.

Oppstykkingen av Syria er en sviende bekreftelse på advarslene Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) kom med om Syria-krigen og de pabloitiske partienes rolle, som representerer pro-imperialistiske sjikt av den velstående middelklassen som bruker demokratiske fraser for å fremme de materielle interessene til krefter i de 10 øverste prosentene av samfunnet.

World Socialist Web Site gransket i 2013 et internasjonalt pro-syrisk krigsopprop utarbeidet av den nå oppløste International Socialist Organization (ISO) ved World Social Forum i Tunis, og undertegnet av organisasjonens akademiske supportere. Dette stevnet, bemerket vi, «tilbød middelklassens pseudo-venstre partier anledningen til å gni skuldre, dele drinker og diskutere interesser og strategier med titalls statlige etterretningsagenter og etablerte borgerlige politikere».

Som respons på oppropets løfte om å «minne verden» om at krigen i Syria var «en folkets revolusjon for frihet og verdighet», skrev vi:

Om verden trenger å bli «påminnet» er det fordi det blodige slaktet som de to siste årene blir utført i Syria av de imperialiststøttede leiesoldatene, ikke på noen måte ligner på en «folkets revolusjon» enn si en for «frihet og verdighet». …

Den amerikanske regjeringen har selv rapportert at, innen sist desember, hadde Al Nusra [HTS’ forrige navn] utført nesten 600 terrorbombeangrep som drepte tusenvis av syriske sivile. Opposisjonsstyrker har selv fortalt store medier at de plyndrer og ødelegger fabrikker, som farmasøytiske fabrikkanlegg og kornlagre rundt Aleppo. De er ansvarlige for sekteriske massakrer, som i Houla for ett år siden …

Det er ikke noe stort og uutgrunnelig mysterium om hva som foregår i det østlige Middelhavet og Levanten. Syria-krigen er det siste kapittelet i amerikansk imperialismes bestrebelser – med støtte fra deres ultrareaksjonære klienter i Gulf-statene – for voldelig å gjennomføre en restrukturering av politikken i Midtøsten og Sentral-Asia.

Assads overlevering av makten til Al Qaida-styrker bekrefter også ICFIs uforsonlige opposisjon mot borgerlig nasjonalisme og stalinisme. Den avslører det syriske nasjonalistiske Baathist-regimets forræderi og de russiske og iranske regimenes fallitt, som i en periode støttet Assads styrker militært mot angrepet av islamistmilitser støttet av NATO-maktene og statene i Persiabukta. De var godt inneforstått med Assads forhandlinger med Den arabiske liga og tjenestemenn for den syriske opposisjonen som forberedte Syrias overgivelse til Al Qaida.

Både den russiske og den iranske arbeiderklassen har ei revolusjonær fortid, i Den russiske revolusjonen i 1917 og Den iranske revolusjonen i 1979, som begge regimene er dypt fiendtlig innstilte til. Slagordet til Russlands president Vladimir Putin, som sitter på toppen av det kapitalistiske kleptokratiet som oppsto etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991, er: «Gud forby, vi hadde nok revolusjon i det 20. århundre!»

Uansett hvor utvilsomt reaksjonært Assads regime er, hans styrting forblir den syriske arbeiderklassens oppgave, ikke reaksjonære regionale kapitalistregimer allierte med imperialismen.

Pabloist-kreftene som hyller oppstykkingen av Syria er, på den andre siden, foraktelige propagandister for imperialismen. Selv der de kort innrømmer den reaksjonære rollen til Al Qaida-styrkene de støtter, og har som siktemål å besørge et tynt politisk dekke for deres innordning med amerikansk imperialisme, fortsetter de likevel å støtte disse styrkene.

Oakley innrømmer at Syria er «dypt arret og kontrollert av militser» og står overfor «enorme anliggender som må gjennomarbeides og hindringer som må overvinnes». En av disse, innrømmer Oakley plutselig, er den reaksjonære og undertrykkende karakteren av de sunni-islamistiske kreftene han promoterer: «HTS har i flere år kontrollert Idlib, nordvest i Syria. I løpet av den tiden undertrykte militsen protester, men ikke på langt nær av det omfanget både Assad-regimet og ISIS har vært skyldige i.»

Det kan bygges en bevegelse som forener arbeidere av ulike etniske og religiøse bakgrunner i Syria mot imperialisme og kapitalistisk reaksjon. Den internasjonale arbeiderklassens enorme makt, sett i de egyptiske og tunisiske oppstandene i 2011, kan og må mobiliseres for å stoppe nedgangen til verdenskrig og genocid.

Dette krever imidlertid et politisk oppgjør med de pabloistiske sjarlatanene som demoraliserer protester mot Gaza-genocidet, og nå hyller oppstykkingen av Syria. De poserer som motstandere av genocidet, men støtter den israelske hæren der den skyter de samme missilene og granatene mot Syrias forsvarsløse befolkning. Arbeidere og ungdommen kan bare stoppe imperialistkrig ved å mobilisere uavhengig til kamp, på grunnlag av et sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonært perspektiv.