Den 13-år-lange imperialisme-støttede krigen for regimeskifte mot Syrias president Bashar al-Assad, som ble støttet av Russland og Iran, endte med at hans regime kollapset i løpet av få dager. Nå vurderer imperialiststatene og de regionale maktene, ledet av USA og deres stedfortredere i landet, hvordan de skal stykke opp Syria.

Tyrkia, som kontrollerer flere provinser i det nordvestlige Syria, har grepet inn både ved direkte å støtte Syrian National Army (SNA), etterfølgerorganisasjonen til den tidligere Free Syrian Army (FSA), og ved å støtte den al-Qaida-tilknyttede militsen Hayat Tahrir al-Sham (HTS), til tross for å erkjenne den som en terroristorganisasjon.

President Recep Tayyip Erdoğan la lørdag ikke skjul på hans glede da HTS rykket fram mot Damaskus, og sa: «Idlib, Hama, Homs, målet er selvfølgelig Damaskus. Denne marsjen til opposisjonen fortsetter. Vi følger den både gjennom etterretning og gjennom media. Vi håper selvfølgelig at denne marsjen i Syria vil fortsette uten noen ulykker.»

I den samme talen sa Erdoğan: «Vi hadde gjort en appell til Assad: ‹La oss møtes og bestemme Syrias framtid sammen.› Dessverre kunne vi ikke få en positiv respons fra Assad.» Han la til: «Disse problematiserte marsjene som foregår i regionen som helhet er ikke det vi ønsker, våre hjerter ønsker ikke dette. Beklageligvis, regionen er i vanskeligheter.»

Disse ordene kommer fra den sentrale regionale aktøren i NATOs krig for regimeendring i Syria. Erdoğans bekymring er at USA-støttede kurdiske nasjonalistkrefter er en av de sentrale styrkene i Syria og at konflikten kan gjenopplives mot den tyrkiske styringsklassens interesser. Jihadistenes maktovertakelse i Damaskus og den israelske offensiven i Syria, samtidig med sionistregimets genocid mot palestinerne og dets aggresjon mot Iran, har økt denne muligheten.

Den tyrkiske utenriksministeren Hakan Fidan sa mandag: «En ny æra har begynt i Syria. Vi må nå fokusere på framtiden. Vi ønsker å se et Syria der ulike etniske og religiøse grupper lever i fred med en inkluderende forståelse av styresett. Vi ønsker å se et nytt Syria som har gode relasjoner med sine naboer og bringer fred og stabilitet til sin region.»

Özgür Özel, leder for Tyrkias Republikanske folkeparti (CHP) som lørdag oppfordret til dialog med Assad, tilsluttet seg seinere koret: «Vi oppfordrer alle venner av Syria til å støtte etableringen av en overgangsregjering som representerer alle syrere, etterfulgt av en demokratisk regime basert på menneskerettigheter og en rettsstat, for å unngå å gjenta feilene fra Irak og Libya», skrev Özel på X.

Disse uttalelsene er fulle av hykleri. Den tyrkiske regjeringen og styringsklassen, sammen med deres imperialistallierte i NATO, er blant de ledende utøverne av krigen for regimeskifte i Syria, som har ført til hundretuseners død, fordrivelse av millioner og ødeleggelse av landets infrastruktur.

Den sentrale determinanten for Tyrkias nylige Syria-politikk har vært å forhindre opprettelsen av en kurdisk stat på landets sørlige grense og oppmuntring til lignende tendenser også blant den store kurdiske befolkningen inne i selve Tyrkia. Regimendring og ekspansjonistiske ambisjoner har imidlertid aldri blitt forlatt.

Tyrkia har siden 2016 gjennomført flere militære operasjoner mot Syrian Democratic Forces (SDF), ledet av den USA-støttede militsen Folkets bekyttelsesenheter (YPG), for å forhindre framveksten av en enhetlig kurdisk-kontrollert region, og den tyrkiske hæren har sammen med militsen SNA okkupert territorium som inkluderer Jarabulus, Afrin, Ras al-Ayn og Tal Abyad.

Den 27. november, etter starten av HTS-operasjonen, erobret SNA den SDF-holdte byen Tal Rifaat. Mens Assad-regimet falt i Damaskus fortsatte SNA deres operasjoner mot SDF. Anadolu Agency rapporterte mandag at Manbij også ble inntatt av SNA.

SDF, som hadde tapt vestsiden av elva Eufrat, inntok med regimets fall kontroll over byer som Qamishli, Hasakah og den oljerike Deir ez-Zor.

SDF-kommandant Mazlum Abdi uttalte følgende på hans X-konto: «I Syria gjennomlever vi historiske øyeblikk der vi er vitne til det autoritære regimets fall i Damaskus. Denne endringen presenterer en mulighet til å bygge et nytt Syria basert på demokrati og rettferdighet, som garanterer alle syreres rettigheter.»

I et intervju publisert fredag sa Abdi at de var åpne for en «politisk løsning» med HTS. «Vi har ingen beslutning om å slåss mot HTS. De er ikke i posisjon til å slåss mot oss... De internasjonale maktene, FN, må denne gangen prøve å finne en politisk løsning. Administrasjonen av det nordlige og det østlige Syria må også bli en del av løsningen,» sa Abdi, og la til: «Vi er åpne for alle til å løse problemene. Dette inkluderer HTS.»

Selv om interessene til de kurdiske og andre elitene i regionen presser SDF mot et kompromiss med HTS, peker den imperialistiske voldsspiralen i Midtøsten og kampen om kontroll over ressursene mot en stadig dypere konflikt. SDF, støttet av rundt 900 amerikanske soldater i regionen og en tungt bevæpnet milits, kontrollerer de viktige olje-, naturgass- og kornressursene som vil bli til stor bekymring for det nye regimet i Damaskus.

Tyrkia, det eneste NATO-landet i regionen, er like sterkt imot at kurdiske nasjonalistkrefter søker status i Syria som det er i Tyrkia selv. Spurt om Ankaras reaksjon på muligheten for en ny stat i Syria, sa Fidan at Ankara var «årvåken for å sørge for at ikke ISIS og PKK misbruker denne prosessen» og var i kontakt med USA. Ifølge Anadolu Agency bekreftet en ikke-navngitt topp-plassert amerikansk tjenestemann dette, og sa: «Tyrkia og USA er fullt engasjert i denne prosessen.»

Fidan sa at det var «helt legitime kurdiske sider» i Nord-Syria, men at «enhver utvidelse av PKK ikke kan betraktes som en legitim side». PKK-elementer fra utenfor Tyrkia «opererer SDF, vi kan ikke se dem som legitime, med mindre de gjør en endring av seg selv,» la han til. Han spesifiserte ikke hva slags endring han siktet til.

Det kurdisk-nasjonalistiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (DEM Partiet) i Tyrkia sa i en uttalelse: «Veien til normalisering i Syria burde brolegges med en overgangsadministrasjon dannet av de legitime representantene for kurdere, sunni-arabere, arabiske alawitter, kristne, druser- samfunn og alle andre minoriteter. I denne delikate prosessen oppfordrer vi alle parter til å være følsomme for risikoen for at ekstern intervensjon fra regionale makter kan bli et slag for Syrias demokratiske framtid.»

Mens de tyrkiske og kurdiske styringselitene raskt tilpasset seg maktovertakelsen i Damaskus av al-Qaida-tilknyttede styrker, som de har fordømt som terroristorganisasjoner, går pro-imperialistiske pseudo-venstre-krefer så langt som til å erklære hendelsene i Syria en «folkets revolusjon».

Det morenoistiske Arbeideres demokratiske parti (İDP) ønsket suksessen for imperialistkrigen for regimeskifte ledet av jihadistene velkommen. İDP delte uttalelsen fra Internasjonale arbeideres enhet – Den fjerde internasjonale (UIT-FI), som partiet er medlem av. «Vi støtter og står i solidaritet med det syriske folket, og med denne første revolusjonære triumfen», proklamerer uttalelsen.

Regimendringskrigene som startet i 2011 i Libya og deretter i Syria var ikke en fortsettelse av de revolusjonære oppstandene det året i Egypt og Tunisia, slik noen pseudo-venstre-krefter hevder, men imperialistmaktenes voldelige respons på dem. Spesielt forferdet over den egyptiske revolusjonen i 2011, brukte USA og deres allierte islamistiske stedfortredere for å undertrykke og avlede arbeiderklassens massekamper mot de reaksjonære arabiske regimene, og for å fremme deres egne geopolitiske interesser.

Regimeskiftet i Syria er bare én front i amerikansk imperialismes globale krig mot Russland, Kina, Iran og deres allierte. USA og deres NATO-allierte er på randen av direkte krig med Russland over Ukraina og ser det som viktig å undergrave russisk og iransk innflytelse i hele Midtøsten, deriblant Syria.

Det syriske regimets kollaps, samtidig med Gaza-genocidet og eskalerende israelsk aggresjon, som er del av USAs bestrebelser for å dominere det oljerike Midtøsten og omforme regionen under deres kontroll. Det vil utdype konflikten både i Syria og i hele regionen. Den nyere historien fra Irak, Libya og Afghanistan, som kollapset til regionale eller etniske konflikter etter at deres regjeringer ble ødelagt av USA-ledede kriger, er en advarsel om konfliktene som nå utløses i Syria.

Slutten på den eskalerende krigen og genocidet i Midtøsten og ankomsten av fred, velstand og demokrati er betinget av å forene og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen på et program for sosialisme og mot krig, for å ta makten fra imperialismaktene og deres borgerlige stedfortredere.