Et flertall på 332 av Nasjonalforsamlingens 577 representanter stemte onsdag for mistillit mot trygdebudsjettet, loi de financement de la Sécurité sociale (PLFSS), foreslått av den franske statsministeren Michel Barnier, og felte dermed hans regjering. Avstemmingen var strengt langs partilinjene: representanter fra Marine Le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), og valgkoalisjonen Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP), ledet av Jean-Luc Mélenchon stemte mot Barnier. Macron kunngjorde i går kveld at han vil starte et raskt søk etter en ny statsminister.
Dette er et knusende nederlag for president Emmanuel Macron. Han oppløste Nasjonalforsamlingen og utlyste nyvalgene den 7. juli, men de resulterte i et uavklart parlament. Ved å nekte å danne en regjering med NFP, som fikk flest stemmer, nominerte han en minoritetsregjering av hans supportere, ledet av Barnier, og fikk et løfte fra RN om partiets støtte for regjeringens politikk i Nasjonalforsamlingen. Men da Barniers budsjett kom under kritikk fra finansmarkedene og pressen i forrige uke, for ikke å gå langt nok med sparepolitikk og innstramminger, endret RN kurs.
NFP hadde lenge truet Barnier med mistillitsforslag, da han nektet å inkludere dem i hans regjering. RN felte imidlertid Barnier ved å kunngjøre i forrige uke at de onsdag ville stemme for NFPs mistillitsforslag.
Arbeidere foraktet med rette Barnier-regjeringen, og det kritiske spørsmålet arbeidere nå står overfor er hvordan å utvikle en politisk offensiv etter dens kollaps. Den framla et upopulært budsjett som påla € 60 milliarder i utgiftskutt, hovedsakelig rettet mot sosiale programmer, samtidig som militær- og politibudsjettene ble økt der Paris truer å sende bakketropper til Ukraina i trossing av folkelig opposisjon. Meningsmålinger viste at 52 prosent av den franske offentligheten ønsket Barniers fall, og 63 prosent vil at Macron skal fratre.
En bevegelse må forberedes og bygges i arbeiderklassen for å få ned Macron og stanse hans breit foraktede politikk: planer om en eskalering av NATO-krigen mot Russland, innstrammingspolitikk som hans massive pensjonskutt, politivold og støtte til Gaza-genocidet. Dette kan ikke overlates til det franske kapitalistetablissementet. Den progressive veien framover er å bygge en bevegelse nedenfra, på grunnplanet, som er basert på klassekampen.
Ettersom alle de store NATO-maktene eskalerer krigstrusler mot Russland, og finansmarkedene krever innstramminger ikke bare i Frankrike, men på tvers av Europa, er det klart at arbeidere ikke står overfor en nasjonal, men en internasjonal kamp. Dette finner det mest nakne uttrykket i valget av fascisten Donald Trump til USAs president. Der han lover innstrammingstiltak for svimlende $ 2 billioner, politioppsamlinger av millioner av immigranter og opptrapping av krigen i Midtøsten, er han satt til massivt å utvide klassekrigen mot arbeiderne.
Borgerlig politikk internasjonalt blir raskt omformet siden Trumps valg: Først falt den tyske regjeringen og nå har også den franske regjeringen falt i Europa, og tirsdag var det et mislykket forsøk på å innføre krigsrett i Sør-Korea.
Etter Barniers fall bringer det franske borgerskapet mer og mer åpent fram det nyfascistiske partiet Nasjonal samling (RN). Den første politikeren som ga et fjernsynsintervju i beste sendetid var faktisk RN-leder Marine Le Pen; Macron og Mélenchon er satt til å opptre i kveld. Der hun opptrådte på TF1-kveldsnyhetene poserte Le Pen som en forsvarer av det franske folket, en motstander av pensjonskutt og økte medisinkostnader, og en venn av den lille mann.
Det må meldes de skarpeste advarsler om de politiske poseringene til Macrons rivaler i styringseliten, inkludert både RN og NFP. Le Pens politikk bestemmes ikke av hennes populistiske demagogi men, som for Trump, av den eskalerende globale krigen og det økonomiske sammenbruddet av verdens kapitalistsystem. Foruten en kamp av arbeiderklassen mot innstramminger og krig, vil den neste regjeringen avlede midler til å betjene Frankrikes statsgjeld på € 3 billioner og for eskalerende krig mot Russland i Ukraina og i Midtøsten, som medfører massive innstrammingsangrep på arbeiderne.
Le Pen poserte imidlertid som en folkets venn, der hun uttalte: «Jeg mener vi hadde et valg å ta, og valget vi tok var å beskytte det franske folket. Mr. Barnier hadde gitt tre løfter: skatterettferdighet, men han ga oss et budsjett med € 40 milliarder mer i skatt; kontroll med offentlige utgifter, men hans budsjett økte underskuddet; og å bygge budsjettet med opposisjonspartiene, men han ignorerte opposisjonspartiene da han utformet det. Så dette budsjettet var giftig for det franske folket, og den eneste relevante løsningen for de valgt for å beskytte dem, var å opponere mot dette budsjettet.»
Spurt om hun hadde som siktemål å tvinge presidenten til å presentere hans fratredelse etter Barniers kollaps, svarte hun: «Jeg krever ikke Emmanuel Macrons fratredelse. Jeg sier at hvis det kommer en tid da han ikke tar kursen med respekt for politiske partier og valg, da vil presset på presidenten åpenbart bli stadig sterkere. Men det er hans beslutning.»
Det er i realiteten klart at i styrende kretser er det tiltakende diskusjon om fjerning av Macron, på grunn av den økonomiske krisa forårsaket av den manglende evnen til å få vedtatt et budsjett. Frankrikes lånekostnader har steget over Hellas sine, der finansmarkedene spekulerer på landets statsgjeld. Det er stigende frykt for at finansieringen av helsevesenet, av pensjoner og av offentlige tjenester, uten et budsjett for neste år, kan skrubbe ned til stillstand.
Budsjettforhandlingene vil bli eksplosive, der Nasjonalforsamlingen er et uavklart parlament og ikke kan lovlig oppløses før ett år etter at Macron oppløste den forrige i juni. Budsjettet må forhandles i det uavklarte parlamentet, som igjen kan gå i vranglås på budsjettavstemminger.
Spurt av Le Monde om hun ville presse Macron til å fratre i et slikt scenario, for å bryte vranglåsen, svarte Le Pen: «Vi vil følge institusjonenes normale funksjoner. Men hvis det er én regjering som faller, så en andre, og en tredje, da må vi stille spørsmålet.»
I mellomtiden åpner RN en pressekampanje som kaller for Macrons hode. Partiets visepresident Sébastien Chenu sa: «Jeg tror Emmanuel Macron ville gjort hans land en tjeneste hvis han forlot hans embete og tillot en omforming av ei politisk linje for å tjene Frankrike.»
RNs Europaparlamentariker og Le Pen-rådgiver Philippe Olivier kommenterte: «Macron er en vanæret republikansk monark, som går fram med åpen skjorte og et reip rundt hans hals. ... Vi blir ikke overbegeistret. Vi vil diskutere dette når kravet om fratredelse, som begynner å stige i våre rekker og forbi, blir massivt. Foreløpig, Macron må plukke opp den varme poteten og hanskes med problemene.»
Arbeiderklassen må mobilisere og ta opp sin egen kamp mot Macron. Motstanden mot Macron kan ikke overlates i hendene på de reaksjonære i RN, eller for den del i NFP, som i sitt program for valget 7. juli inkluderte reaksjonære oppfordringer om å sende bakketropper til Ukraina og økt finansiering for politiet og etterretningstjenestene.
Verken NFP-tjenestepersoner eller deres tilknyttede fagforeningsbyråkratier krever å mobilisere arbeiderklassen i kamp mot både Macron og nyfascistene. Den parlamentariske fraksjonslederen for Mélenchons parti, Mathilde Panot, angrep i går kveld kort Macron i vage populistiske begreper etter at NFPs mistillitsforslag ble vedtatt. «Den eneste suverene, i en Republikk, er folket,» sa Panot. Der hun fordømte regjeringens «vanærende» forsøk på å slutte avtaler med RN, sa Panot: «Regjeringen fikk til slutt både vanære og mistillit.»
Arbeiderklassen kan imidlertid ikke stoppe politikken for krig, innstramminger og angrep på demokratiske rettigheter som gjorde Barnier og Macron så upopulære, dersom deres kamper er politisk kontrollert av krefter som Panot og Mélenchon. Det avgjørende spørsmålet er byggingen, i arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt, av en sosialistisk bevegelse mot imperialistkrig og ytre høyre-reaksjon.