Trusselen fra påtroppende president Donald Trump om å innføre en tollsats på 100 prosent på BRICS-gruppa av land, dersom det blir forsøk på å sette opp et alternativ til den amerikanske dollaren som den globale valutaen, er et betydelig uttrykk for amerikansk imperialismens krise som setter den på veien til en tredje verdenskrig.

Trusselen, som ble framsatt av Trump på lørdag i et innlegg på hans sosialmedienettsted, har i noen tid vært til vurdering blant hans følge, som vurderer enhver bevegelse vekk fra dollaren og undergravingen av dollarens overherredømme som en eksistensiell trussel mot USAs hegemoni.

Dette anliggendet ble understreket av Trump ved flere anledninger under valgkampen, blant annet i en tale til Economic Club of New York, der han sa at å tape dollaroverherredømmet ville være tilsvarende med å tape en krig.

Dette er ikke overdreven retorikk, men Trumps uttrykk for reelle økonomiske relasjoner og motsetninger som daglig er i virke under framtoningen av en «blomstrende» amerikansk økonomi.

Den såkalte boomen, som ikke refererer til de stadig forverrende sosiale betingelsene for den arbeidende befolkningen, men i stedet finansoligarkenes enorme akkumulering av profitt, er i vesentlig grad blitt muliggjort av eskaleringen av gjeld til stratosfæriske høyder.

USAs statsgjeld nærmer seg nå raskt $ 36 billioner i en rate som har blitt karakterisert av alle dens offisielle institusjoner, deriblant finansdepartementet og sentralbankens Federal Reserve Board, som «uholdbar» og hvor én av syv dollar i det årlige føderale budsjettet trengs bare for å betale renteregninga.

Slike tallsammenhenger om de ble anvendt på enhver annen stat ville føre til at den ble utpekt som bankerott. Men USA nyter en unik posisjon innen verdenskapitalismen fordi dollaren er den globale valutaen og gjelda derfor finansieres med resten av verdens tilførsel av kapital til dollareiendeler.

Dette betyr at stadig økende amerikanske utlegg, framfor alt til militæret for å finansiere dets ekspanderende krigsfront, finansieres av akkumuleringen av gjeld, finansiert av andre.

Men om det på noen måte reises betydelige spørsmål ved dollarens overherredømme, eller om tilliten undergraves, selv i god tid før det er noen utsikter til en alternativ valuta, da blir den oppblåste gjeldsstrukturen truet av et krasj.

Disse økonomiske fakta holdes godt unna den amerikanske offentlighetens innsyn, og verdens øyne. Men de er godt kjent i styrende kretser av økonomi, politikk og medier.

Den prominentet CNN-kommentatoren Fareed Zakaria skrev i mars 2023, i en kommentarartikkel for Washington Post, at amerikanske politikere hadde blitt vant til å bruke penger tilsynelatende uten bekymringer om gjeld, i den grad at offentlig gjeld de siste 20 årene har blitt femdoblet, mens Feds balanseregnskap i den samme perioden var tolvdoblet.

«Alt dette fungerer bare på grunn av dollarens unike status. Skulle den avta vil Amerika stå overfor et oppgjør som ikke noe tidligere,» skrev han.

Mitch Daniels, en prominent figur i Det republikanske partiet helt tilbake til Reagan-tiden, skrev en kommentar i september i år der han sa det burde innkalles en konferanse for å «forberede en plan for kollapsen av markedet for amerikansk offentlig gjeld og dollarens status som verdens reservevaluta.»

Han forutså at dersom en slik konferanse fant sted ville titalls millioner amerikanere finne ut at «trust funds are not trustworthy» – dvs. at private pensjons- og sparefond ikke er til å stole på – og at sikkerhetsnettsytelsene de har mottatt var i ferd med å bli redusert, kanskje drastisk. Det ville skape en «rasende allmennhet» og «voldelige reaksjoner» som ville kreve innføring av «krigsrett».

Trumps trusler og hans understreking av den avgjørende betydningen av dollarens overherredømme – som for enhver pris må forsvares – oppstår fra denne stadig dypere krisa i den amerikanske imperialstaten.

Tar man trusselen mot BRICS, som i utgangspunktet omfattet Brasil, Russland, Kina, India og Sør-Afrika, men nå inkluderer Iran, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Egypt og Etiopia, er den rettet mot en gruppering som omfatter 45 prosent av verdens befolkning og 35 prosent av det globale BNP.

Søket etter alternativer til betalinger i dollar begynte for alvor etter frysingen av russiske eiendeler ved starten av Ukraina-krigen og Russlands ekskludering fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT. Det ble erkjent at det som ble gjort mot Russland kunne gjøres mot ethvert annet land som krysser USAs vei.

Tillit til dollaren har blitt erodert av tilbakevendende amerikanske finanskriser – ingen vet når den neste vil inntreffe, men om man studerer store sentralbankers rapporter om finansiell stabilitet, forventes den av alle – og dette har blitt reflektert i den stigende prisen på gull, mye av den et resultat av sentralbankers anskaffelser.

Trusselen mot BRICS er bare én del av en langt breiere økonomisk krig, som blir ført av den bankerotte amerikanske staten støttet av alle seksjoner av det politiske etablissementet, for å opprettholde landets globale dominans. Den første Trump-administrasjonen lanserte en tollkrig mot verdens nest største økonomi, Kina. Men ved å gjøre det bygde han ganske enkelt på fundamentene lagt av Obama-administrasjonen med dens antiKina «vippe til Asia», lansert i 2011.

Obama-administrasjonen hadde konkludert, i det minste innen 2014 om ikke før, at «frihandel»-agendaen den tidligere hadde sponset, virket mot USAs interesser og bidro til Kinas økonomiske framvekst, som måtte knuses.

Følgelig, Biden-administrasjonen opprettholdt ikke bare praktisk talt alle Trump-tollsatsene, men gjorde også angrepet stadig dypere med ei stadig lengre liste over forbud mot eksport av høyteknologiske produkter, spesielt avanserte datamaskinchips, innrettet på å undertrykke Kinas teknologiske utvikling, som USA anser som en eksistensiell trussel. Det siste av slike tiltak, den tredje runden under Biden, ble kunngjort søndag.

Kina er på ingen måte den eneste målskiva i Tumps Make America Great Again-prosjekt. Resten av verden blir ansett som fienden, som sett i trusselen om å pålegge alle importer en toll på 10 til 20 prosent, som vil ramme alle USAs angivelige allierte i Europa hardt, som nå er i krise på grunn av den europeisk økonomiens stadig dypere krasj.

Der den utvikler sin respons på utløsingen av økonomisk og militær krigføring, må den internasjonale arbeiderklassen trekke og handle på historiens lærdommer.

Etter den første verdenskrigens katastrofe, som i den mest fundamentale forstand oppsto fra motsetningen mellom den globale økonomien og nasjon-stat-systemet, som hver av imperialistmaktene forsøkte å løse ved å etablere seg som verdensmakten, var det i det minste et begrenset forsøk på å gjenopprette økonomisk orden.

Tysk imperialisme og den stigende imperialistmakten i Østen, Japan, forsøkte å innordne seg i en internasjonal økonomisk orden som i økende grad ble dominert av stigende amerikansk imperialisme.

Men de utsiktene kollapset med Wall Street-krakket i 1929 og Den store depresjonen, forsterket av amerikanske tollsatser. Stilt overfor at verdensmarkedet desintegrerte – på mange måter hadde det så godt som forsvunnet – vendte hver av imperialistmaktene seg til krig. Tyskland så i retning erobringen av Russland, Japan så i retning erobringen av Kina, og USA søkte å forsterke sin posisjon ved å knuse sine rivalers pretensjoner. Den andre verdenskrig ble resultatet.

I dag er verden i opptakten til en ny verdenskrig drevet av de samme underliggende motsetningene. Men nå, kan det sies, er de på steroider sammenlignet med tidligere tider på grunn av verdensøkonomiens stadig større kompleksitet og integrering.

I ei historisk krise innretter styringsklassene seg mer åpent med deres mest grunnleggende og fundamentale interesser. De demokratiske pretensjonene som ble tatt i bruk i tidligere tider blir skrotet, maskene de tok på seg for å prøve å lure befolkningen blir revet av, og deres essens avsløres nakent i form av fascisme, genocid, krig og diktatur mot arbeiderklassen.

Arbeiderklassen må også innrette seg etter sine fundamentale interesser. Framfor alt, den må gjøre det bevisst i kampen for programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Dette er ikke noe fjernt eller framtidig perspektiv. Det er dagens eneste praktiske og levedyktige program, og må bli den sentrale strategien som styrer alle kampene som nå bryter ut.