President Joe Biden utstedte søndag en full og ubetinget benådning for sønnen Hunter – deriblant ikke bare for skatteunndragelser og våpenbesittelsen han er dømt for, men for alle lovbrudd han kan ha begått i løpet av de 10 siste årene.
Handlingen foregriper Hunter Bidens kommende høringer i Delaware for straffeutmåling, satt til seinere denne måneden, for illegalt å ha kjøp en pistol da han var utestengt fra å gjøre det som en dømt forbryter (for besittelse av narkotika), og i California, på ni tilfeller av skatteunndragelse, basert på skjuling av inntekter han brukte for å nære hans narkotikaavhengighet og overdådige livsstil.
Biden benektet gjentatte ganger, gjennom hele hans administrasjon, at han noen gang ville benåde sin sønn, og hevdet at han sto på prinsippet om ikke-innblanding i justisdepartementets aktiviteter. Disse påstandene ble fordoblet under hans mislykkede gjenvalgskampanje, da Biden og hans medhjelpere bekjente å være opprørte over presseforespørsler om en potensiell benådning.
Selv etter at hans valgkamp kollapset, etter hans åpenbart manglende evner demonstrert under hans debatt med Donald Trump i juni, og Biden trakk seg og støttet visepresident Kamala Harris som hans erstatter, fortsatte han og hans medhjelpere å benekte enhver mulighet for benådning av Hunter Biden.
Alt dette endret seg, selvfølgelig, med Harris’ nederlag den 5. november, valget av Trump og forvandlingen av Biden til en lame duck, som teller ned dagene før hans politiske fiender vil ta full kontroll over den føderale regjeringen: Det hvite hus, begge Kongressens kamre og Høyesterett.
På det tidspunktet gikk Biden for å beskytte hans sønn og, indirekte, hans bror James Biden, som var Hunters partner i ei rekke lyssky forretningsforetak, og ham selv. Den generelle benådningen ble beskrevet av mediekommentatorer og juridiske eksperter som den mest omfattende slike presidenthandlingen siden Gerald Ford benådet Richard Nixon i kjølvannet av Watergate-skandalen, som førte til Nixons tvungne avgang fra presidentskapet og Fords opphøyelse til Det hvite hus.
Hunter Biden ble benådet, ikke bare for lovbruddene han er dømt for, men for alle lovbrudd begått siden 1. januar 2014. Denne datoen er avslørende, siden Hunter Biden bare noen måneder seinere tok opp en lukrativ stilling i direktørenes styre for Burisma Corp., et ukrainsk energiselskap, på den tiden da hans far, daværende visepresident Biden, av president Barack Obama hadde fått ansvaret for USAs politikk i Ukraina.
Gerald Ford benådet på tilsvarende måte Nixon, ikke bare for de Watergate-relaterte forbrytelsene han var i ferd med å bli stilt for riksrett for, men for alle andre forbrytelser han kunne ha begått under hans presidentperiode. Dette inkluderte potensielt handlinger langt mer kriminelle og farlige enn å autorisere innbruddet i hovedkvarteret til Den demokratiske partiets nasjonalkomité i Watergate-komplekset og forsøk på å blokkere rettsforfølgelsen av innbruddstyvene ved å la CIA gå i forbønn til FBI og justisdepartementet.
Nixon kunne ha blitt tiltalt for de hemmelige og illegale bombeangrepene mot Kambodsja, en massiv krigsforbrytelse som til slutt brakte til makten det genocidale Khmer Rouge-regimet til Pol Pot, for utallige handlinger relatert til Vietnam, og for andre angrep på demokratiske rettigheter innen USA, deriblant flere tilfeller av politisk spionasje og «skitne triks» mot hans opponenter.
Hunter Biden er selvfølgelig en langt mindre konsekvensfull figur enn Nixon, og hans forbrytelser kan knapt sammenlignes med en amerikansk presidents – inkludert forbrytelsene begått av Joe Biden i hans rolle som «commander-in-chief» for amerikansk imperialisme. Om president Biden skulle stilles for retten, ville tilretteleggingen for sønnens innflytelse ved å handle med familienavnet bare være en forseelse sammenlignet med å tilrettelegge for Israels genocid i Gaza, starte USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, eller godkjenne massespionasje på folket i USA og hele verden.
Biden hevdet han benådet sin sønn fordi han var blitt «selektivt og urettferdig rettsforfulgt», og la til: «Ingen fornuftig person som ser på fakta i Hunters saker kan komme til noen annen konklusjon enn at Hunter ble trukket ut bare fordi han er min sønn – og det er feil.»
Selv om det er sant at Det republikanske partiet, og spesielt Trump, greip til Hunter Bidens sleske aktiviteter som et virkemiddel for å undergrave hans fars politiske renomé, er det bemerkelsesverdig at Biden velger å beskytte sin sønn mot potensiell gjengjeldelse fra den påtroppende Trump-Vance-administrasjonen, men ikke gjør noe for å beskytte eventuelle andre sannsynlige ofre for denne regjeringen av fascister, milliardærer og konspirasjonsteoretikere.
Det er ingen presidentens benådninger for Dreamers, de nesten 1 million immigrantene som ble brakt til USA som barn, og som har vokst opp som del av det amerikanske samfunnet. Utøvende ordrer utstedt av Barack Obama og fornyet av Biden har tillatt disse hovedsakelig unge menneskene å arbeide og gå på college uten frykt for massedeportasjoner, men de har vært tvunget til å registrere deres status hos den føderale regjeringen, en handling som nå gjør dem sårbare for masseoppsamlinger og utvisninger truet av Trump.
Disse immigrantene blir nå overlatt til nåden fra bigotte fascistxenofober som Stephen Miller og Tom Homan, som skal lede kampanjen for masseinternering og deportasjon som Trump har lovet å starte på «dag én» av hans andre administrasjon.
Homan har allerede truet med å fengsle demokratiske borgermestre som nekter å samarbeide med massedeportasjonsregimet, men Biden har ikke antydet at han vil forsøke å forebygge et slikt angrep på demokratiske rettigheter – ikke engang for folkevalgte representanter av hans eget parti.
Tvert imot, på et møte hvor han ønsket Trump velkommen til Det hvite hus i forrige måned, hvor han foreviste en blanding av servilititet og senilitet, lovet Biden den «mykeste» overgangen fra hans egen regjering til den til en mann han bare uker før hadde stemplet som en fascist.
Benådningen av Hunter Biden er ei politisk gavepakke til Trump, siden det er å legitimere bruken av presidentens benådningsfullmakt for politisk og personlig vinning. Trump responderte umiddelbart ved å fordømme benådningen som et maktmisbruk, samtidig som han antydet at han nå ville gå videre med benådning av de som angrep US Capitol den 6. januar 2021, og forsøkte å blokkere Kongressens sertifisering av hans nederlag i 2020-presidentvalget. Han har kalt disse fascistkjeltringene «J-6 gislene».
Trump har, selvfølgelig, allerede brukt benådningsfullmakten på samme måte som Biden, for å belønne hans egne kumpaner og medskyldige. I de avtagende dagene av hans første administrasjon benådet han Charles Kushner, far til hans svigersønn Jared Kushner, som sonet en lang fengselsstraff for skatteunndragelse, vitnemanipulering og utpressing. Han benådet også flere politiske agenter, deriblant hans tidligere valgkampleder Paul Manafort og hans mangeårige rådgiver og 6. januar-konspiratør Roger Stone, en tidligere provokatør for Richard Nixon.
Dette er en annen markeringsstein for å måle forfallet og krisa i det amerikanske politiske systemet. President Biden har benådet hans sønn etter fire år der han har benådet færre ofre for det amerikanske strafferettssystemet enn noen president på to århundrer (ikke medregnet to presidenter, William Henry Harrison og James A. Garfield, som døde tidlig i embetet før de utstedte noen benådninger).
Bidens 26 benådninger viser en spesielt ondsinnet holdning til utdelingen av offisiell nåde. Ser man tilbake på det 20. århundre benådet Franklin Roosevelt i hans 13 år i embetet 3 687, etterfulgt av Woodrow Wilson, 2 480, Harry Truman, 2 044, og Calvin Coolidge, 1 545. Herbert Hoover tildelte 1 345 benådninger i løpet av hans ene fireårsperiode, samme tjenestetid som Bidens.
Ingen av disse administrasjonene var paragoner for rettferdighet, og mange av de som ble benådet var korrupte høyt plasserte embetsmenn eller politiske kumpaner av datidens presidenter, men antallet faktiske benådninger har gått jevnt ned siden 1960-tallet, fra fire sifre til tre sifre, til 237 under Trump i hans første periode og nå 26, den laveste antallet av noen president som har sittet hele hans periode siden John Adams.