Carlos Tavares, som har vært administrerende direktør i Stellantis siden selskapets etablering i januar 2021 gjennom sammenslåingen av Groupe PSA og Fiat Chrysler, trakk seg søndag. Tavares ble tvunget ut et år før hans kontrakt utløper på grunn av fallende profitter og aksjekurser og det som synes å være hans manglende evne til å kutte kostnader raskt nok for Wall Street og europeiske investorer.

Reuters rapporterte: «Tidligere ansett som en av bilindustriens mest respekterte ledere kom Tavares under sterk kritikk tidligere i år etter at Stellantis meldte et profittvarsel for sine 2024-resultater, inkludert en prognose for en kontantforbrenning på opptil € 10 milliarder, for det meste skyldet treige salg og oppblåste varelagre i selskapets viktigste nordamerikanske marked.»

Etter i 2023 å ha postet rekordstore nettoprofitter på $ 20 milliarder, falt profittene til det halve i de seks første månedene av 2024. Stellantis-aksjene har siden begynnelsen av året tapt rundt 40 prosent av deres verdi.

Tavares fulgte i fotsporene til hans mentor i Renault-Nissan, administrerende direktør Carlos Ghosn som fikk kallenavnet «Le Cost Killer». Etter å ha tiltrådt stillingen som administrerende direktør i Groupe PSA i 2014 stengte han ned Peugeot, Citroen og Opel fabrikker i Frankrike og andre europeiske land, og forberedte selskapet for dets fusjon med FCA.

Stellantis har siden den initielle sammenbindingen av de to selskapene i desember 2019 redusert sin globale arbeidsstyrke med 15,5 prosent, eller rundt 47 500 ansatte til og med 2023, ifølge offentlige registreringer. Dette inkluderer ikke årets masseoppsigelser i USA, Italia, Polen, Storbritannia og andre land.

Kontroll over operasjonene vil nå være i hendene på en midlertidig eksekutivkomité, ledet av John Elkann, sjefsarvingen av Agnelli-familien i Italia, som eier en kontrollerende andel i Stellantis, Ferrari, CNH Industrial, Iveco Group, Juventus FC og The Economist Group. Der han takket Tavares for hans rolle i «opprettelsen av Stellantis, i tillegg til de tidligere snuoperasjonene til PSA og Opel», sa Elkann at en ny administrerende direktør ville bli utnevnt innen første halvår av 2025.

I erkjennelse av konfliktene rundt selskapets ledelse, ga Henri de Castries, Stellantis’ senior uavhengige direktør, ut en pressemelding som sa: «De siste ukene har det framkommet forskjellige synspunkter som har resultert i at styret og administrerende direktør har truffet dagens beslutning.»

Tavares har beskrevet den stadig mer brutale kampen ført av europeiske og USA-baserte bilprodusenter for å ta igjen de kinesiske elbilprodusentene, som er bedre utstyrt og har lavere kostnader, som en «darwinistisk» kamp, som ville etterlate bare en håndfull globale bilprodusenter stående. Som andre bildirektører forsøkte han å overføre de høye kostnadene ved den langsommere enn forventede overgangen til produksjonen av elbiler ved å kutte arbeids- og leverandørkostnader og maksimere profitten per produserte enhet gjennom prisøkninger på de mest lønnsomme kjøretøyene.

Men dette har blitt forpurret av innvirkningen av den økonomiske og sosiale krisa, som har ført til at alle de tre USA-baserte bilprodusentene har rapportert fallende salg for tredje kvartal, på grunn av svakere forbrukerutlegg og høyere rentenivåer. På toppen av dette har den påtroppende Trump-administrasjonen annonsert planer om å eliminere elbilsubsidier og pålegge knusende tollsatser som vil øke bilprodusentenes kostnader.

Sparkingen av Tavares vil ikke løse denne krisa. I en avslørende uttalelse sa Sam Fiorani, visepresident for globale kjøretøyprognoser for AutoForecast Solutions, til Detroit Free Press at den neste Stellantis-sjefen vil måtte bruke øksa for kostnadskutt enda mer brutalt, selv om det betyr å provosere fram utbredt opposisjon fra grunnplanets arbeidere.

«Med Stellantis som fortsatt prøver å fordøye fire kombinerte bilprodusenter, må ledelsen av selskapet være en av de vanskeligste stillingene i bransjen. Det er en lite misunnelsesverdig posisjon og sannsynligvis en som ikke kan gjøres uten anleggsnedstenginger, merkevarekonsolidering og nedskjæringer. Tavares var skjebnebestemt til enten å bli fabrikkarbeidernes fiende eller aksjonærenes fiende, da det var umulig å komme ut av dette med begge sider tilfredse. Hans etterfølger vil også møte de samme problemene med de samme sannsynlige resultatene,» sa Fiorani.

Tavares ble følgelig i all hovedsak ansett som en brukt vare. Ved å fjerne denne lynavlederen for arbeidernes harme håper Stellantis-styret å tilrettlegge for samspillet mellom UAW og de italienske og britiske fagforeningene med selskapsledelsens pågående restrukturering og program for kostnadskutt.

Som forventet prøver United Auto Workers-byråkratiet å avvæpne arbeidere ved å hevde at Tavares erstatter vil bli en gudegave. UAW-president Shawn Fain hyllet sparkingen av Tavares som et «stort skritt i riktig retning for et selskap som har blitt dårlig ledet og en arbeidsstyrke som for lenge har blitt mishandlet». Der han pekte på fagforeningens appeller til selskapsledelsen om å erstatte Tavares, la Fain til: «Vi er tilfreds med å se selskapet reagere på press og korrigere kursen.»

«Vi ser fram til et nytt Stellantis-lederskap som respekterer hardtarbeidende UAW-medlemmer og er beredt til å holde sitt løfte til Amerika ved å investere i menneskene som bygger deres produkter,» sa Fain. «Vi ser fram til å sette oss ned med den nye administrerende direktøren,» konkluderte UAW-presidenten, «og diskutere deres planer om å fortsette å lage kjøretøy i verdensklasse her i USA.»

Som del av UAWs falske «Keep the Promise»-kampanje, som består av impotente klageinnmeldinger og trusler om en uspesifisert streik en gang i framtiden, har Fain promotert nasjonalistisk gift, og hevdet at jobbkuttene skyldtes den portugisiskfødte Tavares’ forakt for amerikanske arbeidere og hans overføring av produksjon til Canada og Mexico.

Samtidig har Fain hevdet at USA-baserte GM og Ford «går helt bra» selv om begge selskapene har sagt opp arbeidere etter utsalgskontraktene UAW-byråkratiet signerte i 2023 etter sin falske «Stand Up»-streik.

Jobbnedskjæringene i USA er forøvrig del av ei internasjonal bølge av jobbkutt fra de globale bilprodusentene.

• Stellantis truer så mange som 12 000 arbeidsplasser i Italia, har nettopp stengt ned et motorfabrikkanlegg i Polen og truer å stenge ned to Vauxhall-anlegg i Storbritannia.

• Ford annonsert i forrige måned 4 000 jobbkutt i Europa, derav 2 900 i Tyskland. VW truer med å stenge ned tre fabrikker i Tyskland, eliminere opptil 30 000 arbeidsplasser og pålegge sine 120 000 arbeidere i landet et lønnskutt på 20 prosent. Bosch, verdens største bildelleverandør, har også annonsert 5 500 permitteringer.

• Nissan kutter 9 000 jobber globalt og VW, GM og andre bilprodusenter kutter titusenvis av jobber i Kina.

Det globale omfanget av jobbkuttene, ikke bare innen bilindustrien, men også innen teknologi, logistikk, detaljhandel og andre bransjer, gjør det klart at det ikke er noen nasjonal løsning for arbeidere i noe land. Trumps reaksjonære nasjonalisme og hans oppfordringer om tollsatser mot Mexico, Canada, Europa og Kina – som er helt i tråd med UAW-byråkratiets nasjonale sjåvinisme – er ei blindgate for arbeiderklassen.

Bilarbeidere er knyttet sammen i en eneste global produksjonsprosess. Ethvert forsøk på å trekke produktivkreftene tilbake til et «Fort Amerika» vil bare føre til handelskrig, global økonomisk kollaps og verdenskrig, akkurat som etter vedtaket av toll-loven Smoot Hawley Tariff Act i 1930. Samtidig vil fostringen av nasjonale splittelser, som oppiskingen av antiimmigrantsjåvinisme og trekk for å deportere immigrantarbeidere, tjene til å splitte og svekke arbeiderklassen i møte med den hemningsløse klassekrigen, som den påtroppende Trump-administrasjonen forbereder mot de sosiale og demokratiske rettighetene til alle arbeidere.

Kampen for å forsvare retten til en godt betalt og sikker jobb for alle arbeidere krever byggingen av grunnplankomitéer på hver fabrikk og arbeidsplass for å overføre makt fra fagforeningsbyråkratiene til arbeiderne på fabrikkgulvet. Under ledelsen av Den internasjonal arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – vil disse organisasjonene for arbeiderklassens selvbestemmelse, som allerede bygges på tvers av bransjer og rundt om i verden, koordinere kampen mot jobbkutt på tvers av landegrensene.

En industriell motoffensiv må smeltes sammen med en bevisst politisk kamp for å få slutt på det kapitalistiske profittsystemet, hvis historiske bankerott blir avslørt av det faktum at arbeidere over hele verden blir dømt til arbeidsledighet og fattigdom fordi de angivelig produserer «for mye». Under sosialisme vil gigantindustriene, deriblant den globale bilindustrien, bli konvertert til offentlig eide tjensteleverandører slik at rikdommen produsert av arbeiderklassens kollektive arbeidskraft kan brukes ikke bare til å garantere økonomisk sikkerhet, men til å forkorte arbeidsuka og kraftig øke levestandarder.

For å lære mer om å bygge en grunnplankomité ved ditt fabrikkanlegg, fyll ut skjemaet nedenfor.