Streiken til 55 000 postarbeidere i Canada Post nærmer seg slutten av dens andre uke. De streikende slåss for jobbsikkerhet, slutt på bruken av automatisering og AI for å øke arbeidsmengder, og for reallønnsøkninger. Canadian Union of Postal Workers (CUPW), arbeidernes forhandlingsagent, har gjort det klart at de støtter premisset om å operere Crown-selskapet som et profittselskap, og understreker at fagforeningen ønsker å fortsette å pålegge arbeidere innrømmelser i samarbeid med selskapsledelsen og Trudeaus Liberal-regjering.

Postarbeidere etablerte grunnplankomitéen Postal Workers Rank-and-File Committee (PWRFC) i juni for å ta kontrollen over deres kontraktskampen fra fagforeningsbyråkratiet og dermed forhindre CUPW fra å isolere postarbeidere fra deres allierte i hele arbeiderklassen. Hasten med å utvide streiken blir stadig mer presserende, siden bare en arbeiderledet motoffensiv mot innstramminger og krig kan beseire Canada Post’s regjeringsstøttede konsesjoner og pådriv for jobbkutt. PWRFC insisterer at postarbeidere vil vinne entusiastisk støtte for deres kamp dersom de gjør den til spydspissen for en bevegelse for å forsvare offentlige tjenester, motsette seg statlig streikebryting og for å sikre heltidsjobber og ytelser, og anstendige arbeidsvilkår for alle.

Dusinvis av arbeidere har skrevet til PWRFC for å stille spørsmål, melde seg på WSWS-nyhetsbrevet for postarbeidere og dele deres erfaringer fra arbeidsplassen. Vi oppfordrer alle postarbeidere til å skrive til canadapostworkersrfc@gmail.com med deres bidrag, eller fylle ut skjemaet under denne artikkelen.

Følgende brev ble sendt av en streikende postarbeider i Ontario. Det er lett redigert for klarhet.

* * *

Som respons på deres artikkel om den nylige poststreiken vil jeg legge til at så mange kostnadsbesparende tiltak kan gjøres på selskapsnivå.

For det første, det er en spesifikk ordre at INGEN post forblir på Depotene. Det betyr at enhver post som ikke utleveres går tilbake til poststrømmen for å sorteres på nytt. Dermed koster det oss en andre gang for frakt, sortering og omforsendelse.

Omhåndtering av post blir av selskapet sett ned på.

Hva angår sorteringssenteret Hamilton Mail Processing Plant:

Vi har mange «Team Leaders» (veiledere) som ikke har noen faktisk lederutdanning, og kulturen er å presse på for å få mer arbeid ut av arbeiderne, blant annet ved fortløpende å bryte tariffavtalen. I tråd med denne overbemanningen av APOC-ansatte (Association of Postal Officials of Canada), overvåker de flittig hvert elemet av post som kommer inn, behandles og går ut, for å tjene et tilskudd på deres lønnsslipper. Selskapet sier det ønsker å beskytte sine ansatte, men de ansatte blir «siloer» i separate team, ikke bare innenfor 24/7 operasjoner, men også med arbeiderne kontra «Team Leaders», som enten forsvinner når et problem oppstår, eller slå seg sammen mot arbeideren, i den grad at det gir en feilaktig framstilling av anliggendet eller hendelsen. Det er ingen reell beskyttelse for arbeiderne, og dersom en blir skadet, blir de tvunget til selv å ta hovedansvaret.

Hele selskapet er topptungt, med alle korrekte prosedyrer overlatt til jungeltelegrafen eller e-poster som filtreres ned til arbeiderne gjennom teamlederne, og som kanskje ikke sammenfaller med situasjonens virkelighet. Arbeiderne er ikke i stand til å stille oppfølgingsspørsmål som uunngåelig dukker opp. Ofte (nesten alltid) er det ingen klar prosedyre. Dette er det største problemet selskapet skaper, fordi det bremser prosessen med å håndtere posten. Spørsmål angående levering overlates uunngåelig til hver enkelt arbeiders skjønn, basert på deres personlige erfaring eller hvem de spør.

Det er en frakobling mellom datasystemer og sakstavler for manuell sortering, og sjokkerende er adresser utelatt fra sakslistene for manuell sortering. For eksempel, posten som blir maskinsortert er basert på postnummer, deretter adresse, men den ubearbeidbare posten er sortert etter adresse, selv om postnummeret er spesifikt for et bestemt sted (som et postboksnummer). Dette skaper en dobling av posthåndtering, om ikke utleveringer av nevnte post, og bare folk som «kan systemet» kan omdirigere den til riktig leveringsmetode. Selskapet vil imidlertid at alle arbeidere skal være uvitende om all informasjon annet enn den som er filtrert ned til dem. Dette betyr større mengder omhandlet post, og et større tap på bunnlinja. Nærmere bestemt har selskapet arbeidet utrettelig for å skape uvitenhet og splittelse blant sine arbeidere, og har forverret problemene.

Noen ganger blir for eksempel adresser utelatt helt fra sakstavlene og ender opp med å bli stående i ukevis i påvente av etterforsking (som ikke kan løses basert på dagens frakobling mellom systemene), og ender opp med å bli håndtert flere ganger minst, før den ofte blir avvist som ikke-leverbar post.

Det defekte utstyret som er rødmerket settes rett tilbake i sirkulasjon uendret. Noe datautstyr forblir ubrukelig i flere måneder, selv om arbeidere iherdig prøver å få posten til riktig destinasjon. Arbeidere nektes enkle verktøy (kuttere) for å skille plast- og strengbunter.

Og lista fortsetter.

Hver dag er det en ny lav skranke, og akkurat når du tror det ikke kan bli verre, gjør det akkurat det. Hver «endring» selskapet foretar er kostnadskrevende og forårsaker andre problemer seinere.

Og DEN VERSTE delen av denne kulturen er at det er absolutt IKKE NOE ANSVARLIGHET i ledelsen. Absolutt ingen. Helt opp til toppen.

De fleste arbeidere i denne offentlige tjenesten ønsker, virkelig ønsker, å gjøre jobben sin godt. Det er en offentlig tjeneste, og vi betjener allmennheten, våre lokalsamfunn og våre familier og venner. Når vi ser at post blir mishandlet igjen og igjen, blir vi skuffet og motløse over at et ikonisk symbol på å holde canadiere tilkoblet blir forkastet gjennom dårlig forvaltning av nasjonens mest personlige forbindelser.

I tillegg til at hver av teamlederne krysser av for tall, er det datasystemer som tar seg av det, deretter er det volumtellere som gjør det, og hvem som helst av dem er en blyant som skyver rundt på alle disse tallene. Dette har vist at selskapet bare ønsker å administrere tall, ikke forbindelsene.

Selskapet må besørge de nødvendige verktøyene og ressursene for å gjøre jobben riktig og i tide.

Det er så mye mer som kunne fortelles, som hvordan brevombærerne nå ikke klarer å sortere deres egne ruter, som betyr at de må bære noen andres feil, og de må bære lenger og starte seinere. De skal jobbe på høyden av sommervarmen (tenk varmeutmattelse osv.) og på de mørke farlige vinterdagene (sklidninger og fall). Samtidig som de får redusert deres ytelser og pensjoner. Det er det ultimate av lovlig utbytting! Det er et mageslag for alle canadiere å se dette en gang så ikoniske symbolet på Canada bli så lavt og forringet. Dette er Den canadiske drømmen? Mer som et canadisk mareritt.