Sir Keir Starmers Labour-regjering responderte på arrestasjonsordrene mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant med proforma-erklæringer at de ville observere Den internasjonale straffedomstolens (ICC) kjennelser. Men de ble formulert for å gjøre det klart at ingen handling er å vente.

ICC utstedte i forrige uke arrestasjonsordrer på Netanyahu og Gallant for «krigsforbrytelsen sult som en metode for krigføring» og forbrytelser mot menneskeheten i form av mord, forfølgelse og andre umenneskelige handlinger. Domstolen utstedte også en arrestajonsordre på Hamas’ militære leder Mohammed Deif, som antas å ha blitt drept av Israel.

Starmers regjering, som inkluderer tidligere advokater – deriblant statsministeren og utenriksminister David Lammy – utstedte formelle anerkjennelser av ICCs autoritet. En talsmann for Downing Street sa 21. november: «Vi respekterer uavhengigheten til ICC, som er den primære institusjonelle institusjonen for å etterforske og straffeforfølge de mest alvorlige forbrytelsene i relasjon til folkeretten.»

Spurt om hvorvidt Netanyahu ville bli arrestert om han kom til Storbritannia, svarte imidlertid talsmannen: «Vi går ikke inn i hypotetiske anliggender.»

Innenriksminister Yvette Cooper nektet også å si at Netanyahu ville bli arrestert i Storbritannia, og uttalte: «Selvfølgelig, vi har alltid respektert Den internasjonale straffedomstolens uavhengighet, men de sakene den etterforsker er anliggender for dem snarere enn for regjeringen.» Hun sa til Sky News: «Vi har alltid respektert viktigheten av folkeretten, men i flertallet av de sakene den forfølger, blir de ikke del av den britiske rettsprosessen.»

Downing Streets uttalelse var faktisk et helhjertet forsvar av det israelske regimet, krigsforbrytelser og alt. «Denne regjeringen har vært tydelig på at Israel har rett til å forsvare seg i samsvar med folkeretten,» gjentok den.

Det Downing Street kaller «selvforsvar» har så langt sett massemord, mer enn 90 prosent av befolkningen i Gaza internt fordrevet og den systematiske ødeleggelsen av infrastruktur. De fleste hus, skoler, sykehus og universiteter har blitt ødelagt eller skadet, og journalister som har forsøkt å rapportere om angrepet har blitt henrettet av Israels forsvarsstyrker.

Dette utgjorde del av ICCs anklage, som fastslo at det er «rimelig grunn til å tro» at Netanyahu og Gallant «med viten og vilje, og bevisst fratok sivilbefolkningen i Gaza gjenstander uunnværlige for deres overlevelse, deriblant mat, vann, medisiner og medisinske forsyninger, så vel som drivstoff og elektrisitet.»

Det offisielle dødstallet er på 44 000 palestinere, med 104 000 skadde og det ledende britiske medisinske tidsskriftet The Lancet har funnet «ingen bevis for oppblåst dødelighetsrapportering fra Gazas helsedepartement». I deres egen rapport i juli antydet forøvrig The Lancet, i det tidsskriftet sa var et «konservativt» anslag, at dødstallet kunne være 186 000 eller mer.

Downing Street-talsmannen sa regjeringen forble «fokusert på å presse på for en umiddelbar våpenhvile for å få slutt på den ødeleggende volden i Gaza, som er avgjørende for å beskytte sivile, sikre løslatelsen av gisler og for å øke humanitær bistand inn i Gaza».

På dette grunnlaget har den gjort eksplisitt dens vilje til fortsatt å støtte Netanyahus sionistregime. En talsmann bekreftet: «Statsministeren vil fortsette å snakke med Israels statsminister, og faktisk alle allierte, for å utføre den essensielle virksomheten for å oppnå en våpenhvile i Midtøsten ... det er åpenbart viktig at vi har en dialog med Israel, på alle nivåer, for å finne en diplomatisk løsning på denne krigen.»

Alle slike uttalelser er et dekke for å støtte Israel over hele fjøla. Israels fascistregime har respondert på hver kunngjøring om våpenhvile med en fornyet eskalering av militær aktivitet, på tvers av den breiere regionen. Og Downing Street har pliktoppfyllende insistert: «Det er ingen moralsk ekvivalens mellom Israel, et demokrati, og Hamas og den libanesiske Hizbollah, som er terroristorganisasjoner.»

Andre internasjonale statsoverhoder var mindre tvetydige i deres reaksjon. Den nederlandske regjeringen til Dick Schoof uttalte at den ville arrestere Netanyahu dersom han kom inn i Nederland, mens Simon Harris, den irske taoiseach [den irske betegnelsen på statsoverhodet], svarte på spørsmålet: «Ja, absolutt. Vi støtter internasjonale domstoler og vi anvender deres arrestasjonsordrer.»

Disse uttalelsene hviler også på en besluttsomhet om å forhindre at en beskjemmende posisjon oppstår i utgangspunktet. Starmers respons var til dels nødvendig fordi Storbritannia – i motsetning til Israel og Amerika, begge svært bøllete i deres forakt for arrestajonsordrene – er medlem av ICC.

Dette stoppet ikke Frankrike, en ICC-grunnleggerstat, fra å erklære onsdag at de ikke ville bryte relasjoner med Israel og ikke ville arrestere Netanyahu. Franskmennene argumenterte, der de hevdet de ville «overholde deres internasjonale forpliktelser», at deres andre forpliktelser under folkeretten krevde at de respekterte Netanyahus immunitet. Dette, sa uttalelsen, var garantert nettopp fordi Israel ikke har tilsluttet seg ICC og derfor ikke hadde gitt avkall på slike immuniteter.

ICCs anklager fordømmer ikke bare Israel. De som finansierer, dirigerer og autoriserer en forbrytelse, kan også holdes juridisk skyldige i dens utførelse. Kort tid etter at Israel lanserte sitt angrep på Gaza, sa Starmer til LBC radiointervjuer Nick Ferrari: «Israel må ha den retten, har den retten, til å forsvare seg.» Ferrari spurte: «En beleiring er relevant? Avkuttingen av strøm? Å kutte av vann?» Starmer svarte: «Jeg mener Israel har den retten,» mens han hevdet at «alt må gjøres innenfor folkeretten.»

Helt siden har Starmer og hans utenriksminister David Lammy forskanset seg, i møte med internasjonal menneskerettighetslov, og nektet å beskrive masseslaktet i Gaza som et genocid.

Den franske posisjonen på immunitet blir sterkt promotert av senior juridiske akademikere fra den høyreorienterte tankesmia Policy Exchange. De konservatives skyggeutenriksminister Priti Patel gjentok regjeringens fordømmelse av enhver foreslått «moralsk ekvivalens», og oppfordret Labour eksplisitt til å «fordømme og utfordre» arrestasjonsordrene.

Starmer-regjeringens holdning til «folkeretten» og genocid, og nektingen av erklære for Netanyahus arrestasjon, kan forstås tydeligst i den nylige utnevnelsen av veteranblairisten Jonathan Powell som nasjonal sikkerhetsrådgiver.

Den chilenske diktatoren general Augusto Pinochet ble i 1998 arrestert i London for utlevering til Spania på siktelser tilknyttet mord av mer enn 3 100 mennesker under militærkuppet i 1973. Pinochet ble feiret og beskyttet av det britiske borgerskapet, der hans «husarrest» avtjent i luksus på eiendommen Wentworth i Surrey ble lettet av en gave med fine malt Scotch fra hans beundrer, den tidligere Conservative-statsministeren Margaret Thatcher.

Pinochet unnslapp til slutt utlevering og domstolene, takket være en avtale mellom Tony Blairs Labour-regjering og daværende chilenske president Eduardo Frei meklet av Powell. Powell, den eneste seniorrådgiveren som varte hele perioden til den ikke-tiltalte gamle forbryterens 10 år som statsminister, spilte også en sentral rolle i Blairs beslutning for å støtte USA i den illegale invasjonen av Irak i 2003.

Som Blairs høyre-hånd-mann ble han deretter involvert i 2005-forhandlinger om en våpenavtale med Saudi-Arabia for £ 40 milliarder. Han arbeidet der sammen med hans bror lord Charles Powell – en tidligere rådgiver for Thatcher – Blairs 2001-utsending til Syria, og deretter en konsulent for våpenprodusenten BAE Systems.

Figurer nært den påtroppende amerikanske fascistpresidenten Donald Trump har truet med en brysk respons på ICC-arrestasjonsordrene. Tankesmia the Heritage Foundation, opphavet til Project 2025, har advart: «Det vil bli et helvete å betale for enhver internasjonal leder som tar til seg denne bulls**ten.»

Starmer er helt på linje med britisk imperialismes interesser som amerikansk imperialismes pålitelige juniorpartner. Som Direktør for den offentlige påtalemyndigheten (2008-2013) reiste han fire ganger til Washington for å samarbeide om det som endte opp med den 14-år-lange forfølgelsen i London av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange. Han spilte en sentral rolle i å sikre Assanges fortsatt fengsling i løpet av den tiden. Hans respons til ICC-arrestasjonsordrene peker på at han forblir en point man for Washington, der Trump forbereder seg på å tiltre presidentembetet.