Blekket på de nye kontraktene for de 4 millioner ansatte i den tyske metall- og elektroindustrien er enda ikke tørt, og allerede begynner et massivt angrep på arbeidsplasser og arbeidsvilkår i bilindustrien.

Bilprodusenten Ford kunngjorde onsdag elimineringen av ytterligere 4 000 arbeidsplasser i Europa, deriblant 2 900 ved hovedkontoret i Köln. Samme dag kunngjorde fagforeningen IG Metall og VW-bedriftsrådet at de hadde tilbudt selskapet lønnsbesparelser på € 1,5 milliarder.

Angrepene ved Ford og VW er bare toppen av isberget. I månedsvis har det ikke vært noen ende på rapporter om permitteringer og konkurser i bil- og leverandørindustrien. Mercedes kunngjorde fredag også sin intensjon om å kutte kostnader med flere milliarder årlig de neste årene.

Arbeiderne må ta dette som en alvorlig advarsel. Dagene med rimelig sikre jobber, anstendige lønninger og akseptable arbeidsvilkår i Tyskland er endelig over om styringsklassen får sin vilje.

Ifølge en studie fra Det tyske bilindustriforbundet (VDA), vil det innen 2035 være 186 000 færre personer sysselsatt i den tyske bilindustrien enn i 2019 dersom trenden fra de fire siste årene fortsetter, hvor 46 000 arbeidsplasser allerede har blitt slettet. Men trenden ikke bare fortsetter; den akselererer raskt.

Med Donald Trumps gjenkomst til Det hvite hus får kampen om profitter, markeder og råvarer nye dimensjoner. Denne kampen vil bli utkjempet på arbeiderklassens bekostning.

Trump setter sammen en regjering av høyreekstreme oligarker. Tesla-sjefen Elon Musk, verdens rikeste mann, tar personlig på seg oppgaven med å kutte alt som ikke gir en profitt – fra utdanning, pensjoner og sosiale ytelser til helsetjenester. Ubegrensede finansmidler er kun tilgjengelige for bevæpning av militæret og politiet.

Musks rollemodell er Argentinas fascistpresident Javier Milei, mannen som drev valgkamp med motorsag, som har kuttet statens utlegg med 30 prosent og økt fattigdomsraten til over 50 prosent siden han tiltrådte embetet for ett år siden.

Selskaper og regjeringer i Europa etterligner Trump; angriper arbeiderklassen og slåss for markeder og profitter. Akkurat som for 90 år siden driver kapitalismen i retning diktatur og en verdenskrig som vil ødelegge menneskelig sivilisasjon om ikke styringsklassens herjing i tide stoppes av arbeiderklassen. NATO er allerede i krig med Russland. Hver dag bruker alliansen kraftigere våpen, selv om dette risikerer en atomkrig.

Frontalangrepet på arbeiderne ved Ford og VW må ses i denne kontekten. Krig og profitter er ikke forenlig med sosial balanse og demokrati. Sist Tyskland gikk til krig mot Russland sleit en hær av millioner av tvangsarbeidere i tyske fabrikker.

Om ikke arbeiderne nå frigjør seg fra fagforeningenes klør, organiserer seg selvstendig og tar opp kampen, er det fare for en katastrofe som den på 1930-tallet.

Fordi angrepene ved Ford og VW er et resultat av kapitalistsystemets internasjonale krise kan de ikke avverges innenfor et nasjonalt rammeverk. Kampen mot dem krever et internasjonalt, sosialistisk program. Det som er nødvendig er den internasjonale mobiliseringen av arbeiderklassen mot krig, diktatur og sosial ødeleggelse, og deres årsak, kapitalismen.

Dette avviser fagforeningene kategorisk. De står på selskapenes side i kampen for profitter og markeder, og organiserer angrepene på arbeidsstyrken. Ingen steder er dette mer tydelig enn ved Ford og VW.

Ford

Mens IG Metall organiserte nedstengingen av Ford-fabrikkanlegget i Saarlouis, kneblet det arbeidsstyrken i Köln med løftet at investeringen på $ 2 milliarder i Köln-anlegget og konverteringen til rein elbilproduksjon ville sikre deres framtid.

Nå som Saarlouis-anlegget stort sett er nedlagt er det Kölns tur. I forrige uke hadde Ford allerede innført korttidsarbeid fram til slutten av året. Nå skal 2 900 arbeidsplasser kuttes bare i Köln innen 2027. Det vil bli 1 av 4 av de 11 500 jobbene som gjenstår av det som pleide å være 20 000. Ytterligere 800 jobber skal kuttes i England, og 300 hovedsakelig i Spania.

Fords administrerende direktør Marcus Wasserberg sa selskapet måtte implementere «vanskelige, men avgjørende tiltak for å sikre konkurranseevnen» i Europa. Leder av bedriftsrådet, Benjamin Gruschka, skal ta ansvar for at disse «avgjørende tiltakene» blir gjennomført.

Hans kunngjøring om «bitter motstand» er en farse. De siste årene har han og lederen av det lokale bedriftsrådet, Markus Thal, sørget for at anlegget i Saarlouis ble stengt ned mot arbeidsstyrkens «bitre motstand». Av de 7 000 arbeidsplassene ved anlegget og de 2 000 i den tilgrensende leverandørparken, vil innen 2032 maksimalt 1 000 stå igjen, om noen i det hele tatt.

Blant andre ting satte IG Metall og bedriftsrådet Saarlouis-arbeidsstyrken opp mot deres kolleger i Almussafes, Spania, i en såkalt «budkonkurranse». Denne vant Almussafes, men nå legges også anlegget der gradvis ned. Av de 9 300 arbeiderne som var ansatt der før budkonkurransen, er det bare rundt 3 000 igjen. Nå skal ytterligere 300 arbeidsplasser kuttes. Faren for at Ford trekker seg fullstendig ut av Europa er større enn noen gang.

Volkswagen

Volkswagen varslet for noen uker siden tapet av 30 000 arbeidsplasser og nedleggelsen av tre fabrikker, og forlangte en lønnsreduksjon på opptil 20 prosent. Også her truet IG Metall og bedriftsrådet med «voldsom motstand», men organiserte bare noen få høylytte protester for å kjøle ned arbeidsstyrken.

IG Metall og bedriftsrådet presenterte onsdag deres egen «framtidsplan». De tilbød selskapsledelsen en reduksjon av lønninger på € 1,5 milliarder, nesten like mye som styret hadde forlangt.

De 120 000 VW-ansatte skal ikke motta en eneste cent i tilleggslønninger i løpet av de 25 neste månedene og skal nå gi avkall på bonusene de har krav på. Når salgene går treigt skal de arbeide kortere uker uten at deres inntekter reduseres tilsvarende. Differansen skal betales fra et «Framtidsfond» som arbeiderne selv skal finansiere. IG Metall vil si seg enig en nominell lønnsøkning tilsvarende den elendige nye kontrakten i metall- og elektrobransjen, men denne utbetales ikke kontant men går inn i Framtidsfondet.

Styret og selskapsledelsen skal angivelig også gi «deres bidrag» ved delvis å frafalle deres bonuser, og aksjonærene ved å motta lavere utbytte. Dette er en gjennomskuelig manøver. VW-sjef Oliver Blume, som i fjor «tjente» € 10 millioner, og aksjonærene, som ved begynnelsen av året samlet et utbytte på € 4,5 milliarder, kan styre dette annerledes enn vanlige ansatte.

IG Metall og bedriftsrådet vil ikke stoppe ved lønnskutt. Daniela Cavallo, leder av VWs generalbedriftsråd, har eksplisitt gått med på jobbkutt og nedbemanning. «Det er ikke slik at vi motsetter oss nedskjæringer eller prosessendringer,» sa hun på pressekonferansen. Bedriftsrådet vil også «erkjenne at den ene eller den andre aktiviteten ikke kan gjøres direkte hos Volkswagen i framtiden. Det er ikke poenget.»

Poenget er at bedriftsrådet og IG Metall er beredt til å håndheve VWs angrep på arbeidsstyrken og kvele enhver motstand mot dem. Det mye hyllede «sosiale partnerskapet» er i realiteten en konspirasjon mot arbeidsstyrken.

Arbeidere ved Ford, VW og andre selskaper kan ikke lenger unngå å konfrontere IG Metall om de ikke ønsker å stå og se deres jobber bli avviklet. Det er ingen rød linje for fagforeningens apparatchiks. De vil utføre ethvert angrep forlangt av selskapene.

I Saarlouis avspiste de arbeiderne med småpenger i form av sluttvederlag, førtidspensjonering, overføringsselskaper osv. Nå er jobbene borte, og de neste generasjonene har ingen framtid.

Grunnplanets Ford-aksjonskomité, dannet på initiativ av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank and File Committees (IWA-RFC) – har motsatt seg konspirasjonen fra bedriftsrådet, fagforeningen og selskapsledelsen fra første stund. Den har insistert på at en ny politisk orientering er nødvendig for å motstå selskapsledelsens og bedriftsrådets utpressing; et perspektiv som tar utgangspunkt i alle arbeidernes felles interesser og motsetter seg det kapitalistiske profittsystemets logikk, som fagforeningsrepresentantene forsvarer med nebb og klør.

De kan ikke «skyves» nedenfra for å endre kurs, slik noen pseudo-venstre-organisasjoner hevder. De reagerer på ethvert press nedenfra med represjon. Det er fordi de henter inn sekssifrede lønninger for å sikre «arbeidsfred». Målet må være å kaste byråkratiet ut av fabrikkene, ikke å reformere dem.

Det samme gjelder for kapitalistsamfunnet som helhet. Det kaster verden ut i katastrofe og må erstattes av et sosialistisk samfunn der alles behov, og ikke oligarkenes profitter, har forrang. Byggingen av uavhengige aksjonskomitéer og kampen mot nedskjæringer må gå hånd i hånd med byggingen av en sosialistbevegelse som slåss for eksproprieringen av selskaper og store formuer og motsetter seg krigstrusselen.