Donald Trumps trussel om å tvinge gjennom hans liste av ytre høyre kabinettnominerte som «recess-utnevnelser», dvs. uten bekreftelsesavstemming i Senatet, markerer et betydelig skritt i de jure sammenbruddet av konstitusjonelle styreformer.

Trumps plan er at hans kongressallierte effektivt skal «omgå på autopilot» den lovgivende forsamlingen for å omgå Konstitusjonens klausul om råd og samtykke. Dette kommer der Trump skryter av planer om å styre per nødsdekret og utplassere føderale tropper for å deportere immigrantarbeidere.

Trump truet i april 2020 med å omgå den lovgivende forsamlingen og «utøve min konstitusjonelle myndighet [sic] til å oppheve sesjoner i begge Kongressens kamre» per utøvende dekret.

Nå utstedte Trump en uttalelse på sosialmedia, den 10. november, under oppløpet til avstemmingen i Senatets republikanske konferanse om flertallslederen, hvor han erklærte at «enhver republikansk senator som søker den ettertraktede LEDERSKAP-posisjonen i USAs Senat, må godta Recess Appointments (i Senatet!), foruten hvilke vi ikke vil være i stand til å få folk bekreftet i tide... Vi trenger stillinger besatt UMIDDELBART!»

Trump og Führer-prinsippet

Den republikanske konferansen valgte John Thune fra South Dakota, som kort tid deretter erklærte at han var åpen for Trumps forslag om recess-utnevnelser av høyreekstreme figurer som Matt Gaetz (justisminister), Pete Hegseth (forsvar), Robert F. Kennedy jr. (helse og sosiale tjenester) og Kristi Noem (departmentet for hjemlandssikkerhet).

«Jeg mener vi må ha alle alternativene på bordet,» sa Thune. «Og Senatet vil utføre sin konstitusjonelle rolle for råd og samtykke. Men vi kommer ikke til å la demokratene forhindre det amerikanske folkets vilje til å gi president Trump de menneskene han ønsker i disse posisjonene for å implementere hans agenda.»

Andre prominente republikanere har hastet til med å støtte Trumps oppfordring om recess-utnevnelser. Alabama-senator Tommy Tuberville sa forrige uke til media, med henvisning til Senatets rolle i å bekrefte kabinettsutnevnelser: «Det er ikke [opp til] oss å bestemme det,» selv om det absolutt er det.

Thunes påstand at «folkets vilje» betyr å «gi president Trump» det han vil ha, er et farlig oppkok av «Führer-prinsippet», den pseudo-juridiske doktrinen som hever den nasjonale lederen over rettsstaten. I virkeligheten er Thunes advarsel om at «alle alternativer er på bordet» – en frase fra den imperialistiske krigsspilleboka – en naken trussel mot den lovgivende greina: Enten bekreft Trumps nominerte, ellers vil Trump bryte Konstitusjonen og kutte lovgiveren ut av utnevnelser.

Denne planen gjør det klart at den påtroppende administrasjonen vil operere med eksplisitt utenomkonstitusjonelle metoder, essensielt i videreføring av kuppforsøket den 6. januar 2021. Selv om det er mulig at truslene fra Trump og hans republikanske allierte i Senatet om å omgå Konstitusjonen kan lykkes med å tvinge Kongressen til å støtte Trumps reaksjonære liste over kabinettsnominasjoner, selve trusselen om å oppnå hans mål «den enkle (legale) måten eller den harde (illegale) måten» betyr i seg selv at Konstitusjonen blir forvandlet til en død bokstav.

Trump, med Høyesteretten i hans baklomme, behandler landets grunnleggende dokumenter som byggekontraktene han brukte sin karriere på å ignorere.

De revolusjonære opprinnelsene for Utnevnelsesklausulen

Veiledet av erfaringene fra deres kamper mot Den britiske kronen og inspirert av Opplysningstidens teorier om styring (viktigst Montesquieus Ånden i lovene fra 1748), skilte de amerikanske revolusjonære de forskjellige regjeringsgreinenes funksjoner.

De tre første artiklene i Den amerikanske konstitusjonen fastlegger de tre greinenes fullmakter: Lovgiverens rolle, fastlagt i Artikkel I, er å lage loven. Den utøvende greinas rolle, fastlagt i Artikkel II, er å håndheve loven. Rettsvesenets rolle, for første gang i historien skilt fra den utøvende greina, fastlagt i Artikkel III, er å tolke loven.

«Separasjonen av fullmakter» er prinsippet at regjeringsgreinenes fullmakter «må være slik delt og voktet slik at de forhindrer at de som er gitt til den ene blir oppslukt av den andre,» med Thomas Jeffersons ord.

Under Revolusjonen og i dens umiddelbare kjølvann siktet de revolusjonære spesielt på den utøvende greinas makt. Historikeren Gordon Wood skrev i The Creation of the American Republic, 1776-1787 : «Da amerikanerne i 1776 snakket om å holde de forskjellige delene av regjeringen adskilte og distinkte, tenkte de først og fremst på å isolere rettsvesenet og spesielt lovgiveren fra utøvende manipulasjon.»

Så kraftfull var den demokratiske stemningen mot monarkiet at statskonstitusjoner som ble opprettet under krigen for å erstatte de britiske koloniregjeringene i vesentlig grad begrenset den utøvende maktgreina, og behandlet nye guvernører mer som administratorer enn som ledere. Pennsylvanias delstatsforfatning eliminerte helt stillingen som guvernør, og erstattet den med et eksekutivråd.

Å begrense den utøvende maktgreinas fullmakter fra ensidig å foreta utnevnelser ble ansett som et vesentlig element i maktseparasjonen. De amerikanske revolusjonære pekte gjentatte ganger på måten Kronen var i stand til å opprettholde sin berettigelse gjennom patronage og personlig kontroll over de forskjellige regjeringsdepartementene.

Thomas Paine skrev i Common Sense at det faktum at Den britiske kronen «avleder all dens konsekvens bare fra å være giveren av posisjoner og pensjoner er selvinnlysende; derfor, selv om vi har vært vise nok til å lukke og låse ei dør mot absolutt monarki, har vi samtidig vært dumme nok til å la Kronen være i besittelse av nøkkelen.» Uavhengighetserklæringen lister opp som et klagepunkt mot kong George III: «Han har gjort dommere avhengige av hans Vilje aleine, for deres embetsperiod, og beløpet og utbetalingen av deres lønninger.»

Konvensjonen som samlet seg i 1787 for å utarbeide Konstitusjonen var splittet på mange aspekter av de eksakte fullmaktene til den utøvende maktgreina. Ti år hadde gått siden Uavhengighetserklæringen, og opphavsmennene, som stadig mer fryktet folkebevegelser nedenfra, utviklet et noe mer ekspansivt syn på utøvende fullmakter sammenlignet med krigstidens statskonstitusjoner.

Men selv da besørget Konstitusjonen muligheten for impeachment, riksrettstiltale, innvilget Kongressen viktige roller i å godkjenne eller erklære utenrikspolitiske beslutninger, og nektet å innvilge den utøvende maktgreina fullmakt til ensidig å utnevne representanter eller dommere. Seinere ble Konstitusjonen også endret for å sette grenser for presidentens embetsperiode.

Konstitusjonen ga lovgiveren, gjennom Senatet, makten til å rådgi og samtykke til utnevnelser. Seksjon 2 i Artikkel II sier at presidenten «ved og med Senatets Råd og Samtykke skal utnevne ambassadører, andre offentlige Ministre og Rådgivere, Dommere i Høyesterett og alle andre Representanter for De forente stater ...»

På det tidspunktet Konstitusjonen ble utarbeidet i 1787 var Kongressen i sesjon i en relativt kort periode, og å reise til Capitol på hesteryggen var strevsomt og dyrt, spesielt for representanter fra fjerntliggende regioner. Som sådan la Konstitusjonen også til en klausul om «recess appointments», som sier at «presidenten skal ha Makten til å fylle alle Ledige stillinger som kan oppstå under Senatets recess, dvs. ikke er i sesjon, ved å innvilge Kommisjoner som skal utløpe ved Slutten av deres neste sesjon» (dvs. om to år).

Trump og hans republikanske allierte hevder at denne klausulen om «recesss appointments» gir Trump fullmakten til å pålegge hans «vilje» uten Senatets stemmer. Deres plan er å vedta resolusjoner i Huset og Senatet om å oppheve sesjoner med tilstrekkelig tid til at Trump kan tvinge gjennom hans recess-utnevnelser. Dette betyr i all hovedsak omgåelsen av lovgiveren av lovgivere personlig lojale til den utøvende selv. Slike fullmakter – uansett hvor «midlertidige» de er – er forbeholdt konger og diktatorer. Dersom denne planen gjennomføres, vil enhver rettslig utfordring havne for Høyesterett.

Konstitujonen rakner

Hvis presidenten kan bryte én av Konstitusjonens bestemmelser, hvorfor ikke bryte dem alle? Hvis presidenten kan utnevne kabinettsmedlemmer uten avstemming i Senatet, hvorfor ikke utnevne høyesterettsdommere på samme måte? Hvorfor la Senatet stemme over ratifisering av traktater? Hvorfor gi Kongressen fullmakt til å erklære krig? Faktisk, hvorfor ikke legge den lovgivende makten i hendene på presidenten selv, ved å eliminere lovgiverens fullmakt til å overstyre et presidentveto med to tredjedels flertall?

Det demokratiske partiets respons på Trumps plan for recess-utnevnelser har vært bemerkelsesverdig dempet. New Jersey-senator Cory Booker kalte den «frustrerende», som om det bare er en ulempe å sette fyr på Konstitusjonen. For å sløve den folkelige bevisstheten, bagatelliserte Booker muligheten for at Trumps plan kunne bli til virkelighet: «Jeg mener folk på begge sider av midtgangen vil uttrykke det, og fra det jeg hører fra senatorer på begge sider av midtgangen, folk kommer ikke til å la det skje.»

Ved effektivt å sette deres lit til Det republikanske partiet har Det demokratiske partiet igjen bevist at de er motstandere av å varsle befolkningen om den store faren Trumps trusler mot demokratiet utgjør.

Det var tross alt under Barack Obamas to embetsperioder at den utøvende maktgreina anskaffet seg enorme fullmakter. George Bush presset grensa for recess-utnevnelser i 2005 ved å utnevne John Bolton til FN-ambassadør, mens Barack Obama krysset ei rekke terskler for å utvide den utøvende maktgreina under dekke av «krigsfullmakter». Det var hans demokratiske administrasjon som beordret attentatet av den amerikanske statsborgeren Anwar al-Awlaki, utvidet NSA-overvåkingen av hele befolkningen, nektet å etterforske Bush-æra CIA-tortur og førte kriger i utlandet uten en autorisasjon fra Kongressen. Den siste formelle krigserklæringen fant faktisk sted i 1942.

Den amerikanske styringsklassen anser nå de demokratiske prinsippene den en gang kjempet for å etablere som barrierer for akkumuleringen av rikdom. Det juridiske og konstitusjonelle grunnlaget i landet kollapser under tyngden av det amerikanske oligarkiet. Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som kan forsvare demokratiet, og det kan den bare gjøre gjennom et frontalangrep på kapitalistsystemet.