Sosialt raseri vokser blant arbeidere over massive jobbkutt og nedstenging av fabrikker, der bilindustrien, rom- og luftfartsindustrien og andre bransjer akselererer deres kampanjer for kostnadsreduksjoner.

Boeing-arbeidere vil onsdag bli fortalt hvem som vil miste deres jobber i oppsigelsen av 17 000 arbeidere, som i forrige måned ble kunngjort av fly- og forsvarsgiganten. Ifølge Seattle Times vil elimineringen av 10 prosent av selskapets globale arbeidsstyrke bli «breit spredt på tvers av hele selskapet, og til tross for noen forventninger tidligere, ingeniører og produksjonsarbeidere vil ikke bli unntatt». De fleste «berørte amerikanske ansatte vil bli varslet ved midten av november og forlate selskapet den 17. januar», sa en selskapstalsmann.

«De 17 000 oppsigelsene er for fastlønnede», sa en Boeing-arbeider som nettopp er tilbake i arbeid etter 33 000 maskinisters syv-uker-lange streik, til WSWS. «Noen av dem har allerede fått varsler, og det kommer flere for dem innen mandag neste uke. Hva angår oss maskinister har vi ikke hørt noe enda.» En annen arbeider la til: «Det er snakk om at 2 000 personer har forlatt selskapet av de fagorganiserte.»

Boeing-arbeidere stemte ned to kontraktsforslag støttet av deres fagforening International Association of Machinists (IAM) fordi de ikke imøtekom grunnplanets krav om en lønnsøkning på 40 prosent over tre år – nødvendig for å møte de løpske bolig- og levekostnadene i den nordvestlige delen av USA, Pacific Northwest – og gjenopprettingen av pensjoner som ble frastjålet dem i 2014. IAM-byråkratiet sultet ut arbeiderne med ei streikelønn på $ 250 i uka og tvang deretter gjennom en tredje avtale med en lønnsøkning på 38 prosent over fire år og ingen pensjoner.

Det er ingen tvil om at IAM-tjenestepersoner og Bidens fungerende arbeidslivsminister Julie Su, som meklet avtalen, visste at Boeing hadde til hensikt å få maskinistene til å betale kostnadene av streiken gjennom masseoppsigelser, og at bevisst skjulte det. «Boeing bestemte seg for ikke å si opp maskinister under streiken, som kunne ha komplisert forhandlingene,» skrev Seattle Times. «Men med streiken som ble avsluttet den 4. november, kan noen maskinister også bli avskjediget selv om Boeing nå desperat trenger å øke produksjonsratene og hente inn kontanter.»

De høye levekostnadene og de kontinuerlige nedskjæringene, hovedsakelig utført gjennom utsalgskontrakter meklet av Bidens Hvite hus, spilte en sentral faktor i valget av Donald Trump, som var i stand til å utnytte avskyen følt av store deler av arbeiderne for Harris og Det demokratiske partiet.

Men den nyvalgte fascistpresidenten samler en administrasjon av arbeiderklassens dypeste fiender, som har til hensikt å kutte selskapsskatter og oppheve eventuelle restriksjoner for kapitalistisk utbytting. Oppsigelsene som har begynt under Biden-administrasjonen begynner allerede å akselerere, der styringsklassen erklærer total krig mot arbeidere. Dette medfører nødvendigheten for en kamp fra arbeiderklassen som forbinder forsvaret av arbeidsplasser med en kamp mot diktatur.

Permitteringer i bilindutrien

Detroit Three-bilprodusentene og deres leverandører trapper også opp deres kampanjer for jobbkutt i kjølvannet av fjorårets arbeidsavtaler, som ble hyllet av United Auto Workers-president Shawn Fain og Biden som «historiske». Chrysler-eier Stellantis bekjentgjorde i forrige uke 1 139 permitteringer på ubestemt tid ved deres sammenstillingsanlegg Toledo Assembly Complex, der arbeidere produserer Jeep-modellene Gladiator og Wrangler. Dette etterfølger permitteringen av opptil 2 400 arbeidere ved sammenstillingsanlegget Detroit Warren Truck Assembly Plant.

Stellantis sa i forrige uke at 400 arbeidere ved et anlegg for materiallogistikk, som forsyner Detroit Assembly Complex, også vil miste deres jobber da selskapet outsourcer Freud St.-anlegget til en tredjeparts kontraktør.

«Den såkalte historiske kontrakten har vært et rot,» sa Steve, en Toledo Jeep-arbeider som blir permittert, til WSWS. «Stellantis tvang oss til å arbeide syv dager, 10 timer, i stedet for vår vanlige ni-timers, fem-dagers arbeidsuke. Nå hevder de at de har overprodusert.»

Steve sa at Fain og UAW International, hovedkontorets lederskap, visste at kuttene kom. «Disse tingene er planlagt år i forveien. Alt det gjorde var å tillate Fain å hevde hvor flott kontrakten var opp til det amerikanske presidentvalget. Vi ble brukt og misbrukt i 5-6 år, og vi varte ikke engang ett år på heltid. Så i utgangspunktet ble Stellantis/UAW kvitt TPT-problemet [midlertidig deltidsansatte] ved å sparke og permittere oss.»

Der han kommenterte innvirkningen av permitteringene la han til: «Økonomisk vil det bli vanskelig. [Supplerende ledighets-] ytelser blir forsinket ei uke, slik at den første uka kommer du på etterskudd og det gjør det vanskelig å ta igjen. Det dekker heller ikke alle regningene, så dyrt som alt er nå. Fagforeningen har ikke tilbudt noen assistanse eller bistand for de permitterte arbeiderne.»

Toledo-permitteringene har hatt en umiddelbar smittende effekt på arbeidere ved flere leverandørbedrifter. Mobis, et tredjepartsselskap som leverer chassis- og motormontasjer til Toledo Assembly Complex, kutter mer enn halvparten av deres arbeidsstyrke.

«En industri som behandler sine ansatte som tall»

En Mobis-arbeider skrev i en e-post til WSWS:

Da jeg først begynte hos Mobis North America i 2012, trodde jeg jobben ville bli mitt siste stoppested før en eventuell pensjonisttilværelse. Onsdag 6. november 2024 ble imidlertid alt jeg jobbet 12 lange år for ødelagt i løpet av få minutter, da alle fant ut at Stellantis ville kutte produksjonen av Jeep Gladiator ned til 1 skift. Dessverre, jeg klarer nok ikke å unngå permittering. Mobis er ikke Stellantis, vi er del av Toledo Assembly-komplekset, men vår fabrikk er liten med mindre enn 400 ansatte, med 210 satt til å miste deres jobber uten et sikkerhetsnett. Vi får ikke 2 års med ledighetsytelser. Vi blir kastet ut på gata den 5. januar uten sluttvederlag eller ledighetsytelser, sammen med mange andre leverandører som ikke er Stellantis.

Jeg vil uttrykke litt medmenneskelighet sammen med advarende ord for alle som søker et liv i denne tumultariske industrien. For det første, ingen drømmer som barn om at de skal slite dag ut og dag inn i en industri som behandler sine ansatte som tall, og setter liten pris på hardt arbeid som går ut over individuell berettigelse. Jeg var et optimistisk barn født i Toledo og oppvokst i Waterville. Faren min er en republikaner fra Vietnam-tiden som alltid hamret inn i meg en sterk arbeidsmoral, og virkelig innpodet forestillingen i meg at om du jobber hardt kommer verden deg imøte. Mora min er en pensjonert apotektekniker UTMC (MCO), med en bestefar som var førstegenerasjons polsk immigrant som jobbet på et Jeep-fabrikkanlegg i bilindustriens gylne æra.

I en alder av 43 år må jeg kanskje begynne på nytt fra bunnen av, fordi jeg bare er et tall. Jeg vil at tallet mitt skal bli hørt. Jeg har en stemme, følelser, familie og personlighet. Jeg vil at folk skal lese dette og forstå at vi bare vil ha et liv som alle andre.

En arbeider ved det nærliggende Dana Driveline-anlegget sa: «Jeg kom akkurat tilbake fra en to ukers permittering, og de kuttet et helt skift her. Jeg er aleinemor med to barn og ledighetsytelsene er en vits. Du melder inn anker og er på telefonen i timevis. Jeg har hoppet over å betale strømregninger, og min kreditt er i bånn. Nå skal Dana ta to uker av lønnsslippen min, så jeg kan holde sykeforsikringen vår i gang. Jeg får ikke matbonger fordi de sier jeg tjener for mye. Jeg kjøpte huset mitt med denne jobben for to år siden, og nå har jeg ikke råd til å beholde det. Jeg måtte få meg en andre jobb. Jeg bygger Jeeps, men jeg vil aldri få råd til en.»

«Stellantis gjør seg milliarder. Milliardærene som eier disse selskapene bryr seg ikke, de er sosiopater. Heller ingen av de politiske partiene bryr seg om oss. Hva angår Fain og UAW, de er i seng med selskapet.»

CNH Industries, produsenten av Case IH og New Holland traktorer, skurtreskere og traktorgravere, har truet med å stenge fabrikken i Burlington, Iowa, og utradere jobbene til 350 arbeidere. Det britisk-baserte transnasjonale selskapet sa i en e-post at de har gitt UAW Local 807-tjenestepersoner «muligheten til å delta i forhandlingsprosessen for beslutninger». Med andre ord, UAW-byråkratiet, som i 2022 forrådte CNH-arbeidernes åtte-måneder-lange streik i Burlington og Racine, Wisconsin, får nå i oppgave å utpresse arbeiderne til å komme med flere innrømmelser.

Andre selskaper som kunngjør masseoppsigelser denne måneden, inkluderer PPG Industries, som kutter 1 800 arbeidsplasser eller 4 prosent av deres arbeidsstyrke i USA og Europa; Sumitomo Tire, som brått stengte fabrikken i Tonawanda, New York, og utraderte 1 550 arbeidsplasser; og Cabinetworks Group, som i desember skal stenge deres fabrikk i Thompsontown, Pennsylvania, og si opp 420 arbeidere.

Global kontrakampanje er nødvendig

Scenen blir satt for enorme klassekamper i USA, der styringsklassen forflytter seg, gjennom Trump, i retning av åpent diktatur for å hanskes med trusselen fra arbeiderklassen. Arbeidere må forberede seg ved å bygge en uavhengig bevegelse i opposisjon mot begge partier og det pro-korporative fagforeningsbyråkratiet.

Dette krever foreningen av arbeidere fra USA og rundt om i verden. Kuttene i USA er del av en global jobbmassakre, deriblant titusenvis av jobber av VW og Audi i Tyskland og Belgia, 9 000 jobber av Nissan, og tusenvis av jobber av GM, VW og Honda i Kina. Der de forflytter seg i hvert land til å gjennomføre masseoppsigelser, forflytter selskapseliten i praktisk talt alle land seg også kraftig til høyre, og frasier seg demokratiske styreformer.

Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – utstedte i forrige måned en oppfordring til en global kampanje mot jobbkuttene i bilindustrien og andre bransjer. «De massive angrepene fra transnasjonale selskaper, hjulpet og støttet av fagforeningsbyråkratiet, må besvares ved å mobilisere den internasjonale arbeiderklassens makt,» står det i IWA-RFC-erklæringen.

Grunnlaget for denne globale kampanjen, deriblant verdensomspennende informasjonsaksjoner og demonstrasjoner, og som kulminerer i internasjonale streikeaksjoner, må forberedes ved å etablere kommunikasjonslinjer mellom arbeidere i USA, Tyskland og andre land. «Grunnplankomitéer blant bilarbeidere både i Nord-Amerika og Europa må utvides til å omfatte alle sentrale fabrikker, som gir arbeiderne makten til å stenge ned den globale industrien.»