En viktig studie ble publisert forrige måned i tidsskriftet Nature, med tittelen «Overconfidence in climate overshoot» – «Overdreven tillit til klimaoverskridelser». Mens stadig mer alvorlige advarsler om de katastrofale konsekvensene av globale klimaendringer fortsetter å publiseres av forskere, gir funnene i denne nye artikkelen nok en sterk påminnelse om den presserende nødvendigheten av å begrense global oppvarming ved umiddelbart å redusere utslippene av klimagasser – greenhouse gases (GHG).

Dokumentet framhever spesielt behovet for å forhindre «overshoot» av klimamål. Overshoot refererer til et scenario der et foreslått mål for oppvarming (vanligvis 1,5 ºC over førindustrielt nivå) i utgangspunktet blir passert, mens forsøk på å fjerne karbondioksid seinere kan kjøle ned jorda for å komme tilbake til samme temperatur.

Der de kommenterer betydningen av den nye forskningen forklarte professorene Wim Carton og Andreas Malm fra Universitetet i Lund teorien bak overshoot-forslag som følger: «Det å holde seg under ei temperaturgrense er det samme som først å krysse den, og deretter, noen tiår fram, bruke metoder for å fjerne karbon fra atmosfæren for å skru temperaturen ned tilbake igjen.»

Denne teorien kan imidlertid bare aksepteres som nøyaktig, under antakelsen av at 1) det er vitenskapelig mulig at den globale temperaturen kan «skrus tilbake» til målnivået, og 2) det ikke er noen meningsfulle klimainnvirkninger forbundet med et overshoot-scenario.

Den nye studien reiser alvorlig tvil om begge disse forutsetningene. Et klimascenario som initielt overskrider målet på 1,5 ºC kan teoretisk reversere denne ekstra oppvarmingen for å nå målet på lang sikt. Men sammenlignet med en kurs som i utgangspunktet aldri nådde 1,5 ºC, kan det være et mylder av klimainnvirkninger knyttet til selve måloverskridelsen.

Dette gjelder selv om sluttresultatet for gjennomsnittstemperaturen er den samme mellom de to scenarioene. Med ordene til forfatterne av den nye studien: «Vi viser at global og regional klimaendring og tilhørende risikoer etter et overshoot er annerledes enn en verden som unngår det.»

Forskerteamet ble ledet av Carl-Friedrich Schleussner, leder for klimavitenskap ved den Berlin-baserte forskningsinstitusjonen Climate Analytics. Dets undersøkelse av klimamodeller fastslo at overskridelsesscenarioer skissert i tidligere rapporter har overdreven tillit til bærbarheten av å motvirke klimaendring.

Det er essensielt sett to komponenter til disse siste funnene. For det første, det er langt fra garantert å kunne komme tilbake til en global gjennomsnittlig oppvarming på 1,5 ºC etter en overshoot, og det vil i det minste med all sannsylighet være langt mer utfordrende enn forventet.

Noe av årsaken til dette er den økte sannsynligheten for å treffe klimavippepunkter over 1,5 ºC oppvarming. Disse vippepunktene kan starte tilbakekoblingssløyfer og akselerere oppvarmingen utover det som allerede er gjort av utslipp av fossilt brensel. Sammenbruddet av Grønlandsisen og nedgangen av Amazonas-skogenes arealer er to eksempler på dette.

Disse utviklingene bidrar til økt oppvarming gjennom en reduksjon av både karbonbindingsevnen og jordas albedo (evne til å reflektere bort innkommende sollys). Og selv om begge disse prosessene allerede er godt i gang, over en viss terskel for oppvarming anslås de å være irreversible på grunn av tilbakekoblingssløyfene. Det å forhindre den økte oppvarmingen fra å nå disse vippepunktene gjennom overshoot gjør det mer usannsynlig at en tilbakevending til temperaturer under 1,5 ºC ville være bærbart.

For det andre, selv om reversering av temperaturen til 1,5 ºC skal kunne oppnås, er det ikke sannsynlig at klimaet i ettertid vil være det samme som det ville vært dersom målet i utgangspunktet ikke ble passert. Dette vil sannsynligvis være sant selv om oppvarmingsøkningen over 1,5 ºC reverseres fullstendig, et scenario som forskerne anser som en «optimistisk antakelse». Visse klimainnvirkninger er mer eller mindre irreversible for hver deløkning av økt global oppvarming.

Studien forklarer: «For ei rekke klimainnvirkninger er det ingen forventning om umiddelbar reversibilitet etter et overshoot. Dette inkluderer endringer i det dype havet, marin biogeokjemi og artsoverflod, landbaserte biomer, karbonlagre og avlinger, men også biologisk mangfold på land.»

Parisavtalen fra 2015, en ikke-bindende traktat ratifisert av 195 land, var en av avtalene fremmet av regjeringer for visstnok å holde jordas temperatur fra å nå 1,5 ºC over førindustrielt nivå. Men den var alltid utformet for å prioritere selskapsprofitter, inkludert profittene til selskaper i business med fossile brensler, framfor enhver seriøs innsats for å begrense klimaendringene.

WSWS beskrev det som «en måte for land og selskaper som ExxonMobil å delta i karbonhandel og karbonskatteordninger for å maksimere deres profitter mens de bare implementerer symbolske reduksjoner av karbonutslipp.»

Til tross for den legitime vitenskapelige betydningen av et mål på 1,5 ºC har forskere i mange år advart for at den globale innsatsen ikke er i nærheten av å nå dette målet. Seinest indikerte en FN-rapport at verden er på vei for 3,1 ºC oppvarming uten kutt i utslippene av klimagasser. Dette tallet er i tråd med tidligere vitenskapelige estimater.

«Spesialrapporten» fra Det 2018 mellomstatlige panel for klimaendringer indikerte at de fleste scenarioer som ble lagt fram for å redusere utslipp ville se verden overskride målet på 1,5 ºC. Likevel anser ikke selve Parisavtalen en slik overskridelse som et brudd på de uttalte målene, dersom disse temperaturene seinere reverseres innen slutten av dette århundret.

Forfatterne av den nåværende studien uttaler derimot, som kontrast: «Det er misvisende å innramme overshoot som en alternativ måte å oppnå et tilsvarende klimaresultat. Vi viser at flere klimainnvirkninger i en pre- og post-overshoot-verden er forskjellige, som indikerer at innvirkningsreversibilitet ikke er gitt.»

En av de avgjørende implikasjonene av studiens resultater er at den estimerte mengden karbondioksidfjerning (carbon dioxide removal, CDR) som trengs for å reversere globale temperaturer etter et overshoot sannsynligvis ikke vil være gjennomførbart. Dokumentet sier at «omfanget av CDR som kreves for å oppnå stabile temperaturer i det tjueførste århundre kan være sterkt undervurdert.»

Det er mye seriøs tvil, spesielt om effektiviteten og bærbarheten av karbonfangstteknologi, som vil være nødvendig for å nå CDR-målene. Når de foreslås av regjeringer som et alternativ til å redusere klimagassutslipp, kan CDR-prosjekter ofte brukes til å rettferdiggjøre fortsatt eksistens og utvidelse av produksjonen av fossilt brensel. Kapitalistregjeringer refererer CDR som en distraksjon fra deres nekting av å sette strenge utslippsreduksjonsmål, for å sikre profitter innen deres egen nasjon-stat.

Dette betyr ikke at CDR-metoder i prinsippet ikke skal være del av motvirkningen av klimaendring. Selv om topp-prioriteten for motvirkningen av klimaendring faktisk er å redusere drastisk utslippene fra forbrenning av fossile brensler, er det nødvendig å fjerne eksisterende karbondioksid fra atmosfæren. Men CDR-teknologi i hendene på big business er ikke til å stole på for denne oppgaven.

Bemerkelesverdig er at forfatterne påpeker den ulike karakteren av innvirkninger av klimaendringer, der innvirkningene uforholdsmessig rammer de fattigste i samfunnet. De skriver at «overshoot innebærer sosioøkonomiske konsekvenser og klimarelaterte tap og skader som vanligvis er irreversible, og som faller tyngst på fattige mennesker.»

Dette er sant, men det burde også understrekes at årsakene til klimaendringene i seg selv – og ikke bare konsekvensene – framhever klasseskillet i samfunnet. Det er ikke menneskeheten generelt, men kapitalistklassen og dens representanters uopphørlige pådriver for å øke profittene som ligger ved rota av miljøødeleggelsen.

Fremfor alt bekrefter studien igjen den konsensusen innen klimavitenskapelig forskning som har vært varslet i flere tiår. Studien konkluderer: «Utslippsreduksjoner må akselereres så raskt som mulig for å bremse temperaturstigningen og redusere toppnivået av oppvarming. Det å forfølge en slik forbedret beskyttelsesvei er den eneste robuste strategien for, om ikke å unngå, da i det minste minimere, vidtrekkende klimarisikoer i løpet av det tjueførste århundre.»

Bestrebelser for å oppnå denne oppgaven løper uunngåelig inn i barrieren for selskapers profittmotiv som er inherent i det kapitalistiske systemet. Motvirkningen av klimaendring øker nødvendigheten av å avskaffe dette systemet og erstatte det med sosialisme for å unngå katastrofale økologiske konsekvenser.