Ettårsdagen for begynnelsen av genocidet i Gaza ble i USA markert av korte, hyklerske og fullstendig falske uttalelser fra president Joe Biden og visepresident Kamala Harris.

Begge henviste til det som har vært standard antipalestinske troper fra utenriksdepartementet, trofast gjengitt av amerikanske selskapsmedia. Biden erklærte at angrepet av Hamas-krigere var «den dødeligste dagen for det jødiske folket siden Holocaust». Harris refererte til de fullstendig ubelagte påstandene om massevoldtekter, og la til: «Det Hamas gjorde den dagen var rein ondskap – det var brutalt og kvalmende.»

Dersom det skal gjøres en sammenligning med Holocaust er det i Israels handlinger det siste året, først i Gaza, deretter utvidet til Vestbredden, og nå rettet mot pro-palestinske styrker som Hizbollah i Libanon og Houthiene i Jemen.

Det kumulative dødstallet i Gaza fra bomber, blokade, sult og sykdom ble i juli estimert av det britiske medisinske tidsskriftet The Lancet til 186 000. Totalen må nå være godt over 200 000. Det vil bety at Israel Defense Force (IDF) har drept minst 167 palestinere for hver av de 1 200 israelerne som døde den 7. oktober (hvorav et stort, men ukjent antall var IDFs eget ansvar, under dens «Hannibal Doktrine», som krever at israelere skal skytes og drepes i stedet for å la dem bli tatt til fange).

Til tross for den vedvarende bestrebelsen for å kapre minnet om Holocaust for å berettige staten Israels dagsaktuelle forbrytelser, er det Israel som åpent kopierer nazistenes brutale metoder. I en av Hitlers regimes mest notoriske massemordshandlinger, etter at Gestapo-sjef Reinhard Heydrich i 1942 ble drept av tsjekkiske motstandskjempere, målrettet tyske styrker landsbyen Lidice, hvor de pågrep og henrettet 173 tsjekkiske menn. IDF har faktisk gjennomført tre Lidicer i Gaza hver dag det siste året, rettet mot babyer, barn og kvinner, så vel som menn.

Ingen slike sammenligninger vil framkomme i amerikanske offisielle kretser eller i media, som er viet til å nedtone det kolossale og grufulle omfanget av massemordet i Gaza.

Og som alltid, premisset for alle slike uttalelser og analyser er at verden begynte den 7. oktober 2023. Gaza-palestinernes oppstand presenteres som et «uprovosert» slakt av fredelige israelske sivile, uten noen henvisning til de foregående 70 årene av berøvelser, sionistisk terror, masseutvisninger og opprettelsen i Gaza av den største fengselsenklaven i verden, med 2,3 millioner innsatte.

Hele presentasjonen er ei løgn fra begynnelse til slutt. Harris’ uttalelse erklærte: «Den lange, ekstraordinære buen av jødisk historie er full av pogromer og fordommer, slakt og separasjon.» Sant nok. Men hva med «historiens lange bue» for palestinerne, inkludert undertrykkelsen av britisk imperialisme, sionistisk kolonisering og tiår med en eksistens som statsløse flyktninger?

Den korte og overfladiske karakteren av de offisielle begivenhetene – Biden og hans kone tente lys og lyttet til tre minutter med hebraisk bønn; Harris og hennes mann plantet et tre utenfor hennes offisielle residens, for så å haste inn igjen – var faktisk en innrømmelse av at verdens befolkning har sett gjennom de offisielle løgnene og ikke lar seg påvirke av slike gester.

Som Ruth Marcus, en pro-sionist, spaltist og viseredaktør i Washington Post, mandag innrømmet: «Israel ... har blitt – og for å si det med reine ord, har hjulpet seg selv til å bli – mindre et sympatisk offer enn en internasjonal paria.»

Verdens offentlige opinion er faktisk i overveldende grad på palestinernes side. Dette inkluderer stigende antall jødiske arbeidere og ungdommer, fiendtlige til de israelske fascistene som bruker Holocaust for å rettferdiggjøre forbrytelser av en monumental skala.

Og ikke bare Israel. Sionistregimet er imperialismens spydspiss i Midtøsten. USA er også en internasjonal paria, av det store flertallet av verdens befolkning ansett som ansvarlig for den pågående slaktingen av nesten ufattelige dimensjoner. Den amerikanske regjeringen, sammen med dens allierte i NATO, assosierer seg åpent med og forsvarer massemord.

Og dette er bare begynnelsen på det som kan bli langt verre. Israel bomber Libanon i et tempo som konkurrerer med ødeleggelsen av Gaza. Landet forbereder seg på å angripe Iran. Og både israelske og amerikanske militærstyrker angrep Jemen i forrige uke, hvor det Houthi-ledede regimet offentlig har erklært sin solidaritet med befolkningen i Gaza. Scenen blir satt for fullskala krig på tvers av Midtøsten.

Ifølge en studie fra Brown University’s prosjekt Costs of War, utgitt 7. oktober, har USA det siste året brukt minst $ 22,8 milliarder på Israels kriger og amerikanske militæroperasjoner i Midtøsten. Nesten $ 18 milliarder er i form av militærhjelp, deriblant bomber av typen bunker-busters, presisjonsstyrte våpen, artillerigranater og endeløst med cash for å anskaffe andre våpen og drivstoff. Dette bringer den totale amerikanske militærhjelpen til Israel siden 1959 i inflasjonsjusterte dollar til $ 251,2 milliarder, sier rapporten.

Ytterligere $ 4,86 milliarder har blitt brukt på amerikanske militæroperasjoner i regionen, der antallet amerikanske tropper det siste året har variert fra 34 000 til 51 000, avhengig av størrelsen på marinestyrkene stasjonert i Middelhavet, Rødehavet og Arabiahavet.

Sionismen har også blitt spydspissen for imperialistreaksjon hjemme, der tilslaget mot opposisjonen mot genocid i Gaza har intensivert til det punktet hvor en regelrett politi-stat-atmosfære eksisterer på mange amerikanske universitetscampuser. Den 7. oktober brukte politiet pepperspray og arresterte demonstranter mot genocid på Diag, det sentrale torget på University of Michigan campusen i Ann Arbor.

President Bidens uttalelse erklærte hans administrasjons besluttsomhet om å slå ned på «antisemittisme», der det med det ikke menes den fascistiske høyresidens faktiske antijødiske sentimenter, som dominerer i Det republikanske partiet, men snarere venstreorientert motstand mot imperialistkrig og forbrytelsene til dens sionistiske stedfortredere. I styringsklassens hender har begrepet «antisemittisme» blitt fratatt ethvert reelt innhold, og blir brukt som ei klubbe mot alle, inkludert jøder, som er motstandere av masseslakt.

Med det offisielle spekteret av amerikansk politikk har motstandere av krig og genocid ikke noe valg. På den ene siden er den kalkulerte, hensynsløse krigshissingen til Biden, Harris og demokratene, foreløpig fokusert på krigen med Russland i Ukraina, og på oppbyggingen til krig mot Iran. På den andre siden, fascistkrigshissingen fra Trump, Vance og republikanerne, som angriper krigspolitikken til Biden fra standpunktet av en like blodig militarisme, fokuserte mer på Kina, mens de lover enda mer voldsomme angrep på de demokratiske rettighetene til det amerikanske folket for å opponere mot imperialistkrig.

Det er bare én praktisk metode for å stoppe pådriveren i retning en tredje verdenskrig, som har sitt opphav i kapitalismens globale krise, og styringsklassenes vending i alle vesentlige kapitalistland til diktatoriske styremetoder. Det er arbeiderklassens uavhengige politiske organisering, og den fulle mobiliseringen av arbeidernes enorme sosiale makt mot krigshisserne og deres system.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har insisterende advart at de som hevder at folkelig press kan stagge Biden, Trump og andre imperialiststyrere, leder arbeidende mennesker ned ei blindgate, med ødeleggende konsekvenser.

Bare byggingen av en revolusjonær massebevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, forpliktet til å styrte verdenskapitalismen og etableringen av et sosialistisk system, tilbyr en vei framover.