I deres offentlige presentasjoner søker lederne av verdens store finansorganisasjoner å projisere bildet av at de på en eller annen måte har konstruert en «myk landing» – det vil si, å få ned det høyeste nivået av inflasjon på fire tiår uten å indusere en resesjon.

De vil ha en til å tro at de som angivelig presiderer over den globale økonomien har situasjonen under kontroll.

Men det foregår helt klart en veldig annerledes diskusjon bak kulissene som av og til kommer offentlig til syne, i det minste delvis.

Et eksempel var talen som ble holdt i Washington i forrige uke av presidenten for Den europeiske sentralbanken, Christine Lagarde, en tidligere sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF). I Michel Camdessus-forelesningen 2024, innviet av Lagarde til ære for den tidligere IMF-sjefen, sammenlignet hun den nåværende perioden med 1920-tallet.

Lagarde pekte på to paralleller mellom de «to tjueårene». Begge var karakterisert av en oppbrekking av verdensmarkedet samtidig med betydelige teknologiske endringer.

Hun bemerket at i oppløpet til den første verdenskrigen hadde verdenshandelen som prosentandel av bruttonasjonalproduktet (BNP) steget fra 10 prosent i 1870 til 21 prosent i 1913, men etter krigen «økte den økonomiske nasjonalismen og det fulgte et raskt sammenbrudd av globalisering.» Verdenshandelen falt i 1929 til 14 prosent og deretter innen 1938 til bare 9 prosent av BNP, der tollsatsene ble mer enn tredoblet i europeiske land og steg i USA.

Lagarde indikerte at verdensøkonomien i dag står overfor rifter som kan sammenlignes med dem som førte til Den store depresjonen på 1930-tallet og en kollaps i verdenshandelen.

«Vi har konfrontert den verste pandemien siden 1920-tallet, den verste konflikten i Europa siden 1940-tallet og det verste energisjokket siden 1970-tallet,» sa hun.

Denne utviklingen har endret strukturen i økonomien og utgjør en utfordring for pengepolitikken under betingelser karakterisert av «mer hyppige globale forsyningssjokk» og et «fragmenterende geopolitisk landskap».

Lagarde avsluttet talen med bravader som hadde som målsetting å demonstrere at vokterne av kapitalistsystemet, framfor alt sentralbankenes sjefer, hadde tingene under kontroll.

Hun refererte først kommentarene fra 1933 fra guvernøren for Bank of England, Montagu Norman, til hans nyutnevnte økonomiske rådgiver om at «du er ikke her for å fortelle oss hva vi skal gjøre, men for å forklare oss hvorfor vi har gjort det».

Lagarde lovet hennes publikum at dette ikke ville være den nåværende tilnærmingen, og «vi vil trekke på vår beste analyse, erfaring og kunnskap, slik at når endring kommer, vil vi være klare.»

Forsøket på å vekke tillit falt imidlertid heller flatt. Den nåværende lederen av IMF, Kristalina Georgieva, spurte i spørrerunden hva Lagarde ville ha gjort på 1920-tallet for å avverge katastrofen som fulgte. Lagarde var ikke i stand til å gi et sammenhengende svar.

På den andre siden av Atlanteren, i en tale holdt i Irland, advarte den første viseadministrerende direktøren i IMF, Gita Gopinath, om krisa som bygger seg opp i regjeringsfinansene etter hvert som gjelda hoper seg opp stadig høyere.

Gopinath sa fokuset for hennes foredrag var å presse på for ei «strategisk vippe i global finanspolitikk» for å sikre at regjeringer har ressursene til å «bekjempe neste krise».

«Ei slik vippe begynner med erkjennelsen av det sanne omfanget av de finanspolitiske risikoene,» sa hun. «De er verre enn dere tror. Dette krever ytterligere erkjennelse av at de økonomiske konsekvensene av høy gjeld ikke lenger kan avvises i framskredne økonomier.»

Gopinath bemerket at når hun rettet oppmerksomheten på de finanspolitiske risikoene, var en vanlig reaksjon: «Hva så? Mange framskredne økonomier har holdt svært høye gjeldsnivåer og ingenting dramatisk har skjedd. Så hvorfor skulle vi være bekymret nå?»

Bekymringene oppstår på grunn av den langsomme veksten i verdensøkonomien og slutten på sentralbankers storstilte kjøp av statsgjeld (såkalte kvantitative lettelser, QE) som drev yields (avkastningsrentenivåene) på statsobligasjoner til rekordlave nivåer.

Løs finanspolitikk betydde at det nå var et fokus på avkastningsrentenivåene som var nødvendige for å tiltrekke investorer til statsobligasjoner, som fører til økte lånekostnader i den breiere økonomien. Gopinath gikk ikke i detalj, men denne situasjonen er spesielt markert i USA hvor statsgjelda nærmer seg $ 36 billioner og rentekostnadene på gjelda nærmer seg $ 1 billion i året.

Avslutningsvis bemerket hun at «politiske og strukturelle trender ... økte press på regjeringer til større utlegg og større låneopptak».

«Hvis historien er noen veiledning», fortsatte hun, «vil utviklingsforløpet av gjeld bli verre enn noen av oss forutser i dag. Dette er ikke bærekraftig, og vi må vippe om strategisk.»

Nøkkelanliggendet er hva innholdet i denne vippa er? Med bruk av det vanlige beroligende språket til organisasjoner som IMF for å dekke over de sosiale implikasjonene av politikken de forfekter, sa Gopinath at i land der veksten var nært potensialet, som i USA og det meste av Europa, måtte det bli en start på veien til «gradvis finanspolitisk konsolidering».

Under betingelser der veksten er på lave nivåer og militærutleggene er i rask stigning, kan dette bare bety store kutt i utleggene til sosiale tjenester.

De voksende problemene i statsgjeld finner sted under betingelser av pågående turbulens i det globale finanssystemet.

Bank for International Settlements (BIS) Quarterly Review som ble publisert i forrige uke undersøker markedsturbulensen ved begynnelsen av august og livsforsikringsselskapenes stadig mer risikable operasjoner.

Markedsnedsalget i august førte til at VIX-volatilitetsindeksen, noen ganger referert til som Wall Streets «fryktmåler», spratt opp til nivåer rundt dem som ble opplevd under den globale finanskrisa i 2007/2008 og et vesentlig fall på mer enn 12 prosent på Tokyo-aksjemarkedet.

Nedsalget sammenfalt med en verre enn forventet jobbrapport i USA, som utløste frykt for en mulig resesjon. BIS-analysen insisterer at de amerikanske nyhetene «i seg selv ikke kunne tas som et utvetydig tegn på forverrende utsikter, enn si en truende global resesjon, og ikke berettiget en slik markedsreaksjon».

De amerikanske nyhetene var en faktor, men de ble forsterket av betingelsene i finansmarkedene produsert av Bank of Japans beslutning om å heve sin styringsrente til positivt territorium. Dette påvirket den såkalte carry trade, der investorer låner japanske yen til ei lav rente og bruker dem til å spekulere i amerikanske finanseiendeler med høyere avkastning.

Ifølge analysen hadde den amerikanske hedgefondsektoren blitt «stadig mer eksponert for markeder som var ved episenteret av 5. august-turbulensen».

Med hedgefond som bruker store mengder gjeld og essensielt anvender de samme strategiene (ofte levert av algoritmer) for deres spekulasjoner, ga dette opphav til «sammenstimling», som forsterket risikoen der «fond kaver for å eksistere i tilsvarende posisjoner på samme tid».

August-hendelsene viste seg å være relativt kortvarige og det er ikke rapportert om vesentlige tap, i hvert fall ikke så langt. Ikke desto mindre understreket denne hendelsen og en lignende oppblussing av volatilitet i begynnelsen av denne måneden, om enn av mindre skala, «hvor overfølsomme markeder har blitt» for nye overraskelser og endringer i forventningene til sentralbankenes politikk.

BIS-gjennomgangen undersøker også den andre siden av sentralbankenes lavrenteregime under QE, da de kjøpte statsgjeld. Dette kom hedgefond og andre spekulanter til gode, og besørget dem essensielt sett gratis penger, men hadde en negativ innvirkning på livsforsikringsselskaper.

Livsforsikring, bemerket BIS, spiller en sentral rolle i global finans. I 2022 forvaltet disse selskapene rundt $ 35 billioner i eiendeler eller rundt 8 prosent av globale finanseiendeler. Deres forretningsmodell pleide å være konservativ. De investerte i statsobligasjoner og andre eiendeler med lav risiko for å oppfylle deres forpliktelser.

Lavrenteregimet betydde at denne modellen ble «sterkt utfordret» og forsikringsselskaper har mer tett involvert seg i hedgefond for å prøve å øke deres avkastninger. Dette har skapt bekymring for deres økte «risiko for tap og sårbarhet for plutselige likviditetsbehov», så vel som om sammenhengen med andre deler av finanssystemet.

Disse farene ble sett i den britiske pensjonsfondkrisa i september-oktober 2022 da Bank of England måtte intervenere i obligasjonsmarkedet for å stoppe det som kunne ha blitt en nedsmelting av finanssystemet. Åpenbart var krisa i Storbritannia det første uttrykket for breiere betingelser.