Havnearbeidere: Fortell oss hva dere krever i neste kontrakt, ved å fylle ut skjemaet nedenfor. Alle innsendinger vil forbli anonyme.

Med få dager igjen før kontrakten utløper for 45 000 havnearbeidere på øst- og Gulfkysten den 30. september, er det økt bekymring i selskap- og finanskretser for at en streik bryter ut. Ei gruppe av 178 bransjeforeninger, deriblant US Chamber of Commerce og National Retail Federation, sendte i forrige uke et brev til president Joe Biden der de forlangte at administrasjonen skulle gripe direkte inn for å avverge enhver forstyrrelse av havneoperasjonene.

Brevet er det andre i sitt slag som er adressert til Biden-administrasjonen. Bransjeforeningene er dypt bekymret over «forsyningskjedens robusthet» og forstyrrelser av deres profitter, og skriver nok en gang: «Vi oppfordrer administrasjonen til umiddelbart å samarbeide med begge parter for å gjenoppta kontraktsforhandlinger og sikre at det ikke blir noen forstyrrelser i havneoperasjonene og cargoflyten dersom en ny kontrakt ikke oppnås innen utløpsdatoen.» Der de avslutter brevet skriver handelsgruppene: «Administrasjonen må være klar til å gripe inn dersom en streik eller annen handling inntreffer som fører til en kystdekkende arbeidsnedleggelse eller forstyrrelse.»

Kontraktsforhandlinger mellom fagforeningen International Longshoremen’s Association (ILA) og havneoperatørene representert av United States Maritime Alliance, Ltd. (USMX) ble offisielt brutt i begynnelsen av juni etter at det ble avslørt at APM Terminals og det ledende maritime shippingselskapet Maersk brukte automatiserte systemer for å prosessere trailere.

Det er enorm opposisjon blant grunnplanets havnearbeidere mot de utmattende arbeidsvilkårene og ulevelige livssituasjonene de konfronterer. I tillegg til hastighets- og sikkerhetsproblemer står havnearbeiderne overfor trusselen mot deres jobber fra automatisering. Som i praktisk talt alle bransjer søker havnene å maksimere profitter ved å eliminere tusenvis av jobber gjennom nye framskritt innen kunstig intelligens og automatisering.

Men en reell kamp krever at havnearbeiderne vrir lederskapet av deres kamp vekk fra pro-selskap ILA-byråkratiet ved å bygge en streikekomité på grunnplanet.

ILA-president Harold Daggett og hans kumpaner, en samling velbeslåtte byråkrater med tilknytninger til shippingsrederne, regjering og mafiaen, har i mange måneder satt opp en «militant» fasade, og igjen og igjen ropt ut om en streik den 1. oktober, for å opprettholde et kvelertak over de genuint militante rekkene. De bruker utvilsomt dette for å komme ut foran arbeidernes raseri, for å forhindre eller begrense en streik og kunne banke gjennom en avtale som, i det minste i all hovedsak, allerede eksisterer.

Lignende taktikker ble brukt denne måneden av International Association of Machinists (IAM) i et forsøk på å inngå en avtale med Boeing, men der mislyktes det, i det minste foreløpig, på grunn av et massivt opprør fra arbeiderne, som stemte ned kontrakten med 95 prosent.

Corporate America kjenner gamet ILA spiller, og ledende analytikere har forutsett at en streik er usannsynlig. Men det er også en frykt, som uttrykt i brevet til Biden, for at grunnplanets raseri skal bryte ut under fagforeningsapparatet, som det gjorde ved Boeing.

Innvirkningen av en streik

Streikeaksjoner fra havnearbeidere ville ramme viktige amerikanske havneanlegg fra Maine til Texas, som står for rundt 60 prosent av amerikansk shippingtrafikk. En streik ville stenge ned fem av de 10 travleste havneanleggene i Nord-Amerika og totalt 36 havner langs øst- og Gulfkysten. Nesten halvparten av alle amerikanske importer og milliarder av dollar i handel hver måned står på spill for selskaps- og finansoligarkiet.

Dette inkluderer Port of New York og New Jersey, det nest største havneanlegget i landet, der det passerer varer for en verdi av $ 240 milliarder hvert år. Havneanleggene på Atlanterhavs- og Gulfkysten håndterer godt over 100 millioner tonn cargo årlig fra Europa, Sør-Amerika og Asia, og dette har bare økt i løpet av de siste årene, ettersom rederier omdirigerte lasteskip fra vestkysten mens arbeiderne der ble holdt i arbeid uten en kontrakt i nesten ett år.

Ifølge det globale handelsetterretningsfirmaet Kpler er 147 handelsskip på vei til havnene på øst- og Gulfkysten innen 1. oktober. Den totale lastekapasiteten til disse fartøyene er 686 181 stykk 20 fots ekvivalente containerenheter, med en verdi estimert til over $ 34,3 milliarder.

Kampen til østkystens havnearbeidere har et seriøst potensial til å samle millioner av arbeidere i avgjørende industrisektorer rundt om i verden til felles aksjon mot amerikansk imperialisme og dens NATO-alliertes planer for innstramminger og krig.

Som en indikasjon på det kraftige potensialet for en slik kamp uttalte en nylig rapport fra Oxford Economics: «Selv en to-uker-lang streik kan forstyrre forsyningskjedene fram til 2025.» Analytikere ved Sea-Intelligence, et København-basert rederirådgivningsfirma, har estimert at det vil ta alt fra fire til seks dager å fjerne shipping-etterslepet som følge av en éndags havnestreik.

En oktober-streik ville komme midt i høysesongen for shipping der store detaljhandelsselskaper og andre selskaper forbereder seg på julehandelen. De store maritime rederiene, deriblant CMA CGM og Maersk, har hastet inn lagre av forskjellige varer, og fylt bestillinger en måned tidligere enn vanlig som forberedelse for eventuelle forstyrrelser.

Skipsfarten blir i økende grad omdirigert til havnene på vestkysten, hvor importvolumene stiger. Østkystens andel av total containerimport til USA fra Den fjerne østen falt fra 34,4 prosent ved utgangen av 2023 til 32,6 prosent i andre regnskapskvartal 2024. I mellomtiden økte vestkystens andel fra 57,7 prosent til 60 prosent i samme periode.

Port of Long Beach, styrket av en 40 prosent økning av importer, opplevde i august den travleste måneden i havnas 113-årige historie, med et volum som spratt opp nesten 34 prosent fra året før. Ved siden av rapporterte havneanlegget i Los Angeles et volumhopp på 16 prosent i august, drevet av en økning på nærmere 18 prosent i importene.

Ikke alt gods kan imidlertid enkelt flyttes til vestkysten, hvilket skaper stor bekymring i selskaps- og finanskretser. Jim Mancini, visepresident for nordamerikansk overflatetransport ved CH Robinson, sa til CNBC: «Mens regionen Asia-Stillehavet typisk har flere muligheter for å flytte gods til vestkysten, er over halvparten av bilcargoen som kommer inn i dag sterkt beroende på østkysten. For eksempel er korridoren fra Tyskland til Charleston og Savannah avgjørende for europeiske bilprodusenter, som ville bli stengt i tilfelle en streik.»

Splittingen av havnearbeiderne på øst- og vestkysten mellom fagforeningene ILA og International Longshore and Warehouse Union (ILWU), er en av måtene byråkratene har hjulpet shippingindustrien til å opprettholde rekordstore profitter ved å sette arbeiderne opp mot hverandre.

Statlig intervensjonen

Det er avgjørende nødvendig for havnearbeidere å utvikle en strategi for å forsvare seg mot faren for åpen statlig intervensjon. Kapitaliststaten, med Biden i spissen, vil ikke sitte stille og la en streik oppstå som kan knytte seg til Boeing-arbeiderne og utvikle seg til en landsdekkende streikebevegelse.

Bidens Hvite hus har faktisk vært involvert i alle større kontrakter med siktmål å forhindre eller begrense streiker. Handelsgruppenes åpne brev inneholder en oppsummering av slike intervensjoner:

Denne administrasjonen har absolutt steppet inn når andre forsyningskjederelaterte arbeidsdiskusjoner har hatt potensial til å påvirke den nasjonale økonomien. Dette inkluderer tiltak for å hjelpe ILWU og PMA med å løse deres forhandlinger med havnearbeidere på vestkysten, innsatser for å hjelpe klasse I-jernbanene til å komme til enighet med deres fagforeninger og innsatser for å løse kontraktsforhandlingene mellom UPS og Teamsters. Mens det var en pågående trussel om forstyrrelser under disse forhandlingene, bidro administrasjonen til å sikre at partene forble ved forhandlingsbordet for å oppnå en endelig kontrakt. Alt uten større forstyrrelser i forsyningskjeden.

I alle kampene som er opplistet ovenfor baserte Biden-administrasjonen seg også på fagforeningsapparatet for å holde arbeiderne under kontroll.

Offisielt har Det hvite hus sagt at det ikke vil intervenere i situasjonen på østkysten gjennom et Taft-Hartley-påbud. I virkeligheten har Det hvite hus, mens det holder tett av taktiske årsaker, vært involvert fra starten av.

Transportminister Pete Buttigieg sa til CNBC: «Vi overvåker det veldig nøye. Mitt departement har vært engasjert med shippingrepresentanter og havneanlegg opp og ned langs østkysten... Vi kommer til å involvere oss med alle, vi skal følge nøye med på dette. Det er veldig viktig å sørge for at det blir et godt resultat her.»

Skulle Biden påberope Taft-Hartley kan det ikke være noen tvil om at Daggett og hans assosierte vil håndheve loven, som på slutten av den andre verdenskrigen ble utformet til forsvar for Wall Street, og ble fordømt som «slavearbeidsloven».

For å forhindre et nytt svik må havnearbeiderne danne grunnplankomitéer uavhengige av fagforeningsbyråkratiet og begge de politiske kapitalistpartiene. Disse komitéene vil tillate arbeidere å ta kampen over i egne hender og føre den breiest mulige kampen mot ikke bare shippingrepresentatene, men hele profittsystemet som utbytting og krig stammer fra.

Dette innebærer å nå ut til andre deler av arbeiderklassen involvert i kamp som ved Boeing, og til andre luftfartsarbeidere, jernbanearbeidere og bilarbeidere i USA og internasjonalt, så vel som å forene havnearbeiderne på tvers av kontinentet og rundt om i verden.

Bare på denne måten kan havnearbeidere på østkysten sette seg selv i den beste posisjonen til å konfrontere det uunngåelige sviket fra ILA og en intervensjon fra Biden-administrasjonen.