FN, grunnlagt i 1945, i ruinene etter den andre verdenskrigen, hevdet at organisasjonen gjennom diplomatisk løsning av internasjonale konflikter ville «redde etterfølgende generasjoner fra krigens svøpe, som to ganger i løpet av vår levetid har brakt menneskeheten unevnelig sorg».

Grunnleggelsen av FN løste faktisk ingen av de vesentlige motsetningene som hadde ført til verdenskrigene i den første halvdelen av det 20. århundre. Trotskistbevegelsen omtalte den nye organisasjonen som et «nytt tyvenes kjøkken», med referanse til Lenins karakterisering av Folkeforbundet som gikk forut for den. Dette er en relevant beskrivelse av FN-møtet som åpner i New York denne uka.

USA og landets imperialistallierte forsøker å gjøre FNs generalforsamling til et krigstoppmøte, med siktmål å anspore og oppildne blodige militære konflikter over hele verden.

I Midtøsten utvider Israel og landets imperialistsupportere Gaza-genocidet, som allerede offisielt har drept mer enn 40 000 mennesker, til en regionsdekkende krig. Langt fra å søke «de-eskalering», prøver imperialistmaktene bevisst å provosere fram fullskala krig, ikke bare med Libanon, men med Iran.

Og i Øst-Europa er USA og NATO på randen av å lansere NATO-våpen fra Ukraina inn på Russlands territorium, i deres mest eskalerende handling i krigen til dags dato.

I forkant av møtet uttalte FN-generalsekretær Antonio Guterres: «Vi ser geopolitiske splittelser som er ute av kontroll og løpske konflikter.» Guterres snakket om en uttalelse utstedt i forkant av dokumentet for FNs generalforsamling, der han erklærte: «Vi står overfor økende katastrofale og eksistensielle risikoer, mange forårsaket av valgene vi tar. Medmennesker utholder forferdelige lidelser. Om vi ikke endrer kurs risikerer vi å tippe inn i ei framtid med vedvarende krise og sammenbrudd.»

Forestillingen at FN-møtet selv vil kartlegge en vei ut av disse «katastrofale og eksistensielle risikoene» er imidlertid en ønskedrøm.

Generalforsamlingen vil snarere høre taler fra en samling krigsforbrytere, deriblant USAs president Joe Biden, Frankrikes president Emmanuel Macron, Tysklands kansler Olaf Scholz og Storbritannias statsminister Keir Starmer, så vel som dere deres betalte angrepsbikkjer, Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.

Netanyahu vil tale til FNs generalforsamling etter å ha utført et blodig terroristangrep i Libanon, som forvandlet tusenvis av dagligdagse kommunikasjonsenheter til bomber detonert på kommando, og der han leder det FN-spesialrapportør Francesca Albanese har kalt et genocid i Gaza, og det Michael Fakhri, FN-spesialrapportør for retten til mat, har kalt bevisst sulting av det palestinske folket.

Netanyahu vil levere et forsvar for genocid, slakting og global lovløshet. Selv om ingen kan måle seg med Netanyahu for åpen blodtørstighet, vil han bli utfordret av den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, en «president» som styrer ved unntakstilstand utenfor hans konstitusjonelle periode, i et diktatur over den ukrainske befolkningen pålagt av USA og europeisk imperialisme.

Zelenskyj vil oppfordre USA og NATO-maktene til å tillate Ukraina å angripe Russland med langtrekkende våpen, og oppfordre dem om å forlate alle begrensninger for deres involvering i krig med Moskva. Han vil gjenta hans fordømmelse av det han tidligere kalte «hele det naive, illusoriske konseptet med såkalte røde linjer angående Russland» som han sa har «smuldret».

Zelenskyjs opptreden i FNs generalforsamling blir nøye koreografert med en offensiv i de USA-innordnede media, som oppfordrer NATO-maktene til å droppe alle begrensninger for krig med Russland.

Den mest høyrøstede av disse var av den tidligere britiske statsministeren Boris Johnson, som i The Spectator erklærte: «Det er på tide å la Ukraina bli med i NATO».

Johnson, som berømt sa om Covid-19-pandemien som drepte 232 112 mennesker i Storbritannia, «la likene hope seg opp», krever den samme politiske orienteringen i krig.

Johnson skrev: «Hva er ventingen med Storm Shadow og tillatelsene til å bruke dem mot Putins baser i Russland? Kan vi vennligst slutte å pludre dette slitne gamle søppelet om ‹eskalering› og den såkalte frykten for å provosere Putin? Det argumentet har vært framsatt på alle stadier de tre siste årene, og på alle stadier har det blitt motbevist av hendelser.»

Han krevde åpent at Ukraina ble med i NATO. «Vi kunne invitere Ukraina til å bli med til og med før krigen er over,» sa han, og hevdet en «Artikkel 5-sikkerhetsgaranti» og «ukrainernes absolutte rett til hele deres 1991-nasjon».

Oppfordringen til at Ukraina tilsluttes NATO mens landet er aktivt i krig med Russland, er en oppfordring til NATO om å erklære krig mot Russland, og for den formelle adopteringen av erobringen av Krim som et krigsmål for NATO. Det har aldri vært en formell krigserklæring mellom to atombevæpnede stater. Gjennom hele den kalde krigen ble et slikt scenario ansett som «Armageddon», som varslet slutten på menneskelig sivilisasjon i en termonukleær krig.

Men Johnsons var bare den mest aggressive i en strøm av artikler og redaksjonelle ledere som brukte praktisk talt de samme talepunktene. «La Ukraina ramme militære mål i Russland med amerikanske missiler», erklærte The Economist i en lederartikkel, mens Washington Post forlangte: «Biden burde godta langtrekkende missiler for Ukraina.»

Det voldelige utbruddet av imperialistvold er responsen fra imperialistmaktene på det de anser som ei stadig dypere krise i den geopolitiske ordenen de presiderer over.

I en artikkel som forhåndsviser FN-generalforsamlingen, advarte Bloomberg: «USAs bekymringer blir dypere der motstandere slår seg sammen for å utfordre dominans».

Den refererte Martin Kimani, Kenyas tidligere FN-ambassadør og direktør for NYUs senter for internasjonalt samarbeid, og erklærte: «USAs innflytelse avtar, og den avtar raskt.» Bloomberg la til: «Møtet vil sannsynligvis understreke hvordan USA ofte befinner seg ute av balanse når andre makter får innflytelse.»

Artikkelen sa videre: «Tjenestepersoner fra BRICS vil også samles i New York denne uka, som har vokst til ni medlemmer, inkludert noen amerikanske allierte, så vel som Iran og grunnleggerne Russland og Kina. Flere land søker om å bli med i ei gruppe som uttrykkelig har oppfordret til å skape et alternativt senter for global innflytelse, inkludert rivaler av den amerikanske dollarens dominans.»

Toppmøtet finner sted samtidig med ei stadig dypere krise for den amerikanske dollaren, med gullprisen – ansett som en usikkerhetsindeks for dollaren – som for første gang steg til $ 2 600 på fredag. Gull har i 2024 økt med 27 prosent, og brøyt det tidligere høyeste nivået på $ 2 000 per unse tidligere i år. Historisk sett øker etterspørselen etter gull når tilliten til dollaren svekkes, og presser prisen høyere som en sikring mot en fallende dollar.

Og der prisen på gull stiger har den amerikanske føderale gjelda, som har utvidet seg enormt der USA har finansiert kriger over hele verden, nådd $ 35 billioner. Amerikanske aviser fører overskrifter som «Ei krise kommer for amerikansk nasjonalgjeld» (Wall Street Journal), og «‹Dagen dollaren døde› kommer. Hva er planen?» (Washington Post).

Imperialistmaktenes «plan» er global krig. Den stadig dypere økonomiske krisa er en pådriver for en global erobringskrig for å sikre hegemoniet til USA og landets imperialistallierte. For å nå deres rovkrigsmål normaliserer de alle former for sosialt barbari, fra genocid, masseterrorisme mot sivilbefolkninger og til og med trusselen om atomkrig.

Ingen av institusjonene for kapitaliststyre, inkludert FN og de internasjonale domstolene, er i stand til å stoppe denne nedgangen inn i barbari.

Men den samme krisa som produserer utbruddet av imperialistkrig besørger næring til ei bølge av streiker og kamper fra arbeidere over hele verden. Forhindring av et tilbakefall inn i det 20. århundres barbari, denne gangen kombinert med atomvåpen, kan bare oppnås gjennom byggingen av en mektig antikrigsbevegelse i arbeiderklassen. De sosiale kravene som animerer arbeidere til kamp må forenes med kampen mot krig, i dannelsen av en mektig antikrigsbevegelse basert på et sosialistisk perspektiv.