I dag er det Labor Day i USA, som tradisjonelt markerer begynnelsen på presidentvalgenes sluttfase. Begge partiene, demokratene og republikanerne, er i de to siste månedene av deres valgkamper engasjert i et massivt politisk bedrag.
Kamala Harris’ valgkamp gjør alt den kan for å unngå å diskutere sin virkelige agenda, som er sentrert om eskaleringen av imperialistkrig. Trump-kampanjen omsvøper sine fascistiske politiske orienteringer, som uttrykker interessene til hensynsløse seksjoner av selskaps- og finansoligarkiet, i et stormløp av populistisk demagogi.
De offisielle Labor Day-arrangementene organisert av fagforeningsapparatet er en hån mot enhver idé om arbeiderklassens makt. Fagforeningsapparatet forsøker å presentere Harris som arbeiderklassens kandidat, under betingelser der apparatet selv er med på å gjennomføre et større angrep på jobber og lønninger.
UAW skal være vertskap for Harris i Detroit én måned forut for masseoppsigelsen den 8. oktober av over 2 000 arbeidere ved Stellantis’ Warren Truck Assembly, som UAW hjelper til med å implementere. På bildelfabrikken Dakkota i Chicago tvang UAW arbeidere til å stemme fem ganger på den samme UAW-støttede konsesjonskontrakten, som lørdag til slutt ble banket gjennom under trusler og utpressing.
Sentralt i Det demokratiske partiets politiske strategi er bruken av fagforeningsapparatet for å underordne arbeidere til krig. Dette er hva president Biden mente da han omtalte AFL-CIO som hans «innenlandske NATO».
Det kan med sikkerhet sies at Harris i hennes Labor Day-bemerkninger ikke vil si noe om at det for tiden pågår en enorm opptrapping av krigen mot Russland, inkludert utplassering av NATO-stridsvogner på russisk territorium og, på søndag, koordinerte droneangrep på Moskva og andre russiske byer. Sist fredag advarte Tyrkias utenriksminister, et NATO-medlemsland, at krigen i Ukraina «risikerer å eskalere til en krig som involverer bruken av atomvåpen».
Samtidig har Biden-Harris-administrasjonens direkte deltakelse i Israels pågående genocid i Gaza provosert fram masseavsky og forargelse. Mens Harris snakker om en «våpenhvile» utvider Netanyahu-regimet i Israel, med amerikansk støtte, genocidet inn på Vestbredden, mens de truer med en regional krig målrettet mot Iran.
Alt skal underordnes denne krigsagendaen. Det demokratiske partiet, et parti for Wall Street, militær-etterretningsbyråer og privilegerte deler av den øvre middelklassen, er ute av stand til å snakke til eller fremme politiske orienteringer som adresserer den sosiale katastrofen arbeidere og ungdom konfronterer.
Det er dette som besørger Trump og republikanerne muligheten til å utnytte sosial harme. Arbeidere må imidlertid advares: Trump og hans MAGA-bevegelse er en ny form for amerikansk fascisme.
Trump, som modellerer seg på Hitler og Mussolini, hevder han vil «redde amerikanske jobber» og til og med få slutt på krigen mot Russland i Ukraina. Trumps reelle program er imidlertid den hensynsløse implementeringen av finansoligarkiets diktater.
I republikanernes «Project 2025» og Trumps egen «America First»-agenda er denne politikken utlagt: fjerningen av alle reguleringer på selskapsutbytting, massive kutt i sosiale programmer, og ytterligere skattekutt for de superrike. Dette er grunnen til at Trumps kampanje er finansiert av vesentlige seksjoner av finansaristokratiet, som Stephen Schwarzman, adm. dir. for Blackstone (med nettoformue på $ 43,2 milliarder) og Elon Musk, Tesla-boss og eier av X (med nettoformue på $ 243,7 milliarder).
Fokuset for Trumps fascistdemagogi er på immigranter og flyktninger, som han søker å gjøre til syndebukker for USAs sosiale krise og for å avlede oppmerksomhet fra selskaps- og finanseliten som utbytter arbeidere av alle hudfarger og nasjonaliteter for profitt. Han har truet med å sette inn Nasjonalgarden for å samle sammen og deportere millioner av immigrantarbeidere.
Det vil si, han truer med militærdiktatur. Hovedmålet for slettingen av grunnleggende demokratiske rettigheter er arbeiderklassen.
Dette er «valget» befolkningen tilbys ved valgene. Hele prosessen er i seg selv dypt udemokratisk. De to partiene – spesielt demokratene – er engasjert i en bestrebelse for å forhindre at noen andre kandidater enn Harris og Trump engang opptrer på stemmeseddelen, og utnytter regler for tilgang til stemmesedlene som ofte krever titusenvis av underskrifter eller mer, i hver enkelt delstat. Alt gjøres for å utelukke enhver politisk artikulering av arbeiderklassens interesser.
Uavhengig av hvilken av disse kandidatene som vinner, det vil bli etterfulgt av utvidelsen av krig som truer med nukleær utslettelse, en intensivering av angrepet på demokratiske rettigheter og en eskalering av angrep på levekår. Dessuten er begge partiene absolutt forpliktet til en politikk med «Covid for alltid», samtidig med ei stor ny bølge av infeksjoner og død.
I den breie massen av arbeiderklassen og ungdommen er det tiltakende sosialt sinne og misnøye. Transformasjonen av denne opposisjonen til en bevisst bevegelse for sosialisme er imidlertid ikke automatisk.
I kunngjøringen av valgkampen til Socialist Equality Party (SEP) med Joseph Kishore for president og Jerry White for visepresident, skrev SEPs nasjonale styreleder David North at formålet med valgkampen er å:
heve arbeiderklassens politiske bevissthet, for å utvikle dens forståelse at ingen løsning kan finnes på noen av problemene arbeidere konfronterer bortsett fra gjennom å få slutt på kapitalistsystemet og dets erstatning med sosialisme, og at denne store historiske oppgaven bare kan oppnås ved å adoptere en global strategi rettet mot mobilisering av makten til den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen i en forent kamp mot det kapitalistiske verdenssystemet.
Dette er den grunnleggende oppgaven som arbeidere og ungdom konfronterer i de to månedene fram til valget, og forbi.