På grunn av utbredt motstand mot den føderale koalisjonsregjeringens pro-krig politikk og den sosiale utarmingen som alle partiene er ansvarlige for, er det fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) og partiet Sahra Wagenknecht Alliansen (BSW) forutsett å oppnå sterke resultater i de kommende delstatsvalgene i det østlige Tyskland.
I Thüringen ligger AfD på rundt 30 prosent på meningsmålingene, som setter partiet nesten 8 prosent foran Den kristelig-demokratiske union (CDU) på andreplass, mens BSW ligger på 18 prosent. I Sachsen, hvor det også avholdes delstatsvalg på søndag, ligger AfD likt med CDU på litt over 30 prosent. Her ligger BSW på tredjeplass med rundt 14 prosent. I Brandenburg, hvor delstatsparlamentet skal velges den 22. september, ligger også AfD først med 24 prosent oppslutning, og BSW er på fjerdeplass med 17 prosent, like bak Sosialdemokratene (SPD) og CDU.
AfD vinner ikke fordi det er massestøtte for partiets fascistprogram, men hovedsakelig fordi det store flertallet avviser regjeringspartienes pro-krig politikk og sosiale nedskjæringer. AfD utnytter den utbredte harmen for partiets reaksjonære agenda, som i realiteten tar sikte på ytterligere å eskalere tysk militarisme. Derfor bygges det opp og kurtiseres av styringsklassen. Etter angrepet i Solingen fredag i forrige uke tar etablissementspartiene denne ytre høyre-kampanjen til et nytt nivå.
BSW, Bündnis Sahra Wagenknecht, en avspalting fra Die Linke (Venstrepartiet), tilbyr ikke et progressivt alternativ til den føderale koalisjonsregjeringen som består av Sosialdemokratene (SPD), De grønne og Liberaldemokratene (FDP). I likhet med AfD avleder BSW den sosiale forargelsen over de rikes utrolige formuer mot de svakeste i samfunnet, flyktningene. Partiet forsvarer krig og militarisme, men ønsker i likhet med AfD å gi dem et annet mål.
BSW kan vinne støtte fordi partiet offisielt avviser krigen i Ukraina og fordi det tar en stilling mot den sosiale katastrofen som flertallet av dets representanter var ansvarlige for, som tidligere Die Linke-politikere. SPD, Die Linke og De grønne har gjentatte ganger forrådt deres velgere politisk, og organisert den ene sosiale katastrofen etter den andre og forvandlet seg til agressive krigshissere.
Det begynte med den industrielle ødeleggelsen som ble sluppet løs over det tidligere Øst-Tyskland etter gjenforeningen i 1990, som ødela 8 000 selskaper og kostet millioner av arbeidsplasser. Det fortsatte deretter med «Agenda 2010»-politikken til den føderale SPD-Grønne regjering fra 1998 til 2005, som forvandlet Øst-Tyskland til et enormt forsøksfelt for lavtlønnsarbeid. Og til slutt kulminerte det med konsekvensene av Russland-sanksjonene og krigen i Ukraina. Die Linke, som i utgangspunktet presenterte seg som et alternativ til SPD og De grønne, støttet denne politikken uansett hvor partiet gikk inn i regjering.
De sosiale konsekvensene er til å ta og føle på. Selv 34-år-etter den tyske gjenforeningen er levestandarden i øst betydelig lavere enn i vest. Spesielt i landlige områder er det utbredt med en aldrende, smuldrende infrastruktur, mangel på leger og lærere, og en bitter fattigdom.
Selv såkalte industrielle flaggskipprosjekter, som ble subsidiert med mye av skattebetalernes penger, kollapset gjentatte ganger. Nå står bilfabrikker, halvlederbrikkeprodusenter og ei rekke andre fabrikker i fare for å gå under i malstrømmen av den globale økonomiske krigen. Bare i Sachsen opplevde i fjor 14 større selskaper ei alvorlig krise, gikk konkurs eller stengte ned deres lokaliseringer.
SPD, De grønne og Die Linke er nå så forhatte og diskrediterte i hele det østlige Tyskland at de må frykte for deres inntreden i delstatsparlamentene. SPD, kanslerens parti, har knapt 6 prosent i Thüringen og Sachsen, knapt over terskelgrensa på 5 prosent for parlamentarisk representasjon. I Thüringen, hvor Die Linke med Bodo Ramelow har hatt ministerpresidenten de ti siste årene, står partiet på 14 prosent i meningsmålingene. For fem år siden var det fortsatt på 31 prosent. Med 4 prosent i Sachsen forventes det at partiet for første gang ikke kommer inn i delstatsparlamentet.
Sahra Wagenknecht Alliansen
Med hennes beslutning om å forlate Die Linke etter 35 års medlemskap og stifte et nytt parti, prøver Sahra Wagenknecht å fylle gapet etterlatt av SPD og Die Linke. Die Linke har lenge spilt en nøkkelrolle i å forsvare kapitalismen og undertrykke klassekampen i Øst-Tyskland. BSW prøver nå å ta på seg denne rollen.
Partiet prøver å forhindre den voksende forargelsen mot AfD-fascistene fra å kombineres med en massebevegelse mot kapitalisme og krig. Dette svekker ikke AfD, men styrker det.
BSW lover en «endring av politikk», men har allerede signalisert sin vilje til å danne en koalisjonsregjering med CDU, SPD eller Die Linke etter valget. Med BSW-meningsmålinger på 14 prosent i Sachsen og 18 prosent i Thüringen, vil det sannsynligvis være vanskelig eller umulig å oppnå noe regjeringsflertall uten partiets deltakelse, så fremt AfD ikke går inn i regjeringen.
Forberedelser for en koalisjon med BSW har lenge pågått i bakgrunnen. Den 21. august rapporterte ukemagasinet Der Spiegel: «I kulissene under valgkampen har [Sachsens CDU-ministerpresident] Kretschmer lenge i hemmelighet undersøkt sammen med BSW hva som kan være mulig i framtiden. Tjenestemenn fra Kristelig-demokratiske departementer arbeider allerede med papirer for koalisjonsforhandlinger.»
BSW lover mer sosial rettferdighet, men nekter å røre ved kapitalistisk privat eiendom og bankers og selskapers makt. Partiet legger stor vekt på å være verken «venstre» eller «sosialistisk».
BSW promoterer fred i Ukraina, men avviser en massebevegelse mot krigen. I stedet appellerer partiet impotent til krigshisserne for fred. Det er ikke engang beredt til tydelig å sette navn på NATOs ansvar for å organisere det høyreorienterte kuppet i Kiev i 2014, og for å provosere fram den russiske invasjonen ved å bevæpne Ukraina. I stedet erklærer partiets valgprogram i Sachsen: «Vi fordømmer Russlands angrep på Ukraina, som er i strid med folkeretten.»
Deretter følger krav om en våpenhvile og forhandlinger, om en varig fredsarkitektur for Europa, for løsingen av konflikter gjennom diplomati osv. «Det er bare én fornuftig vei ut av konfrontasjonsspiralen: de-eskalering og nye nedrustingstraktater.» Krigens logikk må «endelig erstattes av det objektive argumentet å balansere interesser».
Dette er for bevisst å lure velgerne. Krigen i Ukraina, som allerede har krevd hundretusenvis av liv og truer med å resultere i en nukleær katastrofe, kan ikke avsluttes med pasifistiske appeller til krigshisserne. Washington og Berlin besørger næring til krigen, ikke fordi de er «ufornuftige», men fordi de forfølger konkrete imperialistinteresser. De ønsker å knuse Russland – som de en gang gjorde med Jugoslavia – for seg imellom å dele opp landets enorme ressurser.
I likhet med AfD kritiserer også Wagenknecht-partiet NATOs krig mot Russland fordi de ønsker å frigjøre Tyskland fra landets avhengighet av USA. Hun oppfordrer til et Bundeswehr (de væpnede styrker) som kan «oppfylle sitt konstitusjonelle oppdrag» og er «tilstrekkelig rustet til å gjøre det». Tidligere SPD- og Die Linke-leder Oskar Lafontaine, Wagenknechts ektemann og nære rådgiver, anklager spesielt den tyske regjeringen for å være en «vasall» av USA. Som om tysk imperialisme ikke har bevist at den er i stand til de mest brutale forbrytelser selv uten amerikansk hjelp!
Ellers kombinerer valgprogrammet til Wagenknecht-partiet kulisser fra stalinismens verste tradisjoner med deler av AfD-programmet: nasjonalisme, agitasjon mot migranter, økede politifullmakter og avvising av beskyttelsestiltak mot Covid. De første kravene i hennes valgprogram i delstaten Sachsen er: «Lokalsamfunnsoriented politi; rask og effektiv rettsbehandling; stopp ukontrollert migrasjon; gjennomgang av koronavirusperioden.»
Når det gjelder å agitere mot migranter går Wagenknecht aldri glipp av en mulighet til å overgå AfD. Hun raser mot «ukontrollert migrasjon», krever en «asylomvending» og «deportering av kriminelle flyktninger». Hun kommenterte angrepet i Solingen ved å si: «Det å tillate ukontrollert migrasjon fører til ukontrollerbar vold».
Dette er hvor BSWs reaksjonære karakter er tydeligst. Høyreorientert agitasjon mot migranter tjener styringsklassen overalt til å promotere fascistbevegelser, for å øke politiets fullmakter, for å splitte den internasjonale arbeiderklassen og å gjøre syndebukker av de svakeste for kapitalismens forbrytelser. Det er også AfDs mål.
Forankret i eksisterende maktstrukturer
Wagenknecht og Lafontaine er BSWs offentlige ansikt. De opptrer jevnlig i media. På andre rad er det tallrike erfarne politikere som er dypt forankret i de eksisterende maktstrukturene. De fleste kommer fra Die Linke. I tillegg er det også direktører, småbedriftseiere, velkjente journalister og andre representanter for den såkalte Mittelstand (velbeslåtte sjikt av middelklassen).
I Sachsen er fagforeningsfunksjonæren Sabine Zimmermann hovedkandidat for BSW. Hun har siden 1992 arbeidet på heltid for det sentrale tyske fagforbundet Deutsche Gewerkschaftsbund (DGB) og har vært styreleder for DGB i Øst-Sachsen siden 2002. I 2005 forlot hun SPD for Die Linke, som hun representerte i Forbundsdagen til 2021.
Katja Wolf, BSWs ledende kandidat i Thüringen, kommer også fra Die Linke. Hun var byrådsleder i byen Eisenach i tolv år, og ifølge Tagesschau har hun «nettverk og er anerkjent på tvers av partigrensene». Wolf er flankert av Steffen Schütz, en gründer i markedsføringsbransjen, og Steffen Quasebarth, en mangeårig programleder fra fjernsynskringkasteren MDR.
CDUs ledende kandidat i Thüringen, Mario Voigt, sier han «respekterer Katja Wolf som person og har aldri kjent henne som en sta ideolog». Voigt anser en koalisjonsregjering med BSW for å være mulig, mens Wolf på hennes side understreker at hun ønsker å avslutte «eksperimentet med minoritetsregjering», som – om AfD faktisk forblir utenfor – mest sannsynlig vil finne sted gjennom en allianse mellom CDU og BSW.
Men BSW utelukker heller ikke et tettere samarbeid med AfD. I juli uttalte partiet seg mot en «cordon sanitaire» i Europaparlamentet, som andre fraksjoner ønsket bruke for å forhindre valg av ytre høyre-MEP-er til ledende posisjoner.
Michael von der Schulenburg, et medlem av BSW, kalte dette et «misbruk av det parlamentariske flertallet». BSW har «fundamentale meningsforskjeller med partiene som er berørt av disse brannmurene og deres parlamentariske grupper,» sa han. Men man må erkjenne «at de ble valgt og dermed representerer forskjellige deler av den europeiske befolkningen i dette parlamentet».
På spørsmål fra Der Spiegel bekreftet BSW-generalsekretær Christian Leye at denne linja også gjelder for Tyskland. «Det vil ikke bli noen koalisjoner eller noe samarbeid med AfD,» sa han. De ville imidlertid «ikke lenger gå med på å stemme mot alle AfD-forslag av prinsipp, selv om det er korrekt i innhold».
Fra stalinisme til BSW
Sahra Wagenknecht har gjennomgått ei rekke transformasjoner i hennes 35-år-lange politiske karriere, men én ting har holdt seg konstant: Hennes nasjonalisme, hennes forpliktelse til den eksisterende statsmakten og hennes fiendtlighet mot enhver massebevegelse nedenfra.
Da det brøyt ut masseprotester mot regimet i Den tyske demokratiske republikken (DDR) i 1989 meldte 20-åringen seg inn i det stalinistiske statspartiet SED (Det tyske sosialistiske enhetspartiet). Da SED støttet oppløsningen av DDR og innføringen av kapitalisme, forble hun i partiet, som da kalte seg PDS (Partiet for demokratisk sosialisme), og hun ble talerøret til fraksjonen «Kommunistisk plattform».
Denne plattformen hadde imidlertid ingenting med kommunisme å gjøre. Det var en allianse av hardbarkede stalinister som rettferdiggjorde de verste sidene ved SED-diktaturet. De var bittert fiendtlige til perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen, som trotskistbevegelsen hadde forsvart mot stalinismen.
Etter at PDS gikk inn i flere østtyske delstatsregjeringer, forlot Wagenknecht Den kommunistiske plattformen. I 2011 ga hun ut boka Freiheit statt Kapitalismus (Frihet ikke kapitalisme), der hun lovpriste etterkrigstidens vesttyske kapitalisme og økonomiminister og seinere kansler, Ludwig Erhard (CDU), som var hatet blant arbeidere. Karl Marx, som hun tidligere likte å sitere, ble ikke lenger nevnt. Wagenknecht hadde endelig konvertert til kapitalisme.
«Wagenknechts lovprising av konkurranse, meritokrati og Ludwig Erhard er et umiskjennelig signal til styringsklassen om at Die Linke er beredt til å forsvare kapitaliststyre med alle nødvendige midler, mens stadig breiere sjikt av arbeidere kommer i konflikt med det,» kommenterte vi på tiden.
Wagenknecht var nå del av den indre kretsen i Die Linke og partiets parlamentariske gruppe i Forbundsdagen. I 2021 angrep hun partiledelsens tiltakende orientering mot bedrestilte urbane middelklassesjikt, og identitetspolitikken som var utbredt i denne gruppa, i hennes bok Die Selbstgerechten (De selvrettferdige).
Wagenknecht ledet ikke dette angrepet fra venstre, fra den internasjonale arbeiderklassens klassestandpunkt, men fra høyre, fra et sosialt reaksjonært, nasjonalistisk ståsted. Hun raste mot kosmopolitisme og kulturell åpenhet, aksjonerte for proteksjonisme og en sterk stat, fordømte migranter og flyktninger som lønnsundertrykkere, streikebrytere og kulturelle fremmedelementer, og appellerte til «Mittelstand», til små og mellomstore bedrifter og selv-ansatte som lider av verdensmarkedets innvirkninger.
Boka forespeilte BSW-programmet, som kombinerer sosialdemagogi og «freds»-retorikk med kjerneelementer fra AfD-programmet og eksplisitt forsvarer kapitalismen.
Arbeidere må avvise Wagenknechts forsøk på å redde kapitalismen på grunnlag av ekstrem høyreorientert politikk. Fascisme, krig og utbytting kan bare bekjempes ved å mobilisere arbeiderklassen mot deres årsak, kapitalismen. Ingen problemer kan løses uten å bryte bankenes og selskapenes makt og få satt dem under demokratisk kontroll.
En slik bevegelse må være uavhengig av alle borgerlige partier – inkludert BSW og Die Linke – og fagforeningene, som har blitt forvandlet til representanter for selskapsinteresser. Og den må være internasjonal og forene arbeidere over hele verden på grunnlag av deres felles klasseinteresser.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og partiets søsterorganisasjoner i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – står for dette perspektivet. Vi oppfordrer alle arbeidere og unge mennesker som ønsker å slåss mot krig og framveksten av AfD: ta kontakt med SGP, studer World Socialist Web Site og vårt program, og bli med i SGP.