Ukraina lanserte for seks dager siden en militæroffensiv mot regionen Kursk i Russland. På denne tiden har flere tusen tropper rykket fram så mye som tjue kilometer over den russiske grensa. Russland har, fram til nå, ikke vært i stand til å slå tilbake offensiven, og framrykkende kolonner med russiske forsterkninger har blitt ødelagt i langtrekkende angrep. Russland startet mandag evakueringer fra Belgorod, en annen nærliggende grenseregion, der ukrainske styrker hevder å ha krysset grensa.
Kursk-offensiven er av begrenset militær effektivitet, men dens politiske betydning er vesentelig. Den er en enorm politisk ydmykelse for Putin-regimet og en demonstrasjon av at NATO ikke har noen «røde linjer» for sin eskalering mot Russland.
USA, Tyskland og EU har gått god for den ukrainske offensiven, samtidig som de hevder de ikke har vært involvert i planleggingen og koordineringen.
Slike påstander om NATOs ikke-involvering er absurde. Angrepet kommer bare én måned etter NATO-toppmøtet i Washington, som formelt overførte tilsynet med bevæpning og trening av den ukrainske hæren direkte til NATO. Ukrainas Kursk-offensiv, med bruk av amerikanske og tyske stridsvogner og langtrekkende missiler, blir i realiteten koordinert fra Washington, Berlin og London, minutt for minutt.
For åttitre år siden, ved starten av Operasjon Barbarossa i juni 1941, strømmet tyske stridsvogner over grensa til Sovjetunionen. I dag kjøres tyske panserkjøretøy igjen inn i Russland, bemannet av ukrainske styrker som ofte foreviser de samme insigniene, deriblant hakekors og dobbeltsig-runen brukt av Himmlers SS.
To år etter starten av Operasjon Barbarossa ble nazistyrkene avgjørende beseiret i historiens største landslag i Russlands region Kursk.
Nå har The Economist, britisk imperialismes ledende publikasjon, proklamert starten av «Det andre slaget om Kursk», og hyller en offensiv som faller på nøyaktige samme måneden for 80-årsmarkeringen for Hitlers nederlag i den samme regionen.
Angrepet på Kursk har vist, med ordene til Mykhailo Podolyak, en rådgiver for Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, at «en betydelig del av det globale samfunnet anser [Russland] som et legitimt mål for enhver operasjon og alle typer våpen».
Det følger uunngåelig at hvis det er tillatt for Ukraina å angripe Russland med bruk av NATO-våpen er det også tillatt for NATO-tropper å angripe Russland direkte.
Biden-administrasjonens selverklærte begrensninger for direkte involvering i krigen har, den ene etter den andre, systematisk blitt demontert. I 2017, før den russiske invasjonen av Ukraina, besørget USA første gang offisielt Ukraina med dødelige våpen. Så kom pansrede kjøretøy og stridsvogner i 2023, og F-16-jagerfly og langtrekkende missiler i 2024. Så kom autorisasjonen til å bruke disse våpnene inne i Russland. Nå har Ukraina, med bruk av amerikanske og tyske pansrede kjøretøy, igangsatt et bakkeangrep på Russland.
Den neste «røde linja» NATO vil krysse kan bli utplassering av alliansens egne tropper, inkludert for en militæroffensiv mot Krim.
Det ukrainske regimet, som hyller som sin ideologiske leder nazi-kollabortøren og Holocaust-gjerningsmannen Stepan Bandera, har skapt et startpunkt for legitimeringen av en krig for at Russland underlegges. Da de store NATO-maktenes ambassadørene til Canada, deriblant Tyskland, i fjor slo seg sammen med hele det canadiske parlamentet for å applaudere nazikrigsforbryteren Yaroslav Hunka, ga de uttrykk for det fundamentale politiske innholdet i NATOs krig mot Russland.
Det oligarkiske regimet i Kreml, som oppsto etter det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme, har ingen levedyktig, enn si progressiv respons på NATOs pådriver for å underlegge seg Russland.
Tankesmia Atlantic Council publiserte søndag et blogginnlegg som vurderer Russlands president Vladimir Putins respons på angrepet:
Ukrainas offensiv reiser nå alvorlige spørsmål om troverdigheten til Russlands sabelrasling og rasjonaliteten bak Vestens overflod av forsiktighet. Den ukrainske hærens nåværende invasjon av Russland er tross alt den rødeste av alle røde linjer. Dersom Russland i det hele tatt mente alvor med en mulig kjernefysisk eskalering ville dette være tidspunktet å stå for deres mange trusler. Putin har faktisk svart med å forsøke å bagatellisere invasjonen mens han later som om alt fortsatt går etter planen.
NATO er faktisk fast bestemt på å krysse hver «røde linje» alliansen tidligere hadde satt for å begrense sitt eget engasjement i direkte krig med Russland; dette inkluderer nå den «rødeste av alle røde linjer»: direkte angrep på russisk territorium.
Denne politikkens hensynsløshet er umulig å overdrive. Den russiske regjeringen har offentlig proklamert at et angrep på russisk territorium vil bli møtt med bruk av atomvåpen. NATO-maktene utfordrer så godt som Russland til å stå ved denne trusselen, en handling som kunne utløse ikke bare fullskala krig mellom Russland og NATO, men en termonukleær utveksling i stand til å ødelegge hele menneskeheten.
Angrepet på Kursk har avslørt svakheten til den borgerlige staten som oppsto fra oppløsingen av Sovjetunionen.
Putin har gang på gang insistert at det russiske oligarkiet er et veloppdragent, antikommunistisk «borgerlig» regime, desperat etter å redde alt det kan av sin relasjon med USA.
Som Putin klagende forklarte i hans intervju med Tucker Carlson tidligere i år:
Vi prøvde å overtale dem. Vi sa: «Vennligst ikke gjør det. Vi er like borgerlige nå som dere er. Vi er en markedsøkonomi, og det er ingen Kommunistparti-makt. La oss forhandle.»
Imperialistmaktene er imidlertid ikke interessert i forhandlinger. De er snarere fast bestemt på å dominere og tvinge Russland til å akseptere amerikanske diktater. Alt av Putins bønnfalling om at imperialistmaktene skal være «rasjonelle» øker bare deres hensynsløshet. De er fast bestemt på militært å knuse Russland, omvelte landets regjering og til slutt oppløse landet, med bruk av Jugoslavia som modell, til ei gruppe stridende småstater som imperialismen kan utbytte.
Putin selv er under enormt press fra en betydelig del av det russiske oligarkiet som ønsker en avtale med NATO, som vil gi dem tilgang til deres vestlige bankkontoer og yachter. Dette sosiale sjiktet frykter arbeiderklassens radikalisering langt mer enn NATO.
Samtidig kan den kontinuerlige eskaleringen fra NATO-maktenes side skape betingelsene der Putin-regjeringen føler seg tvunget til å stå ved deres trusler om militær gjengjeldelse.
Putin tror uten tvil at et mulig Trump-presidentskap vil redusere omfanget av direkte USA-NATO-engasjement i krigen mot Russland. Men det var Trump-administrasjonen som først autoriserte direkte USA-NATO-våpensalg til Ukraina som var så kritiske for oppbyggingen til den nåværende krigen. Uansett resultatet av det amerikanske presidentvalget er amerikansk imperialisme fast bestemt på å underlegge seg hele den tidligere Sovjetunionen, uansett kostnaden i menneskeliv.
Kursk-offensiven er del av et globalt utbrudd av imperialistvold over hele verden, ikke bare rettet mot Russland, men også Kina og Iran. USA kunngjorde mandag utplasseringen av ei gruppe krigsskip til Midtøsten for å true Iran, og gjorde det klart at den nåværende globale militæreskaleringen finner sted over hele verden.
Den eskalerende NATO-krigen mot Russland demonstrerer, nok en gang, de fulle og katastrofale konsekvensene av oppløsingen av den tidligere Sovjetunionen, som markerte det stalinistiske byråkratiets endelige svik av Den russiske revolusjonen i 1917. På den tiden hevdet forfekterne for å avvikle Sovjetunionen at det ville skape forutsetninger for «fredelig sameksistens» med USA og NATO. Imperialismen, hevdet de, var en myte oppfunnet av Lenin. Tre tiår seinere har det blitt klart at imperialismen faktisk er veldig reell, og den har valgt Russland som et mål for ødeleggelse.
Det er ingen løsning på den massive eskaleringen av imperialistkrig utenom byggingen av en massebevegelse mot krig basert på tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen, arbeidere i Europa, Asia, Amerika og hele verden, i kampen for å omvelte kapitalistsystemet som er rotårsaken til imperialistkrig.